lørdag 29. april 2017

En preken for 1. mai



Tale for dagen i Frelsesarmeen, Sarpsborg, mandag 1. mai 2017

I dag for 27 år siden besøkte jeg Seljord kirke i Telemark. Det var en lang tur fra Askim og dit, og siden min sønn Martin hadde en slags kjæreste i Skien den gangen, ble han med på turen for å besøke henne. Dit kom vi kvelden før, men til Seljord kirke dro jeg alene. Der skulle jeg holde tale for dagen og få offer til Kristne Arbeideres Forbund, der jeg den gang var ansatt. Det var første gang jeg skulle holde en preken over en av de tekstene som er satt opp som prekentekster for denne dagen. Og jeg husker jeg ble litt skuffet da jeg så hva jeg kunne velge mellom. Jeg satt med en følelse av at på det som er definert som en kampdag kunne jeg velge mellom to utgaver av «Kardemommeloven», om å gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre for deg.


Jeg tror dette er fjerde eller femte gang jeg er bedt om å holde «tale for dagen» her på Frelsesarmeen i Sarpsborg på 1. mai.
Jeg er like glad for oppdraget hver gang og jeg synes det er like utfordrende hver gang.
På nettstedet www.bibel.no er det satt opp fire forskjellige tekster man kan bruke på en 1. mai i år.
Den ene er fra Lukas-versjonen av Bergprekenen, om å gjøre mot andre det du vil de skal gjøre mot deg, og å elske sine fiender. Den andre er fra profeten Jesaia, om hva slags faste Herren har behag i.
Den tredje er fra apostelen Johannes’ første brev om at Gud er kjærlighet, og den siste – fortellingsteksten – er lignelsen om den rike mann og Lasarus.

Så tenker jeg: 1. mai er en dag for – om ikke opprør, så protest. For markering. Det er en dag der man reiser seg mot urettferdighet. Det er en dag der man sier nei til den nød og lidelse som menneskene skaper for hverandre.
Og «man» det er både den enkelte av oss, og det er kirken, det er menigheten, det er Frelsesarmeen.
Det vil alltid være en diskusjon, dette: Hvor mye skal kirker og menigheter engasjere seg i saker som oppfattes som «politiske»?
Maktens miljøer vil alltid hevde: Det skal de ikke mene noe om i det hele tatt!
For å si det slik: Der valget står mellom en kirke som taler profetisk og en som bare pludrer, skal du aldri være i tvil om hva maktens mennesker fortrekker. De vil ha pludringen. De vil ha kosepraten.
«Kirken skal snakke om det alle er enige om», som en politiker sa i et intervju på nyåret – jeg skal ikke nevne verken navn eller parti.
For disse pludrekirkens forsvarere finnes i alle partier, alt avhengig av hvem som har makten til enhver tid. På en 1. mai synes jeg derfor det er viktig å slå fast: Den kristne kirke sitt budskap, det være seg på 1. mai som alle andre dager i året - må alltid være noe mer enn et ønske om en god jul og et godt nytt år.

Og da gir jeg ordet til profeten Jesaia:
«Nei, dette er fasten jeg har valgt (sier Herren):
å løse urettferdige lenker,
sprenge båndene i åket,
sette undertrykte fri
og bryte hvert åk i stykker,

å dele ditt brød med sultne
og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.
Du skal se til den nakne og kle ham,
du skal ikke snu ryggen til dine egne.

Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden,
brått skal helbredelsen komme.
Din rettferd skal gå foran deg
og Herrens herlighet følge etter deg.

Da skal du kalle, og Herren skal svare,
du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!»
Om du tar bort hvert åk hos deg,
ikke peker med fingrene og snakker ondskapsfullt,

om du gir av ditt eget til den sultne
og selv metter den som lider nød,
da skal ditt lys gå opp i mørket,
din natt skal bli som høylys dag»
(Jes 58, 6 – 10).

Og nå føler jeg virkelig behov for å si: Slik lyder Herrens ord!

Selvfølgelig kan denne teksten tolkes «åndelig» og bare slik.
Den kan tolkes som en tekst som syndens lenker som skal brytes, om åndelig sult som skal stilles.
Men hvem ble dette sagt til den første gangen?

Det var ikke til et folk som sultet, men til et folk i fangenskap.
Et folk som var ført bort, et folk som var fratatt sin frihet, et folk som var blitt fratatt sine politiske rettigheter, ville vi si i dag.
Dem var det profeten ble sendt til.
Men han ble ikke bare sendt til et folk i fangenskap.
Han ble også sendt til et folk som levde etter regelen «business as usual». Joda, man var utsatt for urett, men man utøvde også urett selv.
«Fortell mitt folk om deres lovbrudd og Jakobs hus om deres synder», sier Herren til profeten, og fortsetter: «De søker meg dag etter dag og ønsker å kjenne mine veier. De ligner et folk som gjør det som er rettferdig, og ikke vender seg bort fra det som er rett for deres Gud. De spør etter mine rettferdige lover og ønsker å være nær Gud» (v. 1-2).
Og likevel når de ikke fram, føler de: «Hvorfor ser du ikke at vi faster, hvorfor merker du ikke at vi plager oss selv?» spør de. Og Herren svarer: «Se, på fastedagen gjør dere som dere vil, dere driver alle arbeidsfolk hardt.
Se, når dere faster, blir det strid og trette og slagsmål med urettferdige never».

Hva fører så dette til? Jo, sier Herren til folket: «Dere faster ikke slik i dag at stemmen deres kan høres i det høye!»
Og han spør, nesten retorisk: «Er dette den fasten jeg har valgt, en dag da mennesket plager seg selv, bøyer hodet som et siv og legger seg i sekk og aske? Kaller du dette for faste og en dag etter Herrens vilje?» (v. 3-5).
Og så er det dagens tekst slår inn: «Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne».

At du selv er gjenstand for urett, betyr ikke at du har noe mandat til å utøve urett.
Slik leser jeg profetens utfordring til folket i denne teksten.
Det er en utfordrende utfordring, for å si det slik.
Skal man som kirke eller kristen gjøre opprør mot urett, som må det opprøret gå oppover, mot makter og myndigheter, og ikke nedover, mot andre som også er utsatt for urett.
For å være veldig konkret: Det er ikke tiggere, innvandrere eller asylsøkere som har ansvaret for at det er sosial urett i et samfunn. Det er de som sitter med makt, de som har myndighet, de som har ansvar.

Vi har lest hva profeten sa til folket.
Er det bare jeg som hører et ekko av Jesu egne ord i denne teksten?
«For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg» (Matt 25, 42-43).
Og de som får denne meldingen skal svare, trolig med oppriktig forundring i stemmen: «Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?» (v. 44). Og Jesu svar skal være dette: «Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg» (v. 45).

Jeg har jobbet en del med Johnny Cash i det siste. Lest meg opp på livet hans, prøvd å få oversikt over sangene hans; både de han skrev selv og de han hadde på repertoaret som andre hadde skrevet. Tanken er at det skal bli ei bok av det.
En av disse var en sang jeg ikke hadde hørt før. Skrevet av to medlemmer av gruppen «The Stabler Brothers». Den heter «Would you recognize Jesus?» - Ville du kjent igjen Jesus?
Sangen går rett inn i – skal vi kalle det «tematikken»? – fra Matteus 25: «Hvis du aldri har gitt mat til en som sulter eller klær til en som fryser; hvis du aldri har hjulpet en fremmed som banket på døra di; hvis du aldri sendte en hilsen til en som var syk eller sperret inne; hvis du aldri har hjulpet noen av disse, har du heller aldri hjulpet ham.»
Og omkvedet: «Ville du kjent igjen Jesus om så ham face to face?
Eller ville du bare tenkt at han var en som ikke passet inn?
Det er ikke sikkert han kommer i en ildvogn. Jesus kan godt komme i en gammel boble».

Kjenner vi igjen Jesus når vi ser ham?
«Å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne».

Enten vi kaller det evangeliet, det profetiske kall eller den guddommelige utfordring: Slik er den fasten Herren vil ha. Slik er den tjenesten Herren vil se, både av oss som enkeltmennesker, kirken som kirke og samfunnet som samfunn.
Derfor er det ikke bare refs og dom når Jesus snakker om dette i Matteus 25. Vi leser fra vers 34:
«Så skal kongen si til dem på sin høyre side: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg».
Da skal de rettferdige svare: «Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?»
Og kongen skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg».»

Og her hadde jeg egentlig satt punktum da jeg skrev denne talen i forrige uke.
Men så skjedde det noe. Det ble sendt en dokumentar på NRK om et tiggermiljø i Bergen. I den ble det hevdet at det sto organisert kriminalitet bak tiggervirksomheten i Bergen.
Og straks hadde vi det gående: Politikere og andre som skrek opp at det var dette de visste, og nå måtte tigging forbys.
Pussig nok var det noen av de samme miljøene som ellers er veldig opptatt av å spre mistillit til mediene som nå slukte denne dokumentaren med søkke og snøre. Dette var sannheten med stor s. Nå må tigging forbys.
Jeg bor i en kommune som hadde tiggerforbud en periode. De som klarte å få flertall for det hevdet med styrke både i riksmedia og andre steder at tiggerforbundet i Arendal «virket». Isolert sett var det riktig. Den ene tiggeren som satt i Arendal ble borte.
Nå er hun tilbake, og godt er det.

Jeg fornekter ikke at det finnes kriminelle bakmenn som også opererer blant tiggere, like lite som jeg vil fornekte at det finnes kriminelle bakmenn som opererer i bygningsbransjen og andre bransjer. Men det er ikke hele sannheten om noen av disse bransjene.

Hvorfor snakker jeg om dette på Frelsesarmeen en 1. mai?
Jo, fordi sjefen for Frelsesarmeens rusomsorg, major Knut Haugsvær, har snakket om dette.
På Frelsesarmeens hjemmesider leser jeg hva han sier. For det første er også han urolig over det som kom fram i dokumentaren. Og så fortsetter han:
«Jeg mener at det å gå løs på tiggerne som gruppe ved å forby tigging er et feil spor. Brennpunkt har dokumentert det vi har sett lenge – nemlig at enkelte av tiggerne ikke bare er fattige mennesker fra vanskelige kår som forsøker å forbedre livet for seg og familien sin, men at en del også er i klørne på profesjonaliserte kriminelle nettverk. At det finnes bakmenn som ønsker å sko seg på andres ulykke er dessverre ikke noe nytt i verdenshistorien, og det bør ikke overraske noen at det også skjer med Europas fattige. Det nye er kanskje at det skjer utenfor vår egen stuedør. Men i stedet for å vende seg mot tiggerne, bør denne kunnskapen drive oss alle til mer barmhjertighet med en gruppe mennesker som har det svært vanskelig. Det er jo ikke bakmennene som tigger. I flere tilfeller er dette menneskehandel, moderne slaveri. Jeg mener at fokuset bør være på at politiet må øke innsatsen mot de som er kriminelle. Det er kriminalitet og tvangsarbeid vi vil til livs, ikke fattige mennesker», sier Knut Haugsvær og legger til at man – folk, myndigheter, media - må klare å ha flere tanker i hodet samtidig, og sier at det å jage bort alle tiggere med et forbud, gjør at vi også mister muligheten til å komme i kontakt med trengende mennesker og å kunne hjelpe dem som er utsatt.
– For mange mennesker er nettopp tigging den eneste løsningen de ser for å skaffe penger. Vi tror likevel at tigging er en dårlig løsning på folks fattigdom. Den er kortsiktig og uforutsigbar. Den bygger ikke samfunnet. Det er mødre og fedre som drar langt bort fra barna sine for å skaffe penger. Det viktigste arbeidet vi nå må gjøre, er å støtte arbeidet med å bygge opp samfunnet der de kommer fra. Her har også Norge et ansvar og spiller en viktig rolle.

Så langt major Knut Haugsvær, og jeg sier dere: Jeg er stolt over å tilhøre samme bevegelse som han gjør!
Jeg blir stolt av å være salvasjonist når en leder i vår bevegelse står fram og sier såpass klart fra, selv om det egentlig burde være nokså selvsagt det han sier.

For noen år siden skrev jeg en salmetekst som jeg fant fram igjen med tanke på at jeg skulle hit i dag:

Når så vi deg i fengsel?
Når så vi du led nød?
Når så vi at du sultet
og ikke ga deg brød?
Når så vi dine smerter,
din sykdom, dine sår
og bare lot deg ligge
langs veien der vi går?

Når så vi deg i fengsel
og møtte opp med deg?
Når så vi at du sultet
og delte vårt med deg?
Når så vi dine smerter,
din sykdom, dine sår
og ga deg trøst og pleie
langs veien der vi går?

Du viser oss din smerte,
du viser dine sår
i alle dem vi møter
langs veien der vi går.
Da ser vi deg i fengsel,
vi ser du lider nød.
Vi deler med deg, Herre,
slik du oss engang bød.


«Nei, dette er fasten jeg har valgt (sier Herren): å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne.»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

søndag 18. desember 2016

Litt om noen julesanger


Kåseri under «Vi synger jula inn» - Frelsesarmeen, Grimstad

Sanger hører jula til. I alle sang- og salmebøker finnes det mange sanger om jul. De vi finner i de kristne sang- og salmesamlingene handler, naturlig bok, om det kristne julebudskapet, men vi har også mange andre; noen er sangleker, andre fokuserer bare på jula som en tid for fest og glede: «Nå er det jul igjen, og nå er det jul igjen, og jula varer helt til påske…», eller «Så går vi rundt om en enebærbusk», «På låven sitter nissen» og så videre.


I dette innlegget har jeg tenkt å snakke litt om noen av de kristne julesangene; både et par norske og et par utenlandske. Det er mange å velge mellom også der. Jeg kunne snakket om så vel «O helga natt» som «Oh, little town of Betlehem», men utvalget måtte bli litt brutalt.

I
Den første av disse har en viss tilknytning til den delen av landet som min fars slekt kommer fra: Sunnfjord i Sogn og Fjordane. Da tenker jeg på «Det lyser i stille grender» av Jakob Sande.
Da må vi gå 85 år tilbake i tid, til en stekende varm sommerdag i 1931.
I hagen til Klokkargarden i Dale i Sunnfjord satt en ung mann i skyggen av eit tre og skrev.
Det var lyrikaren Jakob Sande, som to år før hadde gitt ut diktsamlingen «Svarte næter».
Det var ei bok som hadde fått mye oppmerksomhet.
Diktet han skrev på denne sommerdagen var bestilt av juleheftet «Jol i Sunnfjord». Det hadde overskriften «Jolekveld», og det første av de fem vers begynte slik:
«Det lyser i stille grender
av tindrande ljos i kveld
og tusunde barnehender
mot himmelen ljosa held».


Alt året etter fikk diktet en melodi.
Den ble skrevet av Lars Stubhaug, som var lærer i Vevring i Sunnfjord. Han arrangerte den også for kor, og sangen ble mye brukt. Tekst og tone ble trykket i avisa Gula Tidend i 1934.
Da det kom en ny utgave av Lars Søraas sin sangbok for skolen i 1948, var teksten med der, men nå med en melodi av Søraas selv. Det er denne melodien som siden har vært knyttet til denne sangen, selv om skal være i alt ni komponister har laga melodi til Sande sin tekst.
På 1980-tallet ble sangen folkeieie, ikke takket at Sissel Kyrkjebø tok den med på sin juleplate fra 1987. Men alt i 1985 var Sandes tekst og Søraas sin melodi med i Norsk Salmebok.
Da songen vart publisert første gong, hadde han fem vers. Seinare strauk Sande det siste verset, der han syng om «barnet, Guds son og sonar/som myrkret for evig batt».
Det var vært diskutert hvorfor han strøk dette verset, om det ble for «kristelig» for han. Sjølv sa han at han syntes det var for dårlig. –En kan ikke binde mørket, skal ha vært en av begrunnelsene han gav. I Norsk Salmebok står alle fem vers, selv om familien protesterte mot dette, og viste til hva Sande selv hadde uttrykt som sitt ønske. I Frelsesarmeens sangbok er det fem vers, men i «Sangboken» - bedehusenes sangbok – er det bare fire.
Salmebokkomiteen endra også «myrkret» i siste line til «døden».

Jakob Sande er vel ellers ikke mest kjent som salmedikter. Men han har også en annen tekst i Norsk Salmebok (og i Frelsesarmeens sangbok): «Du som låg i natti seine». Det er en sterk langfredagssalme der dikteren henvender seg til Jesus som «stridsmann i Getsemane», til han som sto «einsam i Pilati borg» og til Jesus som «offerlam frå Golgata». Den skrev han samme året som han skrev «Det lyser i stille grender».
Siste verset er slik:
«Lær mi sjel kor du laut lida,
syn meg såret ditt i sida,
styrk og nør mi veike tru.
Syn meg dine merkte hender,
så eg frelst mitt auga vender
opp til deg på krossen, du».


Jakob Sande var godt kjent med den bibelske forestillingsverden, og brukte denne kunnskapen i mange av diktene sine. Han var tross alt sønn av en lærer og kirkesanger. Om de rent religiøse tekstene hans, er det imidlertid blitt sagt at han kom aldri lenger enn til Golgata. Han skrev aldri noen tekst om påskemorgen.
«Det lyser i stille grender» står ikke i noen av de diktsamlingene Jakob Sande ga ut mens hans levde. Den sto heller ikke i «Dikt i samling» fra 1959, og som han redigerte selv. Her lukte han ut flere av diktene i de første samlingene sine. Men da Gyldendal i 1998 gav ut ei ny og komplett utgave av «Dikt i samling», var også «Jolekveld» frå 1931 omsider med.

II
Vi gjør et byks fra Sunnfjord til USA, og i tid fram til 1956: Det er 60 år siden.
Komponisten, låtskriveren, korlederen og skuespilleren Jester Hairston var noen år før blitt bedt om å skrive en sang til et fødselsdagsselskap. Siden de fleste av gjestene hadde bakgrunn fra de vestindiske øyer, valgte han en calyopsoaktig melodi. Teksten ble, som de fleste tekster av denne typen, fort glemt, men da Hairstone litt senere ble bedt om å skrive en sang til jul, fant han melodien fram igjen. I 1956 ble den spilt inn av Harry Belafonte, og i dag synges den over hele verden som «Mary’s Boy Child».

Jester Hairston levde fra 1901 til 2000. Han var utdannet innen landbruk, men det var musikk og showbusiness som ble hans liv. «Mary’s Boy Child» er hans mest kjente sang, sammen med sangen «Amen», som han skrev til filmen «Liljene på marken» fra 1963, der skuespilleren Sidney Poitier fikk Oscar for beste, mannlige hovedrolle.
Som skuespiller var Hairston i «smårollefaget», men deltok i kjente filmer som «Drep ikke en sangfugl» og «Natten var het».
Da Harry Belafonte hørte sangen med den nye teksten, spurte han om tillatelse til å ta den med på sin nye LP i 1956. Det fikk han. Senere ble sangen også sendt ut som singelplate med Belafonte. Også Mahalia Jackson hadde den med på en plate det samme året.
Lista over artister som har spilt inn denne sangen er svært lang og variert. Her kan nevnes det danske artistparet «Nina & Frederik», Nat King Cole, Tom Jones, John Denver, Roger Whittaker, Carola, Vikingarna, Kiri Te Kanawa og Jim Reeves.
Den mest kjente versjonen sto kanskje discogruppa Boney M for i 1978. Det fortelles at Jester Hairston, som var nærmere 80 år på det tidspunktet, var meget begeistret for Boney Ms innspilling.
Det har vært gjort flere oversettelser av sangen om Marias guttebarn til norsk. Den første ble laget av Juul Hansen og spilt inn med tvillingene «Randi og Torild» i 1964. Den hadde tittelen «Det var en gang en julenatt». Senere har Arve Sigvaldsen, Lars Kilevold og Arnold Børud laget norske oversettelser – i all beskjedenhet har også Nils-Petter Enstad gjort dette i sin ungdom.
Blant artister som har sunget den inn på norsk finner vi blant andre Anita Skorgan, Ingjerd Helén og av Helge Borglund i «Frem fra glemselen»-serien.

I omkvedet på den engelske versjonen skriver Hairston «Hark now, hear the angels sing», en formulering man også kjenner igjen fra Charles Wesleys kjente julesang: «Hark! the herald angels sing». Her har Hairston tydeligvis latt seg inspirere av den kanskje mest kjente julesang på engelsk. «Hark» er et arkaisk ord for «hør», og hvert år lytter millioner av mennesker til denne enkle bursdagssangen som hyller Marias guttebarn.

III
Og siden jeg alt har nevnt Charles Wesley, kan vi også se litt på hans mest kjente julesang; en sang som på mange måter er julens åpningsfanfare: «Hark! The herald angels sing», eller «Hør den englesang så skjønn».
Det fortelles at Wesley fikk inspirasjon til teksten en juledag da han var på vei til kirken, og hørte hvordan lyden av kirkeklokker fylte luften. «Hør hvordan himmelhvelvet ringer for å prise Kongenes Konges herlighet», skal han ha sagt.
Teksten ble publisert første gang i samlingen «Hymns and sacred Poems» fra 1739.
I 1743 endret Wesley selv på den, og redigerte den slik at den fikk fire vers.
Også andre har vært med på å justere i teksten. En av disse var Wesleys nære medarbeider George Whitefield, som skal ha endret åpningslinjen fra «Hark! how all the welkin rings / Glory to the King of Kings» til det man synger i dag, der det refereres til «the newborn King». Også andre endringer er blitt gjort i teksten i årenes løp, blant annet for å erstatte ord som ikke lenger brukes på engelsk. Det første ordet i teksten («Hark!») er det eneste av disse som har overlevd; det er et arkaisk ord som betyr «Hør!». Ordet «welkin» er et arkaisk ord for himmelrommet.

I de første 100 år av sangens historie, var den knyttet til en tone fra Händels store oratorium «Judas Maccabæus» fra 1747. I 1855 oppdaget den engelske organisten William Hayman Cummings at teksten kunne synges til en tone av Felix Mendelsshon-Bartholdy, og i dag er det denne tonen man bruker.
Det finnes antakelig ingen nøyaktig oversikt over hvor mange språk denne sangen er oversatt til. På norsk finnes det flere oversettelser. Både Trygve Bjerkrheim, Kjetil Frøysa og Bjarne Sæbø har oversatt den til nynorsk.
Oversettelsen til bokmål er av Elevine Heede, lærerinnen fra Arendal som levde fra 1820 til 1883, og skrev og oversatte en rekke salmer. Hun var tilknyttet Metodistkirken i Norge, men har også tekster i Norsk Salmebok. Sangen har ulikt antall vers i de forskjellige sang- og salmebøkene i Norge. Noen har fire vers, andre har bare tre eller to.
Frøysas oversettelse er brukt i Norsk Salmebok: «Høyr kor englar syng frå sky: Krist er fødd i Davids by.»

En lang rekke artister har spilt inn versjoner av denne sangen, og den er «fast post» på de aller fleste kirkekonserter i førjulstida. En av dem som har framført den på slike konserter, er Sissel Kyrkjebø. Ofte er det den engelske versjonen som framføres, men den tåler godt å bli framført også i norsk språkdrakt.
Charles Wesley (1707 – 1788) var opprinnelig anglikansk prest, men regnes, sammen med sin bror John, for metodismens grunnlegger. Han var en meget produktiv salmedikter, og er votert inn i «The Gospel Hall of Fame» i kategorien for «inspiratorer».

IV
Og så bør vi kanskje vende nesa hjemover igjen, til den som ved siden av «Det lyser i stille grender» er den norskeste av alle norske julesanger: «Nå har vi vaske golve og vi har børi ved».
«Julekveldsvisa» er et folkelig allemannseie. Den «forkynner» ikke, men gjengir en fortelling.
Derfor kan selv humanetikere med ekstrem berøringsangst for det kristne synge den, mens vi som er mer fortrolige med det kristne, kjenner igjen fortellingen som det den er: Historien om at Gud sendte sin sønn til verden for å frelse oss.
Det mest «religiøse» i teksten er kanskje den linja der det heter: «Den fyrste gong hu skinte, så laga hu ei bru/imilla seg og himlen og ei krubbe og ei ku».
Teksten sto på trykk første gang i 1951 – det er 65 år siden i år – i julenummeret til det som nettopp hadde endret navn fra «Arbeidermagasinet» til «Magasinet for alle».
Her var forfatteren Nils Johan Rud redaktør, og han ga mange forfatterspirer muligheten til å komme på trykk med sine tekster. Alf Prøysen var nok ikke lenger noen «spire» i 1951; han var begynt å bli anerkjent både som visedikter og plateartist.
I 1951 var Alf Prøysen nettopp blitt far for andre gang, til en gutt som het Kjetil. Fra før hadde han og kona datteren Elin.
Så får han et brev fra Nils Johan Rud: «Vi har så mange julesanger, men ingen julevise. Kan du forsøke å bringe himmelen ned i ei gråstue?» skrev han.

I boka «I milla seg og himlen. En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap» har jeg gjort litt grundigere rede for alle de faktorene i Prøysens sinn og liv som til sammen skapte «Julekveldsvisa», men her og nå får vi nøye oss med å slå fast at de første reaksjonene på Julekveldsvisa kom allerede da den sto på trykk første gang, i Magasinet for Alle sitt julenummer i 1951. En prest skrev fra Brandbu og fortalte at han var blitt glad i den, og ville gjerne bruke den i juleprekenen sin.
Året etter ble den spilt inn på plate. Senere har en lang rekke artister spilt den inn. Mange sangkor har den på repertoaret sitt, og den spilles i radio og over høytaleranlegg i desemberdagene over det ganske land. Både teksten og melodien er slitesterke hver for seg, og sammen er de som en diamant.
Så melodien fortjener også å bli nevnt. Den hadde Prøysens venn Arnljot Høyland skrevet flere år før, men det var til ei vise Prøysen hadde skrevet i forbindelse med en oppsetning på landbruksskolen i Asker, der han var elev under krigen. Den visa het «Lærlingevisa».
Når Prøysen nå skulle skrive ei julekveldsvise, kontaktet han Høyland og spurte om det var greit at han skrev en ny tekst til den melodien. Det var det.
Arnljot Høyland selv levde fra 1924 til 2002, og gjorde en karriere som forsker og professor i matematikk. Mot slutten av sitt liv ble han spurt i et intervju om han ikke var lei av «Julekveldsvisa».
- Nei, lei av den blir jeg aldri. Har man skutt et slikt blinkskudd, får man være fornøyd, sa han, og «Julekveldsvisa» ble sunget i Høylands begravelse.
Frelsesarmeens sangbok var den første kristne sang- og salmeboka som tok med «Julekveldsvisa»; senere ble den også med i Norsk Salmebok 2013.

Vi begynte med den unge Jakob Sande og kan avslutte med den unge Alf Prøysen.

NRK-mannen Herbjørn Sørebø ga ut ei bok om Jakob Sande i år 2000. Her skriver han om disse to: «Alf Prøysen hadde gitaren, Jakob Sande lutten, og dei hadde det same sosiale synet. Song dei også i den same trua frå botnen av sjela si?»
I 1938 hadde Alf Prøysen for første gang en tekst på trykk. Det var et dikt som het «Røde geranier», og det sto i et blad som het «Kooperatøren». Det er et dikt med mange kristne referanser, men den aller sterkeste står i det tredje verset, der det heter:

«Røde geranier! Gi meg din glødende
livsgnist på ungdommens rastløse vei.
Lær meg å minnes et kors og en blødende
skikkelse opphengt til frelse for meg».


Dette er noe av den bakgrunnen Prøysen hadde med seg da han skrev «Julekveldsvisa».

Takk for oppmerksomheten!

torsdag 15. september 2016

Apostelen Paulus – «Jesu Kristi stridsmann»





Bibeltime under «Kaffe og bibel» i Arendal korps

«Saulus var enig i drapet på Stefanus!»
Slik blir vi introdusert for ham vi kjenner som apostelen Paulus i Det nye testamente. Sitatet er hentet fra Apg 8, 1.


Fram til da har Apg handlet om de første årene av Kirkens historie, fra pinsedagen, og så skjer det dramatiske rundt diakonen Stefanus. Han blir kirkens første martyr – i hvert fall den første vi hører om. Hvis vi regner at Jesus døde i år 33 – det er nokså vanlig å tenke at Jesus var 33 år da han døde på korset – skjedde dette rundt år 35.

Og det er denne begivenheten legen Lukas – som var den som skrev Apostlenes gjerninger – brukte som en introduksjon av han som på mange måter blir den menneskelige hovedpersonen i de siste 20 kapitlene i skriftet hans.

Bakgrunn
La oss se litt på navnet hans først.
Han vi kjenner som Paulus var jøde, men vokste ikke opp i Det hellige land. Det antas at han ble født en gang mellom år 10 og år 5 før Jesu fødsel, og han ble født i en by som het Tarsus. Den lå i den romerske provinsen Kilikia, som ligger i dagens Tyrkia.
Han var jøde av Benjamins stamme, men også romersk borger. Derfor fikk han ett jødisk og et romersk navn: Saulus var det jødiske, Paulus var det romerske. Vi vet svært lite om hans familie, med ett lite unntak: I Apg 23, 16 refereres det til en søstersønn av Paulus, som advarte ham mot et bakhold som han hadde fått høre at noen planla.
Han ble utdannet som fariseer under den kjente, skriftlærde Gamaliel. Som tradisjonen var, tok han også en praktisk utdannelse, og ble teltmaker.
I forbindelse med sin fariseer-utdannelse, kan vi godt si at han ble radikalisert. Han deltok aktivt i forfølgelsen av de kristne, og selv om han nok ikke var med og kastet steiner på Stefanus, var han til stede, og han syntes det var greit, det som skjedde.

Forfølger
Dette drapet ble da også startsignalet til den første, brede forfølgelsen av de kristne, og om Saulus hadde vært en passiv tilskuer da Stefanus ble drept, ble han desto mer aktiv nå. Det leser vi i Apg 8, 1b-3:
«Samme dag (som Stefanus døde) brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria. Noen fromme menn begravde Stefanus og holdt en stor dødsklage over ham. Men Saulus fór hardt fram mot menigheten. Han trengte seg inn i hjemmene og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel.»

Saulus skaffet seg vide fullmakter, og la i vei mot Damaskus, der det var en stor, kristen menighet. Apg 9, de to første versene: «Saulus raste fremdeles mot Herrens disipler og truet dem på livet. Han gikk til øverstepresten og ba om brev til synagogene i Damaskus for å kunne finne dem som hørte til Veien, både menn og kvinner, og føre dem i lenker til Jerusalem».

Og dermed er vi på vei inn i fortellingen om den kristne Paulus.
Forfølgeren Saulus som skulle bli apostelen Paulus.

På Damaskus-veien
Utenfor Damaskus skjedde den dramatiske episoden som ethvert søndagsskolebarn kjenner, der den oppståtte Jesus åpenbarte seg for Saulus i et stort lys, og sa at han må skifte kurs.
Apg 9, 3-9: «Underveis, da han nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen omkring ham. Han falt til jorden og hørte en stemme som sa: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» «Hvem er du, Herre?» spurte Saul. Og svaret lød: «Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men reis deg nå og gå inn i byen. Der vil noen si deg hva du skal gjøre.» Mennene som fulgte ham, sto målløse; de hørte stemmen, men så ingen. Saulus reiste seg og åpnet øynene, men han kunne ikke se. Så de tok ham i hånden og leide ham inn til Damaskus. I tre dager var han uten syn, og han verken spiste eller drakk.»

Et lite innskudd her: Når Paulus selv forteller om denne hendelsen i sin forsvarstale til kong Agrippa, tilføyer han noe som ikke er med i det vi leser i Apg 9: «Vi falt alle til jorden, og jeg hørte en stemme som sa til meg på hebraisk: -Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hardt for deg å stampe mot brodden.
Jeg spurte: -Hvem er du, Herre?
Og Herren sa: -Jeg er Jesus, han som du forfølger» (Apg 26, 14-15).
Johnny Cash bruker denne replikkvekslingen som motiv i en av sine sanger: «The Man in White».
Hvorfor er ikke denne replikkvekslingen med i Apg 9? Kanskje er forklaringen så enkelt som at Lukas, da han skrev dette, ikke hadde hørt om denne replikken, mens Paulus, som opplevde dette, husket den?


Videre i Apg 9 leser vi om den kristne Ananias, som Herren sender til Saulus, og så blir Saulus både frelst og helbredet. Han blir også døpt, og står straks fram i synagogen og sier at Jesus er Messias. At den nyomvendte fariseeren blir møtt med mistro både fra jøder og kristne, er kanskje ikke så rart. Snart ble det lagt planer for å få ham drept, og han måtte flykte fra Damaskus i nattens mulm og mørke.

Peter og Paulus
Paulus ble tidlig en av de toneangivende lederne i den unge, kristne kirken. Han hadde en autoritet som var like stor som den apostelen Peter hadde, og det fortelles om møter der disse to sto steilt mot hverandre. Kristne som lever i dag er mer påvirket av Paulus enn av Peter. Det var Paulus som definerte hva kristen tro er. De lever godt sammen i ordspråkenes verden; man snakker om «Per og Pål» i mange sammenhenger.
Peter hadde vært sammen med Jesus i de tre årene man tror hans virke varte. Han hadde vært øyenvitne til begivenhetene, og hadde møtt Jesus etter oppstandelsen. Jesus hadde kalt ham den klippe han ville bygge sin kirke på. Peters lederrolle var det ingen tvil om, og Paulus utfordret aldri den.

Men også Paulus var en leder med stor autoritet. Man kunne lett fått et «Peter-parti» og et «Paulus-parti» i kirken. Det ville ikke Paulus ha noe av: «For noen (…) har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus». Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus' navn?» (1 Kor 1, 11 – 13; Kefas er det hebraiske navnet på Peter).
I det samme brevet tar han opp temaet en gang til, og konkluderer da med ordene: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst» (3, 6).

I den teologiske og kirkelige debatt kan man også se tilløp til en Paulus/Jesus-polarisering, særlig når det gjelder temaer der Paulus var mer eksplisitt i sine formaninger enn Jesus var. Homofili er et klassisk eksempel på denne polariseringen. Det er likevel vanskelig å se at det kan argumenteres rasjonelt for at Paulus var «strengere» enn Jesus i etiske spørsmål.
Det er vanskelig å se at det er rom for en slik tilnærming.
Og i så vel Jesu lære som Paulus sine fortolkninger, er det nåden som er det sentrale tema.

Misjonæren
Nest etter Frelseren selv, er det neppe noen enkeltperson som har betydd så mye for så vel utformingen som utbredelsen av den kristne tro som nettopp apostelen Paulus.
Den katolske kirke regner apostelen Peter som den første biskop i Rom. Paven har da også til alle tider regnet seg selv som «Peters etterfølger». Men om Peter var biskop, ble Paulus misjonær.
I Apostlenes gjerninger leser vi om fire store reiser som han gjorde, der han forkynte og grunnla menigheter. Tre av de fire reisene kalles gjerne misjonsreiser, mens den fjerde gikk til Rom og fangenskap der.
På disse reisene, og under fangenskapet i Rom, utfoldet Paulus den virksomheten som gjør at han den dag i dag setter sitt sterke preg på kristen tro og tanke. I Det nye testamente har vi i alt 13 brev som han skrev til ulike menigheter, der han utmeisler et teologisk byggverk for den kristne tro. Han påviser linjene bakover til fedrehistorien og de gammeltestamentlige fortellingene, men argumenterer også for at det kristne evangeliet er et universelt budskap, og at den kristne frelsestanken gjelder alle mennesker, alle klasser og alle raser: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3, 28).
Paradoksalt nok befrir han på den måten kirken fra de jødiske båndene som han samtidig så sterkt understreker.

Teologen
Jeg har nevnt Paulus sin betydning når det gjelder utbredelsen av kristendommen: Reisene hans, menighetene han plantet. Han var den første misjonær, er det blitt sagt.
Men han var også den første teolog; den første bibellærer. Talene hans har vi ikke så mange av, men vi har 13 brev som han skrev. Sannsynligvis skrev han flere, men de er blitt borte.
Fra Peter har vi til sammenlikning bare to brev.
Disse to faktorene til sammen – misjonæren og teologen – gjør at Paulus må kunne sies å være den enkeltperson som har betydd mest for ettertidens forståelse av hva kristendom er, og at den er universell. Hvis vi legger helt vanlige, menneskelige perspektiver til grunn, kan vi si at dersom det ikke var for Paulus, ville kristendommen bare vært én av mange jødiske sekter. Dem var det nemlig en del av på den tiden. Men Paulus – kan vi si det slik? – «løftet» kristentroen opp fra det rent jødiske, og satte den inn i en universell ramme.
Paulus var jøde, akkurat som Peter. Men der Peter hadde levd hele sitt liv i et jødisk miljø, hadde Paulus også levd i et gresk og et romersk miljø.
En annen viktig forskjell på Peter og Paulus var at mens Peter hadde vandret sammen med Jesus i tre år, hadde Paulus aldri møtt ham. Han hadde ikke hørt ham tale. Han hadde ikke sett ham helbrede eller vekke opp døde. Alt dette hadde Peter vært øyevitne til, ikke bare én, men mange ganger. Den ene gangen Paulus møtte Jesus, var utenfor Damaskus, og da møtte han ham i et syn. Derfor skriver heller ikke Paulus noe om Jesu liv, annet enn om hans død og oppstandelse.

Sjelesorg
En annen ting ved Paulus sine brever: Han skrev dem ikke for å forme ut en dogmatikk.
Han skrev dem for å utøve sjelesorg.
I brevene tar han opp konkrete utfordringer de ulike menighetene har, og så veileder han dem.
Men igjen: Ikke på en dogmatisk måte, men en ydmyk.
1 Kor 4, 20: «For Guds rike består ikke i ord, men i kraft».
Eller de første versene i kapittel to i det samme brevet: «Da jeg kom til dere, søsken, var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds mysterium. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere. Jeg forkynte ikke mitt budskap med overtalende visdomsord, men med Ånd og kraft som bevis. For deres tro skulle ikke bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft».
For ikke å snakke om versene fra 9 til 12 i «Kjærlighetens høysang», 1 Kor 13:
«For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.
Men når det fullkomne kommer,
skal det som er stykkevis, ta slutt.
Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.»


Romerbrevet
Av de 13 brevene vi har etter Paulus, er det ett som skiller seg særlig ut.
Det er brevet til romerne.
De 11 første kapitlene i dette brevet kan godt beskrives som en katekisme eller et læreskrift i troslære. Det starter med vers 16 i det første kapitlet: «For jeg skammer meg ikke over evangeliet!»
Og denne undervisningen slutter med en lovprisning; kapittel 11, fra vers 33:
«Å, dyp av rikdom
og visdom og kunnskap hos Gud!
Hvor uransakelige hans dommer er,
hvor ufattelige hans veier!

Hvem kjente Herrens sinn,
og hvem var hans rådgiver?

Hvem ga ham noe først
så han skulle få noe igjen?

For fra ham og ved ham og til ham er alle ting.
Ham være ære i all evighet! Amen.»


Disse versene er antakelig en hymne, en salme, som menigheten sang.
Salmesangen var en del av undervisningen i urmenigheten.
Til de kristne i Kollosæ skrev Paulus: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte».
I den forrige bibelutgaven, 1975-versjonen, er det samme verset slik: «La Kristi ord få rikelig plass hos dere, så dere med visdom kan lære og rettlede hverandre, med salmer, hymner og åndelige sanger; syng for Gud av et takknemlig hjerte» - lære og rettlede hverandre med salmer, hymner og åndelige sanger.

Og hvis de 11 første kapitlene i Romerbrevet er en troslære, er de fem siste kapitlene en etikklære – her underviser Paulus om de kristnes forhold til hverandre, til myndighetene og forholdet innad i menigheten.

Fullført løpet

Paulus gjorde fire store reiser.
Den siste gikk til Rom.
Og med reisen til Rom var Paulus ved veis ende.
Da keiser Nero satte i gang sin store kristendomsforfølgelse rundt år 67 ble både Peter og Paulus martyrer.
Peter skal ha blitt korsfestet, mens Paulus skal ha blitt halshugget.
Ifølge tradisjonen ba Peter om å bli korsfestet med hodet ned, for han var ikke verdig å dø på samme måte som Mesteren.
Paulus ble, som romersk borger, drept med et sverd. Han ble halshugget.
I kirkekunsten er han da også stort sett framstilt med et sverd. Det er en påminning om hvordan han døde, men også om den oppsummering han ga av sitt liv: «Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens krans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme» (2 Tim 4, 7 - 8).

Takk for oppmerskomheten!

søndag 17. mai 2015

Å vite hva frihet er...



Tale for dagen – 17. mai 2015 – Frelsesarmeen, Risør


På denne dagen for 75 år siden opplevde det norske folk for første gang en nasjonaldag under okkupasjon av en fremmed makt. De skulle oppleve ytterligere fire slike, før man – få dager før den femte av dem – igjen kunne feire nasjonaldagen som et fritt folk.


Datoen 9. april 1940 er skrevet inn i Norges historie, ikke bare med ildskrift, men blodskrift. Det var om morgenen den dagen tyske tropper gikk i land flere steder i Norge – konge og regjering måtte flykte, og fem år med okkupasjon ble innledet.
Om kvelden 7. mai 1945 var det over. Da hadde tyskerne kapitulert.

I
Men på denne dagen, for 75 år siden, pågikk det fortsatt kamper, og i et radiostudio i Tromsø satt dikteren Nordahl Grieg og leste et dikt han hadde skrevet. Diktet hadde han skrevet i lugaren ombord på en av fiskeskøytene som fraktet store deler av gullbeholdningen til Norges Bank i sikkerhet. NRKs studio i Tromsø var ennå ikke overtatt av tyskerne, og sendingen herfra nådde store deler av landet. Det gjorde også Nordahl Griegs stemme med den lett avslepne Bergens-tonen i seg, når han leste diktet «17. mai 1940»:
I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er.
Det stiger en sang over landet, seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber under de fremmedes åk.


Så vel dette første verset som diktet i sin helhet er blitt et språklig ikon i årene som er gått. Det er blitt sitert gang på gang:
Der fødtes i oss en visshet: Frihet og liv er ett,
så enkelt, så uunnværlig som menneskets åndedrett.
Vi følte da trelldommen truet at lungene gispet i nød
som i en sunken ubåt... Vi vil ikke dø en slik død!


II
Hvem var så Nordahl Grieg, som på denne måten satte ord på det norske folks følelser i det man må kunne kalle «trengselens time»?
Han ble født i Bergen i 1902, og vokste opp på Sydnes i Bergen og på Hop i daværende Fana. Hans far beskrives som en forfinet humanist, mens hans mor robust og funksjonsglad. Nordahl selv var den yngste av fire søsken og oppkalt etter sin tipptippoldefar biskop Johan Nordal Brun. Harald Grieg, Gyldendal Norsk Forlags nærmest legendariske direktør gjennom flere tiår, var hans eldste bror.

Han var seg tidlig bevisst at han ville bli dikter. Han var tenåring mens den første verdenskrig raste, og han var veldig opptatt av fortellingene om helter som kjempet og døde på slagmarken under denne krigen. Men den ungdommelige fascinasjonen for krigen ble etter hvert til avsky. Men han klarte aldri å stille seg likegyldig til krigen.
I diktet han leste for 75 år siden, heter det:
Verre enn brennende byer er den krig som ingen kan se,
som legger sitt giftige slimslør på bjerker og jord og sne.
Med angiverangst og terror besmittet de våre hjem.
Vi hadde andre drømmer, og kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet, en svakhet for liv som gror.
Vi fulgte ikke med tiden, vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner har grunn til å håne oss.


III
Nordahl Grieg skrev i flere litterære sjangre. Hans første bok var en diktsamling. Den kom i 1922, da han ennå bare var 20 år. Diktene hadde han skrevet som lettmatros på en lastebåt; en hyre han tok etter å ha avlagt eksamen artium som 18-åring. Samlingen het «Rundt Kap det gode Haab. Vers fra sjøen». Det er lette, flinke vers med mye patriotisme i seg. Et av diktene heter «Flagget», og ble skrevet etter at han hadde sett det norske flagget vaie fra en annen båt i en utenlandsk havn der også hans eget skip lå inne.
Det er et dikt mange av oss husker fra barneskolens lesebøker; ikke minst dette verset:
«Det vugges gjennom den bløte monsun,
det flerres av Sydpolens blest,
det flammer fra Grønland ned til Rangoon,
det bølger fra Canton til Brest.
Norge er større enn nogen vet av:
hvert skib under flaggets vift
er på det endeløst øde hav
- et nytt stykke Norge i drift!»


Han skrev i flere sjangre, sa jeg. Hans neste bok var en roman. Det het «Skibet går videre», og ble så visst ikke oppfattet som noen patriotisk hyllest. Den var en krass, sosial-realistisk roman om det å være sjømann, og å være prisgitt maskinalderens umenneskelighet. Dette var en ny måte å skildre sjølivet på, og Grieg høstet en storm av protester. Ikke minst var mange sjøfolk rasende, selv om Grieg selv hadde ment boka som en hyllest til de norske sjøfolkene.
Romanen ble oversatt til en rekke språk, og den var den direkte foranledning til at Folkeforbundet tok opp helsearbeid blant sjøfolk i havnebyene.

IV
Hva leste han videre, denne første nasjonaldagen i et okkupert land?
Nå slåss vi for rett til å puste. Vi vet der må demre en dag
da nordmenn forenes i samme befriede åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydpå, fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte; at vi skal komme igjen.


Lenge ble Nordahl Grieg oppfattet som en skikkelig nasjonalromantiker.
Han skrev blant annet en kantate med tittelen «Norge i våre hjerter», og dette ble også tittelen på en diktsamling han ga ut i 1927. To år før det hadde han gitt ut diktsamlingen «Stene i strømmen», som også var mye idyll. Kjærlighetsdikt; dikt med bibelske motiver.
Han ga også ut den romanen som mange regner som startskuddet til påskekrim-tendensen her i Norge. Den skrev han sammen med en som het Nils Lie, og de to kalte seg «Jonatan Jerv». Boka het «Bergenstoget plyndret i natt», og skal ha blitt skrevet fordi de to forfatterne var blakke og trengte penger.
«Norge i våre hjerter» var ment som en hyllest til hverdagssliterne, men på den politiske venstresiden ble samlingen mottatt med et gjesp. En av dem, Arne Ording, skrev i en anmeldelse: «All denne ild og ungdom ... hva skal den egentlig brukes til? Hva vil dikteren kjempe for? Folket trenger ingen slitets romantikk, [... de] trenger hjelp til å komme ut av knugende livsforhold som nødvendigheten har tvunget dem inn i og som de aldri selv har valgt.»

V
På 1930-tallet skjedde det mye med Nordahl Grieg. Han besøkte Sovjet-samveldet, og han ble begeistret. Han kom hjem som det vi må kunne kalle «en troende kommunist». Han skrev skuespill med krass, politisk brodd. Mest kjent er «Nederlaget», som handler om Pariserkommunen i 1870. Et annet kjent skuespill er «Vår ære og vår makt», som var en krass kritikk av hvordan den norske rederstanden tjente store penger under den første verdenskrig, mens hundrevis av norske sjøfolk omkom.
Politisk hadde han beveget seg fra å være nokså langt ute på høyre side av skalaen, til nå å befinne seg minst like langt ute på venstre side. Det var i denne tiden – i 1936 – han skrev diktet «Til ungdommen» eller «Kringsatt av fiender», som det heter i første linje.
I det andre og tredje verset heter det:
«Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med,
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.»


Og den romantiske følelsen han måtte ha hatt for krig 20 år før, er nå helt borte:
«Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!»


«Døden skal tape!»


VI
Vi er fremdeles i Tromsø, for 75 år siden på dagen.
Nordahl Grieg er i ferd med å avslutte sin opplesning. I de to nesten årene skulle han få en omflakkende tilværelse – det hadde han forresten hatt hele sitt voksne liv. Da tyskerne marsjerte inn i Norge 9. april, hadde han forgjeves forsøkt å melde seg for norske militære myndigheter i Oslo og på Hønefoss, før han dro nordover og meldte seg for lensmannen i Ringebu. Etter noen dagers venting ble han tatt ut i en gruppe på 30 mann som skulle holde vakt over Norges Banks gullbeholdning mens den ble fraktet nordover til Tromsø. Grieg fulgte med gulltransporten over til Storbritannia.
I Tromsø fikk han et par dagers permisjon for å skrive et dikt som han skulle lese i radioen på 17. mai. Det ble det diktet som har vært tema for dette foredraget.
Kommet over til England, ble Nordahl Grieg knyttet til Utenriksdepartementet som en slags statsansatt dikter. I de følgende årene skrev han dikt og reportasjer som ble offentliggjort i Norsk Tidend i London. Men først og fremst ble de lest høyt av Grieg selv i den norske utsendelsen fra BBC klokken 19.30. I disse diktene appellerer han ikke til hat, men til standhaftighet i motgang og til samling om byggende verdier – menneskeverd og demokrati. Hele det okkuperte Norge lyttet til disse sendingene. Diktene ble skrevet ned av lytterne, og da tyskerne høsten 1941 konfiskerte radioapparatene, ble de spredd i tusenvis i de illegale avisene.

VII
Nordahl Grieg selv ble ikke en av dem som kunne holde løftet om å komme igjen når krigen var slutt. Om kvelden 2. desember 1943 var han med en armada på 425 Lancaster bombefly mot Berlin. Det flyet han var om bord i, ble skutt ned og styrtet over Potsdam. Alle ombord omkom.
Han får selv det siste ordet:
Her skal vi minnes de døde som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen, sjømannen som gikk ned,
Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn.
Vi har de døde med oss den dag vi kommer igjen.


Det er gått 75 år. Måtte vi aldri glemme lærdommen fra denne dagen: Å vite hva frihet er!

Takk for oppmerksomheten!

søndag 28. september 2014

Litt om Den internasjonale Døves dag


Innlegg på Frelsesarmeen i Kristiansand

I dag, søndag 28. september, er det den internasjonale Døves Dag, og jeg har lyst til at vi skal markere dette med en liten orientering.


Den internasjonale Døves Dag var opprinnelig en norsk idé som ble tatt opp på en nordisk kongress for døve i 1947. Verdensforbundet for døve tok tak i den, og fra omkring 1950 har den fjerde søndagen i september vært markert som en internasjonal kampdag for å sette fokus på situasjonen for døve. I Norge har ikke dagen vært markert så sterkt, i stedet har man fokusert på Døves kulturdager.

I 1917 tok Frelsesarmeen i Norge tok opp et eget arbeid rettet mot døve. Fram til da hadde det sjelesørgeriske tilbudet til døve i Norge bestått av én person, en «døveprest» som hadde hele landet som sitt sogn. I dag er Døvekirken i Norge godt innarbeidet med en egen prost og en rekke prester.
Det var Sverige som var først ute med et eget arbeid, rettet mot døve, i regi av Frelsesarmeen. Der startet man allerede i 1895, og hun som startet det, het Oktavia Wilkens. Hun var den gang 40 år gammel, og hadde før hun ble frelsesoffiser arbeidet ved en skole for døve barn. Der hadde hun lært tegnspråk.
Det som «utløste» at dette arbeidet ble startet, var et møte William Booth hadde i Stockholm vinteren 1894. En døv kvinne kom fram til forbønn. Hun var i sterk affekt, men det var ingen som kunne kommunisere med henne. Da Oktavia Wilkens, som satt på plattformen, oppdaget situasjonen, gikk hun ned til henne og begynte å snakke med henne via tegnspråk. Og damen ble frelst.

Et rykte
Kort etter begynte det å gå et rykte blant de døve i Stockholm: Det fantes en kvinnelig prest med en rar hatt som kunne tegnspråk. Oktavia fikk bruke et rom på hovedkvarteret til møter for døve, og i mars 1895 ble arbeidet startet offisielt.
Til Norge kom det i 1917, og pioneren her het Anna Gustavsen.
Her i Kristiansand fantes det allerede før 1917 en forening som het «Kristiansand og omegns kristelige forening for døve». Den var blitt startet i 1910. Nøkkelpersoner i denne foreningen var et ektepar som Bergine og Martin Hansen. De var også frelsessoldater, og var i mange år solide støttespillere for Frelsesarmeens arbeid blant døve, og som fra 1929 også omfattet blinde.
På 1930-tallet var det forholdsvis mange offiserer som var engasjert i arbeidet; på det meste om lag 15. Siden lå det gjerne på åtte-ti medarbeidere. Man hadde såkalte «døvestasjoner» rundt i landet – på det meste var det vel fem, men for det meste fire: Oslo, Larvik, Stavanger og Trondheim. I dag er ansvaret for dette en del av det ansvaret som de har som driver med telefontjeneste, over de 60 og liknende. Det er så vidt jeg vet ett stevne for døve og ett for blinde hvert år.
Frelsesarmeens døvearbeid var banebrytere på et viktig felt for de døve: De brukte alltid tegnspråk i kommunikasjonen med dem. Ellers i samfunnet var det munnavlesning som var «det store». I dag er det en veldig sterk bevissthet blant de døve selv om at tegnspråket er deres språk.

«Effata-søndag»
Døves dag – I Frelsesarmeen hadde man i mange år en tradisjon med å markere «Effata-søndagen». Det startet i 1938, og hensikten med den søndagen var å fokusere på arbeidet blant døve og blinde, og at kollekten ved korpsene den dagen skulle gis til dette arbeidet.
I 2001 kom jeg med en bok om dette arbeidet – «Tegnet i hendene. Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde». Det er en bok jeg er glad for at jeg fikk skrive. Den ble en slags avlat – som ung kadett var det nemlig en periode da jeg vurderte å melde meg til dette arbeidet. Så ble det boka om det i stedet.

Så mye om dette i denne omgang. Prekenen senere i møtet vil ta utgangspunkt i den såkalte «Effata-fortellingen» hos evangelisten Markus, og derfor syntes jeg det var naturlig å si litt om dette.

Takk for oppmerksomheten.

onsdag 2. juli 2014

«Takk for rosene langs veien»

Frelsesoffiseren og salmedikteren August Storm
i sanger og fortelling

Foredrag under kulturkveld på
Frelsesarmeen i Arendal 2. juli 2014



Det er ikke så ofte at en statsminister siterer en salmestrofe når han skal kunngjøre sin avgang. Men det gjorde Oddvar Nordli da han en dag i månedsskiftet januar/februar 1981 holdt en pressekonferanse der nettopp hans avgang var tema. I den forbindelse sa han det omtrent slik: «Jeg får si som dikteren: Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem.»

«Dikteren» han henviste til var den svenske frelsesoffiseren August Storm, som skrev denne teksten i 1891, da han var 29 år gammel. I disse dager er det 100 år siden August Storm døde. Det skjedde 1. juli 1914, og han var ikke mer enn 52 år gammel.
Jeg har ofte undret meg over Oddvar Nordlis valg av diktstrofe ved denne anledningen. Nordli er hedmarking; det finnes mange diktere fra Hedmark. Han kunne sitert Alf Prøysen; han kunne sitert Hans Børli. I stedet ble det en salmestrofe fra en svensk frelsesoffiser.
Jeg er heller ikke kjent med at Oddvar Nordli har noe spesielt forhold til verken kirke eller kristenliv. Men denne strofen hadde han fått med seg. Kanskje er det fordi strofen har fått et slags ordtaks-status i mange folks bevissthet? «Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem.»
En større heder kan kanskje ikke en diktstrofe få, enn at den blir som et ordtak i folks bevissthet?

I
Hvem var han så, frelsesoffiseren som satte ord på den erfaringen som så mange føler de kan kjenne seg igjen i? «Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem.»
August Storm var fra Motala i Sverige, der han ble født i oktober 1862. Som ung skal han ha vært litt av en «gladgutt». I det vitnesbyrdet han skrev i forbindelse med at han søkte seg inn på Frelsesarmeens krigsskole, skrev han at han «forstörde mina ynglingaår i laster och orgier». Det høres jo veldig dramatisk ut, og det spørs om ikke hans definisjon av «laster og orgier» var smalere enn den ville vært i dag…
Det han kan ha tenkt på, er det faktum at mens han studerte handelsfag i Stockholm, hadde han vært en flittig gjest på teaterforestillinger, lystspill og revyer. Sporadiske besøk til Frelsesarmeens møter var også en del av repertoaret - for å kunne le av frelsessoldatene i etterkant. Frelsesarmeen var ennå ny i Sverige. Men en kveld i 1887 skal han ha blitt grepet av en sterk uro under en teaterforestilling. Han reiste seg midt under forestillingen og skyndte seg av sted til ett av Frelsesarmeens møtelokaler. Her knelte han ved botsbenken og tok imot Jesus. Da var han ikke fullt 25 år gammel. Som tidens skikk var, tok det ikke lang tid før han var blitt frelsessoldat, og var ivrig opptatt i «frelseskrigen».
Han begynte også å arbeide for Frelsesarmeen, først som bokholder og kasserer ved hovedkvarteret, snart også som finanssekretær. I denne prosessen ble han også utnevnt til offiser. Dette ble hans arbeidsoppgave resten av livet.
August Storm viste tidlig at han hadde en poetisk begavelse. Han skrev flere dikt og sangtekster som kom på trykk i Stridsropet. I 1889 skrev han sangen «Fremad, så lyder vårt feltrop i dag». Det er det man tidligere gjerne kalte «en krigersang», og den synges nok ikke andre steder enn i Frelsesarmeen. Det ble skrevet mange slike sanger i disse årene. Ikke alle er like gode, og langt fra alle har overlevd. Denne har det, selv om den knapt kan kalles noe poetisk mesterstykke. Teksten er offensiv, lyrikken upretensiøs og melodien fengende.
Melodien er engelsk, og laget av Thomas H. Bayley, som levde fra 1797 til 1839. I Frelsesarmeen brukes denne melodien også til en sang av Herberth Booth: «Herre, i blodet fra korset det er/rensning for meg».
Jeg er ikke kjent med at det er noen spesiell «bakgrunnshistorie» for denne sangen. Den er blitt til i den begeistringen og gløden som var så typisk for den første generasjonen salvasjonister, om å føre frelseskrig på alle arenaer og til alle tider, fram til «anskriket lyder i skyene snart: /«Brudgommen kommer!» Da lyder det klart: Opphør med strid! Opphør med strid.»

II
I Frelsesarmeens norske sangbok, har vi tre tekster av August Storm, men fire sanger. Det er fordi man har valgt å ta med to oversettelser av hans mest kjente sang, den som på svensk begynner slik: «Tack, min Gud, för vad som varit». Den er nemlig blitt oversatt både til bokmål og til nynorsk.
Jeg skal komme tilbake til denne sangen, men først skal vi se på et par sanger som ikke er oversatt til norsk. I Frelsesarmeens svenske sangbok, fra 1990, er det nemlig ytterligere tre sanger av August Storm.
Den ene av disse er skrevet omtrent samtidig med «Fremad, så lyder vårt feltrop i dag». Den er fra 1893 og heter «Till strid för Gud vi glatt framtåger», og synges på en melodi av den tysk-norske militærmusikeren Friedrich August Reissiger (1809-83). Reissiger har også laget melodien til en annen sang av August Storm som står i den svenske Frelsesarmé-sangboka: «Stige högt mot himlen». Første linje er slik: «Stige högt mot himlen opp/jubelsång med tro och hopp».
Den siste av disse – i norsk sammenheng – «ukjente» sangene er skrevet på et forholdsvis sent tidspunkt i August Storms liv: «O, jag ser min Faders hand i naturens under» er fra 1910. Den synges til en melodi av den svenske musikklæreren og kirkemusikeren Henry Nordin (født 1933).
O, jag ser min Faders hand i naturens under,
hör i vågens skvalp mot strand och i åskans dunder
samma röst, vars allmaktsord bragte himmel, hav och jord
fram ur tomma intet/ fram ur tomma intet.

Varje kryp i jordens stoft, himlens stjärneskara,
skogens susning, blommans doft, rymderna de klara,
alla vittnar: Gud är stor. Ja, i skapelsen han bor
stor som ingen annan/ stor som ingen annan

Skyar, stjärnor, blommors prakt kan dock inte frälsa.
Jord och hav har inte makt att med frid oss hälsa.
Gud tog människogestalt, dog på korset, löste allt
som av synden bundits/ som av synden bundits.

Att förlåtelse vi fått och från synden tvagits,
att från död till liv vi gått, till Guds hjärta dragits,
det är störst av allt vi sport en allsmäktig Gud har gjort
och förblir det största/ och förblir det största.


Tematikken i «O, jag ser min Faders hand i naturens under» kan minne om den man finner i en annen kjent, svensk salmetekst, nemlig «Å, store Gud». Det er jo en salmetekst som – via krokveier – er kjent over hele verden. Men der hvor «Å, store Gud» først og sist er en fascinasjon over skaperverket, flytter «O, jag ser min Faders hand» fokus mot korset og frelsesverket.
Jeg har forsøkt å lage en norsk tekst til denne sangen. Den ble slik:

Ja, jeg ser Guds skaperhand i naturens under,
hører bølgen gå mot strand, og i tordnens dunder
samme røst som en gang lød,skapte alt, slik som han bød,
av det tomme intet/ av det tomme intet

Alt som er i jordens dyp, stjerners store skare,
trær og blomster, dyr og kryp, himmelen, den klare.
Alle vitner: Gud er stor! I sitt skaperverk han bor,
stor som ingen andre, stor som ingen andre.

Skyer, stjerner, blomsters prakt, frelser ikke noen.
Jord og hav har ingen makt til å gi meg troen.
Gud ble menneske som oss, led og døde på et kors
for å frelse slekten, for å frelse slekten.

At tilgivelse vi fikk, og ble vasket rene,
at fra død til liv vi gikk, ved hans blod alene;
denne store kjærlighet, størst i tid og evighet
har vår Frelser vist oss, har vår Frelser vist oss.


Det å «oversette» et dikt eller en salmetekst fra ett språk til et annet, er en krevende øvelse. Enkelte diktere vil rett og slett ikke at diktene deres skal oversettes til andre språk, eller de vil velge ut selv hvem som skal få oversette tekstene deres. Kaller man det man lager for «en gjendiktning», står man litt friere.
Selv når man oversetter fra og til språk som ligner hverandre til dels veldig sterkt, oppstår det utfordringer av både språklig, litterær, poetisk og noen ganger også av teologisk art som må tas hensyn til – ikke minst når man oversetter en salmetekst. Det ser vi bl.a. ved å sammenlikne de to norske oversettelsene av «Takk, min Gud».

III
Så til «Takkesalmen»!
Noen har hevdet at denne salmen ble til etter at August Storm fikk vite at han var uhelbredelig syk. Det stemmer ikke.
Teksten er skrevet høsten 1891, og ble publisert i Stridsropet datert 5. november samme år. Det ble publisert som et dikt, og ikke som en sang. De fire versene, hvert av dem på åtte linjer, begynte alle med ordet «Takk». Diktet var bare signet «August S.», men mange var klar over at det sto for August Storm, en 29 år gamle kaptein og medarbeider ved Frelsesarmeens hovedkvarter i Stockholm.

Kanskje har strofen om rosene og tornene fått litt for stor oppmerksomhet når man snakker om denne sangen. For sangen er jo først og fremst en takk for alle de gavene Gud gir, og om velsignelsene han gir; for bønnesvar, inkludert de gangene svaret er nei. I alt er det 32 takk i denne sangen.
Det tok noen år før man oppdaget «sangpotensialet» i denne teksten, og ga den en melodi. Først i 1899 den publisert som sang, med en melodi av den svenskamerikanske komponisten Wilhelm Lindberg. Den melodien som brukes nå, er fra 1908, og er skrevet av Johannes Alfred Hultman.
Det er laget to oversettelser til norsk av denne sangen, en på nynorsk ved Anders Hovden og en til bokmål ved H.A. Tandberg. Begge står i Frelsesarmeens sangbok.
Ettertidens opplevelse av sangen vil imidlertid alltid være knyttet til den skjebne forfatteren av den fikk senere i livet. Da han var 37 år gammel og far til to små barn, ble han rammet av en ryggmargslidelse som først invalidiserte ham, og senere tok hans liv.
Den siste sangen som skal nevnes her, er «Opna hjartans dør». Den skrev August Storm i 1908. Teksten er skrevet av en 46 år gammel syk og dødsmerket frelsesoffiser satt på sitt kontor ved Frelsesarmeens hovedkvarter i Stockholm og lette etter ord som kunne formidle det som lå ham på hjertet: En appell til mennesker om å gi Jesus Kristus større rom i sitt hjerte og liv. Sangen er en appell om å leve helt for Jesus; at den troende ikke må forsøke å halte til begge sider, men være helhjertet i sin tro og tjeneste. Sangen kan også forstås som en appell til frelse og omvendelse, og det er først og fremst slik den brukes, for eksempel ved innbydelser og i ettermøter.
I 1927 fikk sangen norsk språkdrakt. Det var daværende bibelskolerektor Nils Lavik som sørget for det. Med sin vakre, nynorske tekst har han vist stor troskap mot den svenske originalen. Nils Lavik (1884 – 1966) huskes i ettertid mer som politiker enn som salmedikter og bibelskolerektor. Da han laget denne oversettelsen, hadde han blant annet møtt på Stortinget som vararepresentant for Venstre i Hordaland. I 1933 lot han seg overtale til å stille på første plass for det nystiftede Kristeleg Folkeparti i Hordaland, og ble valgt inn med god margin. Senere var han stortingsrepresentant for dette partiet fram til 1953, og regnes som en av partiets grunnleggere. Han både skrev og oversatte salmer, og er representert i Norsk Salmebok med én egen tekst og tre oversettelser.
Når det gjelder August Storm, beskrives han som en som alltid hadde tid og overskudd til sine medmennesker, til tross for sin alvorlige og smertefulle sykdom. Som leder stilte han store krav til sine medarbeidere, men størst til seg selv. Hans medarbeidere merket at han hadde et meget følsomt sinn. Han ble lett beveget når han hørte om noen som hadde det vondt eller vanskelig, og viste alltid omsorg for disse. Sine egne smerter og lidelser snakket han aldri om.
Helt fram til få måneder før han døde, var han på kontoret på hovedkvarteret hver dag. Han og hans familie hadde en leilighet i samme bygning som hovedkvarterets kontorer var. Her lå også menigheten Templet, som familien tilhørte. Han hadde derfor kort vei både til sin arbeidsplass og sin menighet, og synet av den synlig syke mannen med stokken i den ene hånden og støttet til sin kones arm med den andre, var et kjent og kjært syn for frelsessoldatene i Stockholm.

Han ble bare 52 år gammel. Datteren hans skrev mange år senere: - Pappa fikk erfare alt det han skrev om i sin sang.
«Takk for rosene langs veien – takk for tornene blant dem!»

Og jeg får si:
Takk for oppmerksomheten!

torsdag 16. mai 2013

«FRELSESKRIG I STORMENS TID»



Tale for dagen, 17. mai 2013 på Frelsesarmeen i Egersund


La meg først få takke for innbydelsen til å være her, sammen med dere, i dag. Det er en god stund siden majoren ringte meg og lurte på om jeg kunne komme, og jeg tror jeg takket ja med det samme – det var en invitasjonen jeg satte – og setter – stor pris på.


En «tale for dagen» på en 17. mai kan være så mange ting.
Det kan være en tale om Grunnloven og om Eidsvollsverket.
Jeg var frelsesoffiser på Nannestad i to år og befant meg om ikke i gangavstand, så i hvert fall kort kjøreturavstand fra Eidsvollsbygningen. Jeg husket godt Grunnlovsjubileet i 1964, da Grunnloven var 150 år, og Eidsvollsbygningen ble et ikon på mynter og frimerker. Neste år er det et nytt grunnlovsjubileum – tida går.
Men jeg skal ikke snakke om Grunnloven i dag.

En «tale for dagen» kunne vært en tale om Henrik Wergeland. Hans far var en av Eidsvollsmennene, og i 1818 ble Nicolai Wergeland sokneprest på Eidsvoll. Henrik var stolt, både av å bo på Eidsvoll og av farens rolle i 1814. Han omtalte seg selv som «Grunnlovens storebror». Som voksen skulle han bidra aktivt til å få endret en av paragrafene i Grunnloven, den såkalte «jødeparagrafen»; den som sa at «jøder ere fortsatt udelukket fra Riget». Det var en skammelig paragraf, mente Wergeland, og han brukte mye tid og krefter på å få den opphevet, selv om vedtaket først skjedde seks år etter hans død.
Men jeg skal ikke snakke om Henrik Wergeland heller.

Frelsesarmeen i Norge kan i år se tilbake på 125 år med «frelseskrig» her i landet. Det er blitt markert og vil bli markert på forskjellige måter. Det blir lansert en jubileumsbok i kongressen, blant annet. Det skjedde nærmest en eksplosjon da Frelsesarmeen kom til Norge. Menighet etter menighet ble startet. Unge mennesker, mange av dem bare 18-19 år gamle, sto som hyrder, pastorer og lærere for hundrevis av mennesker. Bare i løpet av det første året, 1888, ble det startet ti nye korps, og året etter, 1889, ytterligere 17. Ett av disse var Egersund, for øvrig; jeg tar vel ikke mye feil om det planlegges noen markeringer i den forbindelse? Dagen er i oktober, har jeg lest meg til…
Det tredje året, i 1890, ble det åpnet 20 nye korps – 47 menigheter på tre år.

Hva har så dette med 17. mai å gjøre?
Frelsesarmeen er jo en internasjonal organisasjon. Det var svensker og engelskmenn som startet arbeidet her i landet, og lederskapet i Norge har også for en stor del bestått av svensker og engelskmenn. Det var imidlertid ikke til hinder for at Frelsesarmeen nær sagt fra første dag var med og markerte 17. mai som nasjonaldag og frihetsdag.
Ja, i historieboka «50 års korstog» hevdes det tilmed at det første norske Krigsropet var datert 17. mai 1888. Det stemmer nok ikke helt; bladet er datert 15. mai, som var en lørdag, men jeg vil tro 17. mai var en god salgsdag for bladet det året, selv om man på det tidspunkt kun hadde fire korps: To i hovedstaden, ett i Arendal og ett på Kongsberg.
Senere har jo Frelsesarmeens hornorkester hatt en selvsagt plass i 17. mai-togene, der hvor Armeen har hatt slike orkester. I Askim, hvor jeg har bodd i mange år, er det slik.

Nå er to stikkord på plass: Nasjonaldag og Frelsesarmeen.
Nasjonaldagen feirer vi til minne om Grunnloven. Og Grunnloven er det dokumentet som er grunnlaget for Norges selvbilde som nasjon: «..et Frit, Udeleligt og Uafhændeligt Rige», som det står i den første paragrafen. Det er en omstendelig prosess å endre Grunnloven; og slik bør det også være. I hver eneste stortingsperiode behandles forslag til endringer i Grunnloven; det er svært få av dem som blir vedtatt. En «grunnlovsfestet rettighet» står tungt, i hvert fall symbolsk, om ikke alltid praktisk. Og noen pussigheter forekommer jo. Retten til arbeid er grunnlovsfestet i Norge, men ikke retten til liv, for eksempel.

Jeg har satt en overskrift på dette foredraget: «Frelseskrig i stormens tid».
Hva tenker jeg på da?
Jeg tenker på den rolle Frelsesarmeen har spilt nettopp «i stormens tid» - når det har vært krig.
Noen synes kanskje det er et paradoks at Frelsesarmeen, med sin militære struktur, med sin krigerske retorikk, med sine uniformer, med sine kapteiner og oberster, alltid har vært en glødende motstander av de krigene som utkjempes på slagmarker. Det er ikke for ingenting at Frelsesarmeen nesten hvert år nevnes som en av kandidatene til Nobels Fredspris.
Det forhindrer ikke at mange frelsessoldater i årenes løp har vært «under våpen», i tjeneste for sitt fedreland. Slik var det under begge verdenskrigene, og på begge sider av fronten. Tyske frelsessoldater kjempet i Hitler-Tysklands armeer – selvfølgelig gjorde de det; akkurat som britiske frelsessoldater kjempet i den britiske hæren, amerikanske i USA sine styrker, franske frelsessoldater i den franske hæren - «Le Grand Armée». Ikke alle frelsessoldater har vært pasifister – eller kunne være det.

Fra okkupasjonstiden i Norge fortelles det om en tysk soldat – en vernepliktig – som gikk på Frelsesarmeens møter der hvor han var stasjonert. I ett av møtene gikk han fram til botsbenken og ble frelst. Neste dag meldte han seg for sine offiserer og sa at som kristen kunne han ikke lenger gjøre krigstjeneste.
Hva skjedde med ham?
Han ble stilt for krigsrett, anklaget for desertering, dømt til døden og skutt.
Ville det samme skjedd om han hadde vært engelsk eller amerikansk?
Sannsynligvis.
Krigens lover er like brutale på begge sider av frontlinjene.

Første gang Frelsesarmeen som bevegelse sto overfor denne problematikken, var i forbindelse med boerkrigen i Sør-Afrika. Den varte fra 1899 til 1902, og var en krig mellom de hvite sørafrikanerne, som ofte var av hollandsk avstamming – ordet «boer» kommer av et gammelhollandsk ord for «bonde» - og engelskmennene som hadde tatt kontroll over denne kolonien.
William Booth sa om denne krigen: «Uansett hvem som vinner, taper jeg, for jeg har barn på begge sider». Hans biograf Roy Hattersley skriver at generalens største angst var at en frelsessoldat fra den ene siden av krigen skulle komme til å drepe en frelsessoldat fra den andre.

Det gikk bare 12 år fra boerkrigen sluttet til første verdenskrig brøt ut. Det var en krig verden ikke hadde sett maken til – den omfattet etter hvert land i alle verdensdeler. Da den var slutt, ble den omtalt som «The Great War» - Den store krigen; man så ikke for seg at det skulle kunne komme noen større eller verre krig enn den. Det gjorde det; knapt 20 år senere. Winston Churchill skal senere ha sagt at de to verdenskrigene egentlig bare var én krig, den samme krigen, men med en 20 år lang våpenhvile.

I 1914 var William Booth død og hans sønn Bramwell var blitt general.
Han ga ordre om at ordet «fiende» ikke måtte forekomme i Frelsesarmeens publikasjoner i omtale av krigen. Frelsesarmeen har bare én fiende, og det er satan. Verken mennesker eller land skal oppfattes som eller omtales som «fiender» i blader, bøker eller trykksaker som gis ut av Frelsesarmeen, slo Bramwell Booth fast.

Selv om de dominerende krigsmaktene som sto mot hverandre i krigen 1914-18 stort sett var de samme som i krigen 1939-45, i hvert fall i Europa, var det noen viktige forskjeller.
Den viktigste er denne: Mens man i første verdenskrig hadde med føydale stater å gjøre, hadde man i andre verdenskrig med totalitære stater å gjøre. Først og fremst gjaldt denne forskjellen for Tyskland. Både Tyskland og Østerrike var i 1914 føydale stater, med en keiser i spissen. I 1939 var Tyskland et totalitært regime. Et føydalt regime er et autoritært regime med en hierarkisk struktur, med klasseforskjeller og ikke minst adelskap. Men et totalitært regime kjennetegnes nettopp ved den totale kontroll – ikke minst over folks tanker og meninger.
Jeg skjønnmaler ikke de føydale regimene, men de totalitære er verre.
Det fikk ikke minst Frelsesarmeen merke.

Da jeg var stasjonert ved Krigsropets redaksjon tidlig på 1970-tallet, oversatte jeg en bok fra engelsk som gikk som føljetong i bladet. Den het «Holy Defiance» eller «Hellig trass». Det var historien om han som var Frelsesarmeens leder i Tyskland under krigen, kommandørløytnant Johann Büsing. Selvfølgelig hadde det vært utfordringer for Frelsesarmeen i Tyskland også under første verdenskrig, men det var ingenting mot det de møtte nå. Forbud mot uniformer, forbud mot friluftsmøter, forbud mot å bruke ranger – dels en nålestikksstrategi som gikk på Frelsesarmeens identitet, det man kjente den igjen på, det den sto for. Ikke minst Frelsesarmeens engelske opprinnelse en gjenganger i myndighetenes – skal vi kalle det «krig»? – mot en organisasjon som hadde ett eneste formål: Å vinne mennesker for Guds rike, og å hjelpe personer som var i menneskelig og sosial nød.

Norge sto som land utenfor første verdenskrig, selv om krigen i Europa innebar noen utfordringer også for vårt land. Frelsesarmeen merket det kanskje best da krigen var slutt, og antallet ettersøkelsessaker «eksploderte». Det samme skjedde for øvrig da andre verdenskrig var slutt.
Men denne krigen ble Norge trukket med i. Tyske tropper okkuperte Norge 9. april 1940. Det medførte mange praktiske utfordringer både med tanke på kommunikasjon og logistikk. Flere av lokalene ble overtatt av tyskerne som soldatbrakker. Noen ble ødelagt som følge av krigshandlinger. Det var knapphet på mange ting og det gjorde både at man måtte være kreative, samtidig som det nok førte til at enkelte – dette er en generell betraktning – beveget seg litt lenger ut i gråsonene enn man ellers ville gjort.
Men også Frelsesarmeen i Norge opplevde det vi kanskje kunne kalle «overgrep» eller trakasserier. For eksempel ble speiderarbeidet forbudt. Nazimyndighetene ville ha full kontroll på alle ungdomsaktiviteter. Friluftsmøter ble forbudt. Jeg har lest en teori om at det var fordi det irriterte tyskerne at det sto mange flere og lyttet til Frelsesarmeen sto og sang med to gitarer og et trekkspill, enn når tyskerne stilte med fullt militærorkester og spilte. Og det hendte frelsesoffiserer ble arrestert fordi de var for sent ute etter et husbesøk og tida for portforbudet nærmet seg.
En annen ting som skjedde, var at navnet på bladet «Krigsropet» ikke fikk være like synlig som før – i stedet var det «Frelsesarmeens organ» som ble «hovedtittel» på bladet. Det fikk jo ingen praktisk betydning, men symboler er også viktige, ikke minst i slike tider.

«Frelseskrig i stormens tid»
Frelsesarmeen ble ikke noe «anker» i motstandskampen, slik for eksempel Den norske kirke ble. Det skulle man heller ikke vente. Den norske kirke hadde den gang 96 prosent av befolkningen som medlemmer. De hadde et helt annet apparat og hadde en helt annen innflytelse, for eksempel med tanke på skoleverket, konfirmasjoner – alle disse livsritene som «alle» deltok i den gangen, i mye større grad enn de gjør i dag.
Med det var i hvert fall én episode som ble lagt merke til.

Først litt bakgrunn: Helt siden 1905 hadde kong Haakon og hans familie vist stor interesse for Frelsesarmeens arbeid. Dronning Maud ga alltid gaver til julegryta, for eksempel, og kongen var gjerne til stede når Frelsesarmeen markerte ett eller annen. Othilie Tonning hadde fått Kongens fortjenestemedalje i gull allerede i 1911.
I august 1940 hadde kong Haakon fødselsdag. Datoen var 3. august. Og i Krigsropet sto en liten notis: «Kong Håkon 7. fyller 68 år 3. august», og deretter et vers av Elias Blix sin versjon av kongesangen:
«Gud signe kongen vår
gje fred og frie kår
i heim og slott.
Å, leid han med di hand
knyt gode truskapsband
i Noregs fagre land
kring folk og drott.»

Til å begynne med skjedde det ikke noe, men så kunne «stemmen fra London» fortelle at Krigsropet var det eneste bladet som hadde nevnt kongens fødselsdag, og at bladet gikk unna «som varmt hvetebrød», for å bruke en klisjé. Dermed ble bladet stanset i et halvt år, og redaktør Bernhard Fjærestrand fikk et like langt opphold i Møllergata 19. Her skrev han for øvrig to sangtekster som senere ble kjent: «Til grunnfjellet ned når du bygger ditt hus», og «Guds veldige Sønn».
Jeg må innrømme jeg alltid har lurt på hva i all verden det var som lå bak denne notisen. En 68-årsdag? Hadde det enda vært 70-årsdagen! Var det en bevisst provokasjon? Eller var det rett og slett at man ikke helt forsto alvoret i den politiske situasjonen? Jeg er tilbøyelig til å mene det siste.
I ettertid har man gjort et forholdsvis stort poeng av at Krigsropet ble stanset i et halvt år, og at Fjærestrand kom i fengsel, men når sant skal sies slapp både Frelsesarmeen og Fjærestrand billig. Andre aviser ville antakelig blitt stoppet for godt, og andre redaktører kunne lett ha endt i Tyskland. Kanskje gikk det så bra fordi det ennå var på et tidlig tidspunkt i krigen? Hadde det vært til kongens 70-årsdag, i 1942, man gjorde dette, kunne konsekvensene blitt langt mer dramatiske.

Frelsesarmeen ble ikke forbudt i Hitler-Tyskland, selv om det kan sies å ha vært nære på.
I de kommunistiske landene ble Frelsesarmeen forbudt. Det skjedde i Russland noen år etter revolusjonen i 1917, og det skjedde i Tsjekkoslovakia etter kuppet i 1948. Det skjedde i de baltiske landene og det skjedde i Kina i 1949. Det skjedde også i den delen av Tyskland som ble til DDR – Øst-Tyskland; det gamle Preussen, der hovedtyngden av den tyske Frelsesarmeen hadde vært. I det protestantiske Preussen hadde Frelsesarmeen forholdsvis stor oppslutning, i motsetning til det mer katolske vest- og Sør-Tyskland.

Det eneste kommunistiske landet som tillot Frelsesarmeen å fortsette, var Cuba.

«Frelseskrig i stormens tid».
Den eller de «stormens tid» som jeg har snakket om her, er vesentlig annerledes enn den «stormens tid» som pionertiden kan beskrives som. Jeg er ikke noen tilhenger av å idyllisere «stormens tid». Jeg tror ikke så mye på at «alt var mye bedre under krigen», selv om det er en kjensgjerning at svært mange menigheter – også korps i Frelsesarmeen – opplevde vekkelse under krigen der mange ble frelst, ble frelsessoldater og ble frelsesoffiserer. Det var den effekten som vi kjenner igjen fra et kjent dikt: «I slikt et vær, da får du bønner, Gud». Det er hentet fra diktet «Juleaften» av Henrik Wergeland, og er ett av de diktene han skrev i kampen for å få opphevet jødeparagrafen i Grunnloven fra 1814.

Så har vi kanskje kommet tilbake til utgangspunktet?

Jeg sier takk for oppmerksomheten, og ønsker dere en fortsatt fin nasjonal- og frihetsdag.