DOMMEDAG I ØSTBANEHALLEN

Innlegg i paneldebatt under Protestfestivalen 2010 –
tirsdag 14. september i Kristiansand

Jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal bruke mine tre minutter her for å snakke om temaet ”apokalypse” og ”dommedag”.
Jeg tror jeg vil begynne med høsten 1971.
Da var jeg 18 år og hadde akkurat begynt på Frelsesarmeens krigsskole.
Som en del andre i min generasjon hadde jeg fått det for meg at det hastet å komme ut i evangeliets tjeneste for å vinne mine medmennesker for himmelen og Guds rike.
Fram til året før hadde jeg hadde forholdsvis omfattende planer for en framtidig utdannelse, men nå ble dette lagt på is. Årsakene var flere og sammensatte, men konklusjonen ble i hvert fall at jeg hver lørdag formiddag sto på det som den gang het Oslo Ø og solgte Krigsropet.
Skrått overfor meg sto gjerne en mann og solgte Vakttårnet – bladet til Jehovas Vitner.
Det gikk også andre rundt og solgte eller delte ut religiøse blader og traktater på Østbanen den gang.
Felles for mange av dem var at de var fokusert på at vi levde i de siste tider.

Dommedag var nær – Jesu gjenkomst sto for døren.
Det var en tid med mange og sterke apokalyptiske strømninger – sett i retroperspektiv var de vel sterkere enn jeg egentlig var klar over den gang.

En slags fellenevner for disse apokalyptiske strømningene var en i utgangspunktet politisk debatt, nemlig den om hvorvidt Norge skulle slutte seg til ”EEC”, som det het – ”Fellesmarkedet”, det som i debattens løp endret navn til EF.
Det var en nærlesing av særlig to bibelske skrifter som førte til disse konklsujonene, nemlig profeten Daniel i det gamle testamente og Johannes’ Åpenbaring i det nye – et skrift som i den fagteologiske litteraturen gjerne refereres til som ”apok” – en forkortelse for nettopp ”apokalypsen”.
Jeg har aldri finlest noen av disse skriftene, og kan ikke gi noen kvalifisert vurdering av dem, verken teologisk eller på annen måte, men jeg husker jo godt den stemningen det skapte, dette fokuset på endetiden, og koblingene til en politisk debatt.
Et nøkkelargument var at dersom bl.a. Norge og Danmark ble med i EF, ville man få ti medlemsland, og en visjon om et dyr med ti horn sto sentralt i denne bibelbruken.

Alle kulturer har hatt sine apokalyptiske fortellinger.
Fortellingen om syndfloden og Noas ark er en slik fortelling.
I vår kulturkrets er den best kjent fra Bibelen, men en tilsvarende fortelling finnes også i andre antikke kulturer.
Fortellingen om Sodoma og Gomorra er en annen slik apokalyptisk fortelling.
Felles for disse, slik vi finner dem i Bibelen, er at de kom som et resultat av det moralske forfallet – folkets synd – og at det var en liten gruppe som ble berget.
Noas familie i fortellingen om syndfloden, Lot og hans døtre i fortellingen om Sodoma og Gomorra.

Jeg har lest og anmeldt Torgrim Eggens roman ”Jern” – her ser vi den samme strukturen; en gruppe utvalgte som skal berges fra undergangen, selv om rammen ikke er religiøs i denne romanen.
Den norrøne fortellingen om Ragnarokk går inn i den samme tradisjonen.

Vi kristne ungdommer som avbrøt vår utdannelse for å evangelisere var vel en slags fjerne slektninger til de radikale ungdommene som ”sjølproletariserte” seg omtrent samtidig.
Retorikken var annerledes.
”Kongens ærend har hast”, var vår drivkraft – ”Tiden heretter er kort”.
Men jeg tror vi kan si det lå en solidaritet i bunn hos oss begge.
En solidaritet med ”det arbeidende folk” og en solidaritet med de som levde ”i synden og verden”.
Vi gjorde et valg, og jeg vedstår meg det valget jeg gjorde.
Jeg verken beklager det eller angrer det – jeg hadde et godt liv i de 15 årene jeg var frelsesoffiser, og jeg har et godt liv nå.
Jeg går ikke og venter på Jesu gjenkomst – men jeg tror det kommer til å skje.

De moderne apokalypsefortellingene handler i mindre grad om moralsk forfall og i større grad om tekologiske trusler: Miljøtrussel og forurensing; atomtrussel og kjernefysiske våpen. Noen ganger kunne disse apokalyptiske tradisjonene gå opp i hverandre.
Som ung gutt fant jeg et hefte i min far bokhylle, gitt ut på Filadelfiaforlaget i 1954, om ”A-H-K-bomben i Bibelens lys – Guds mektige varsko til vår tid”. Det var skrevet av Erling Strøm, en kjent predikant i pinsebevegelsen på den tiden.

De apokalyptiske forventningene har gitt seg mange utslag ned gjennom historien; ikke minst i kirkehistorien.
Selma Lagerlöfs roman ”Jerusalem” beskriver ett slikt utslag – der kristne mennesker har etablert seg i isolerte kolonier.
Trosretninger som Adventistsamfunnet og Jehovas Vitner er oppstått som følge av slike forventninger.
Det gjelder til dels også pinsebevegelsen, for troen på at ”Jesus kommer snart” sto veldig sentralt i pinsevekkelsens forkynnelse i mange år.

Jeg skal avrunde, og gjør det med først et sitat av Martin Luther: ”Jeg vil plante et tre i dag, selv om jeg vet at Herren kan komme igjen i morgen.”
Alf Prøysen sier noe av det samme i visa ”Kjærringkjeft”, om Matja Brattsveen som står og hogger ved mens hun irriterer seg over ektemannen som er så bekymret for den politiske situasjonen i verden at han er blitt helt handlingslammet:
”… men sku’ det gå så gæli
at væla ska’ forgå
og alt jeg hogge opp i kvell
sku våra fåfengt arbe lell,
så ska jeg stå på skire trass
og ta en kabbe tel.”

Takk for oppmerksomheten!
(Innlegget, slik det var forberedt til paneldebatten - kunne ikke holdes slik i sin helhet som følge av hvordan møtet ble avviklet)

Om gudstjenester 1. mai

Av Nils-Petter Enstad

Da Stortinget i 1947 vedtok at datoen 1. mai skulle være «offentlig høytidsdag» og fridag, sendte biskopene i Den norske kirke et rundskriv til landets prester om gudstjenester denne dagen. Men det var først i 1977 at dagen fikk sine egne tekster og sin egen kollektbønn.

Allerede i 1890 ble dagen markert første gang som en demonstrasjonsdag for arbeidernes rettigheter, etter at den amerikanske fagbevegelsen hadde lansert tanken om dette to år tidligere. Fram til stortingsvedtaket i 1947 hadde 1. mai-demonstrasjonene og markeringene vært dugnadsprosjekter og noe som foregikk etter arbeidstid.
Nå ble det en ekstra fridag på våren, noe som uten tvil gjorde noe hvordan dagen senere er blitt forstått, oppfattet og markert.

Den første
Fremdeles er det mange lokalsamfunn der programmet for 1. mai begynner med en gudstjeneste.
Det første eksemplet på gudstjenestelig markering av 1. mai i Den norske kirke i nyere tid ser ut til å ha skjedd i Vang kirke utenfor Hamar i 1938 (bildet). Dette året falt 1. mai på en søndag, og menighetens sokneprest, Peter Lorenz de Ferry Smith, tillyste en «fredsgudstjeneste» i sin kirke.
Det vakte reaksjoner.
Lokalavisa Hamar Stiftstidende, som var «høyreavisa» på Hamar i de tider, tok både soknepresten og gudstjenesten fatt i to lederartikler, henholdsvis 2. og 4. mai.
I den første het at «sogneprest Smiths forsøk på å aktualisere gårsdagens høimessegudstjeneste i Vang ved å kalle den fredsgudstjeneste og gi den tilknytning til den politiske feiring av 1. mai var uhyre velment, men det falt ikke heldig ut».
Der soknepresten i sin preken hadde omtalt dagen som alle arbeideres dag, mente høyreorganet at det bare var en dag for de som støttet Arbeiderpartiet og kommunistpartiet. At presten i sin preken også snakket om diktatur versus kristendom kunne «i og for seg» være riktig nok, men «egget til motsigelse», mente avisa.
Kritikken ble fulgt opp to dager senere: Det faktum at presten i sin tale hadde advart mot å gjøre rase til noe guddommelig, oppfattet lederskribenten som et forsøk på å gå i bue utenom å kritisere også diktaturet i Sovjet.
Etter dette kom også Hamar Arbeiderblad på banen, og tok både soknepresten preken og hans initiativ i forsvar.
Da Norges Kristne Arbeideres Forbund ble stiftet noen måneder senere, var soknepresten i Vang en av dem som engasjerte seg i dannelsen, blant annet gjennom artikler i «Krati».

Presten
«P.L. Smith», som han gjerne skrev seg, var fra Dale i Sunnfjord.
Han hadde vært prest i Finnmark og senere i Lom før han kom til Vang i 1936.
I jubileumsboka for Vang kirke heter det om ham at han «var en markant personlighet, friluftsmann, og kjent for sin flotte sangstemme. Han hadde blant annet vært liturg ved Olavsjubileet i Trondheim i 1930 og her i Vang fant han sin naturlige plass blant sangglade sambygdinger».
Da krigen kom til Norge i april 1940 engasjerte han seg i motstandskampen. Han ble arrestert og forhørt av nazimyndighetene, uten at de fikk noe på ham. Da flertallet av landets prester la ned sine statlige embeter i 1942, fulgte han deres parole.
I 1944 ble han tvunget til å flytte fra prestegården, og fikk bo hos en av sine støttespillere i menigheten. Men kort etter ble han syk og døde, bare 43 år gammel.

Kristne Arbeidere
Gudstjenester 1. mai var en av de markeringssakene Kristne Arbeideres Forbund arbeidet med fra starten av.
Etter krigen, og særlig etter stortingsvedtaket av 1947, ble dette en viktig arena for forbundet.
Det ble også en tradisjon mange steder at kirkeofferet denne dagen gikk til forbundets arbeid med bedriftsandakter.
Mange steder ble representanter for forbundet bedt om å komme og tale ved disse gudstjenestene, noe man sa ja til så langt man kunne.

Frelsesarmeen
Den bevegelsen som trolig har de lengste tradisjonene når det gjelder gudstjenestelige markeringer av 1. mai-dagen i Norge, er likevel Frelsesarmeen. Det finnes vitnesbyrd om dette som i hvert fall går tilbake til 1920-tallet.
Disse samlingene var gjerne av typen «fest», med bevertning, litt lødig program og ofte også utlodning.
Det var neppe de partipolitiske markeringene som preget disse samlingene, selv om mange frelsessoldater var aktive både i politikk og fagforeningsarbeid på denne tiden.
Frelsesarmeen har da også hatt tradisjon for å gå inn i samfunnsoppgaver som nødvendigvis også måtte omfatte politiske prosesser: Hjemmesykepleie, eldreomsorg, rusomsorg og rehabilitering.
Frelsesarmeen er vel også ett av de få miljøene der ordet «kamerat» fremdeles kan brukes på en naturlig måte.

Å preke 1. mai
Å skulle preke i en 1. mai-gudstjeneste kan være utfordrende på flere måter.
En utfordring ligger i dagens egenart som kampdag og med den politiske dynamikken som ligger i det.
En annen utfordring var lenge rett og slett å finne en egnet prekentekst.
I de tekstrekkene man hadde helt fram til i 2011, var det «den gylne regel» som dominerte, to tekster fra Lukas, som handler om denne «regelen» og om å elske sine fiender.
For en predikant virker disse tekstene lite spennende.
De kan begge lett kan ende i forholdsvis generelt snikksnakk om å være greie mot hverandre.
Litt Kardemommelov, liksom. Og det er mye godt å si om kardemommeloven, men kristendom er det ikke.
Nå er det mer «krutt» i tekstene, med profeten Amos fra Det gamle testamente der han refser både de politiske og økonomiske maktstrukturene i samfunnet, eller enten Jesu formaning om gjestfrihet eller hans lignelse om den rike mann og Lasarus.
Det er tekster som går rett i den virkelighet mange befinner seg i.
Hva sier Jesu ord om gjestfrihet i forhold til debatter om flyktninger og asylsøkere?
Hva sier refsen fra Amos i forhold til debatter om åpningstider og det stadig sterkere presset mot folks kvalitetstid, fritid og rekreasjonstid?
Hva sier lignelsen om den rike mann og Lasarus om det å utnytte andre?
Dette er problemstillinger der det fremdeles kan være verd å lytte til så vel Jesus som Amos.

Denne teksten er hentet fra min bok «Rosen og korset. En fortelling om et kristent venstre i Norge» (Gaveca, 2019).

En preken for 1. mai

Tale for dagen i Frelsesarmeen, Sarpsborg, mandag 1. mai 2017

I dag for 27 år siden besøkte jeg Seljord kirke i Telemark. Det var en lang tur fra Askim og dit, og siden min sønn Martin hadde en slags kjæreste i Skien den gangen, ble han med på turen for å besøke henne. Dit kom vi kvelden før, men til Seljord kirke dro jeg alene. Der skulle jeg holde tale for dagen og få offer til Kristne Arbeideres Forbund, der jeg den gang var ansatt. Det var første gang jeg skulle holde en preken over en av de tekstene som er satt opp som prekentekster for denne dagen. Og jeg husker jeg ble litt skuffet da jeg så hva jeg kunne velge mellom. Jeg satt med en følelse av at på det som er definert som en kampdag kunne jeg velge mellom to utgaver av «Kardemommeloven», om å gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre for deg.

Jeg tror dette er fjerde eller femte gang jeg er bedt om å holde «tale for dagen» her på Frelsesarmeen i Sarpsborg på 1. mai.
Jeg er like glad for oppdraget hver gang og jeg synes det er like utfordrende hver gang.
På nettstedet www.bibel.no er det satt opp fire forskjellige tekster man kan bruke på en 1. mai i år.
Den ene er fra Lukas-versjonen av Bergprekenen, om å gjøre mot andre det du vil de skal gjøre mot deg, og å elske sine fiender. Den andre er fra profeten Jesaia, om hva slags faste Herren har behag i.
Den tredje er fra apostelen Johannes’ første brev om at Gud er kjærlighet, og den siste – fortellingsteksten – er lignelsen om den rike mann og Lasarus.

Så tenker jeg: 1. mai er en dag for – om ikke opprør, så protest. For markering. Det er en dag der man reiser seg mot urettferdighet. Det er en dag der man sier nei til den nød og lidelse som menneskene skaper for hverandre.
Og «man» det er både den enkelte av oss, og det er kirken, det er menigheten, det er Frelsesarmeen.
Det vil alltid være en diskusjon, dette: Hvor mye skal kirker og menigheter engasjere seg i saker som oppfattes som «politiske»?
Maktens miljøer vil alltid hevde: Det skal de ikke mene noe om i det hele tatt!
For å si det slik: Der valget står mellom en kirke som taler profetisk og en som bare pludrer, skal du aldri være i tvil om hva maktens mennesker fortrekker. De vil ha pludringen. De vil ha kosepraten.
«Kirken skal snakke om det alle er enige om», som en politiker sa i et intervju på nyåret – jeg skal ikke nevne verken navn eller parti.
For disse pludrekirkens forsvarere finnes i alle partier, alt avhengig av hvem som har makten til enhver tid. På en 1. mai synes jeg derfor det er viktig å slå fast: Den kristne kirke sitt budskap, det være seg på 1. mai som alle andre dager i året - må alltid være noe mer enn et ønske om en god jul og et godt nytt år.

Og da gir jeg ordet til profeten Jesaia:
«Nei, dette er fasten jeg har valgt (sier Herren):
å løse urettferdige lenker,
sprenge båndene i åket,
sette undertrykte fri
og bryte hvert åk i stykker,

å dele ditt brød med sultne
og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.
Du skal se til den nakne og kle ham,
du skal ikke snu ryggen til dine egne.

Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden,
brått skal helbredelsen komme.
Din rettferd skal gå foran deg
og Herrens herlighet følge etter deg.

Da skal du kalle, og Herren skal svare,
du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!»
Om du tar bort hvert åk hos deg,
ikke peker med fingrene og snakker ondskapsfullt,

om du gir av ditt eget til den sultne
og selv metter den som lider nød,
da skal ditt lys gå opp i mørket,
din natt skal bli som høylys dag» (Jes 58, 6 – 10).

Og nå føler jeg virkelig behov for å si: Slik lyder Herrens ord!

Selvfølgelig kan denne teksten tolkes «åndelig» og bare slik.
Den kan tolkes som en tekst som syndens lenker som skal brytes, om åndelig sult som skal stilles.
Men hvem ble dette sagt til den første gangen?

Det var ikke til et folk som sultet, men til et folk i fangenskap.
Et folk som var ført bort, et folk som var fratatt sin frihet, et folk som var blitt fratatt sine politiske rettigheter, ville vi si i dag.
Dem var det profeten ble sendt til.
Men han ble ikke bare sendt til et folk i fangenskap.
Han ble også sendt til et folk som levde etter regelen «business as usual». Joda, man var utsatt for urett, men man utøvde også urett selv.
«Fortell mitt folk om deres lovbrudd og Jakobs hus om deres synder», sier Herren til profeten, og fortsetter: «De søker meg dag etter dag og ønsker å kjenne mine veier. De ligner et folk som gjør det som er rettferdig, og ikke vender seg bort fra det som er rett for deres Gud. De spør etter mine rettferdige lover og ønsker å være nær Gud» (v. 1-2).
Og likevel når de ikke fram, føler de: «Hvorfor ser du ikke at vi faster, hvorfor merker du ikke at vi plager oss selv?» spør de. Og Herren svarer: «Se, på fastedagen gjør dere som dere vil, dere driver alle arbeidsfolk hardt.
Se, når dere faster, blir det strid og trette og slagsmål med urettferdige never».

Hva fører så dette til? Jo, sier Herren til folket: «Dere faster ikke slik i dag at stemmen deres kan høres i det høye!»
Og han spør, nesten retorisk: «Er dette den fasten jeg har valgt, en dag da mennesket plager seg selv, bøyer hodet som et siv og legger seg i sekk og aske? Kaller du dette for faste og en dag etter Herrens vilje?» (v. 3-5).
Og så er det dagens tekst slår inn: «Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne».

At du selv er gjenstand for urett, betyr ikke at du har noe mandat til å utøve urett.
Slik leser jeg profetens utfordring til folket i denne teksten.
Det er en utfordrende utfordring, for å si det slik.
Skal man som kirke eller kristen gjøre opprør mot urett, som må det opprøret gå oppover, mot makter og myndigheter, og ikke nedover, mot andre som også er utsatt for urett.
For å være veldig konkret: Det er ikke tiggere, innvandrere eller asylsøkere som har ansvaret for at det er sosial urett i et samfunn. Det er de som sitter med makt, de som har myndighet, de som har ansvar.

Vi har lest hva profeten sa til folket.
Er det bare jeg som hører et ekko av Jesu egne ord i denne teksten?
«For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg» (Matt 25, 42-43).
Og de som får denne meldingen skal svare, trolig med oppriktig forundring i stemmen: «Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?» (v. 44). Og Jesu svar skal være dette: «Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg» (v. 45).

Jeg har jobbet en del med Johnny Cash i det siste. Lest meg opp på livet hans, prøvd å få oversikt over sangene hans; både de han skrev selv og de han hadde på repertoaret som andre hadde skrevet. Tanken er at det skal bli ei bok av det.
En av disse var en sang jeg ikke hadde hørt før. Skrevet av to medlemmer av gruppen «The Stabler Brothers». Den heter «Would you recognize Jesus?» - Ville du kjent igjen Jesus?
Sangen går rett inn i – skal vi kalle det «tematikken»? – fra Matteus 25: «Hvis du aldri har gitt mat til en som sulter eller klær til en som fryser; hvis du aldri har hjulpet en fremmed som banket på døra di; hvis du aldri sendte en hilsen til en som var syk eller sperret inne; hvis du aldri har hjulpet noen av disse, har du heller aldri hjulpet ham.»
Og omkvedet: «Ville du kjent igjen Jesus om så ham face to face?
Eller ville du bare tenkt at han var en som ikke passet inn?
Det er ikke sikkert han kommer i en ildvogn. Jesus kan godt komme i en gammel boble».

Kjenner vi igjen Jesus når vi ser ham?
«Å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne».

Enten vi kaller det evangeliet, det profetiske kall eller den guddommelige utfordring: Slik er den fasten Herren vil ha. Slik er den tjenesten Herren vil se, både av oss som enkeltmennesker, kirken som kirke og samfunnet som samfunn.
Derfor er det ikke bare refs og dom når Jesus snakker om dette i Matteus 25. Vi leser fra vers 34:
«Så skal kongen si til dem på sin høyre side: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg».
Da skal de rettferdige svare: «Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?»
Og kongen skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg».»

Og her hadde jeg egentlig satt punktum da jeg skrev denne talen i forrige uke.
Men så skjedde det noe. Det ble sendt en dokumentar på NRK om et tiggermiljø i Bergen. I den ble det hevdet at det sto organisert kriminalitet bak tiggervirksomheten i Bergen.
Og straks hadde vi det gående: Politikere og andre som skrek opp at det var dette de visste, og nå måtte tigging forbys.
Pussig nok var det noen av de samme miljøene som ellers er veldig opptatt av å spre mistillit til mediene som nå slukte denne dokumentaren med søkke og snøre. Dette var sannheten med stor s. Nå må tigging forbys.
Jeg bor i en kommune som hadde tiggerforbud en periode. De som klarte å få flertall for det hevdet med styrke både i riksmedia og andre steder at tiggerforbundet i Arendal «virket». Isolert sett var det riktig. Den ene tiggeren som satt i Arendal ble borte.
Nå er hun tilbake, og godt er det.

Jeg fornekter ikke at det finnes kriminelle bakmenn som også opererer blant tiggere, like lite som jeg vil fornekte at det finnes kriminelle bakmenn som opererer i bygningsbransjen og andre bransjer. Men det er ikke hele sannheten om noen av disse bransjene.

Hvorfor snakker jeg om dette på Frelsesarmeen en 1. mai?
Jo, fordi sjefen for Frelsesarmeens rusomsorg, major Knut Haugsvær, har snakket om dette.
På Frelsesarmeens hjemmesider leser jeg hva han sier. For det første er også han urolig over det som kom fram i dokumentaren. Og så fortsetter han:
«Jeg mener at det å gå løs på tiggerne som gruppe ved å forby tigging er et feil spor. Brennpunkt har dokumentert det vi har sett lenge – nemlig at enkelte av tiggerne ikke bare er fattige mennesker fra vanskelige kår som forsøker å forbedre livet for seg og familien sin, men at en del også er i klørne på profesjonaliserte kriminelle nettverk. At det finnes bakmenn som ønsker å sko seg på andres ulykke er dessverre ikke noe nytt i verdenshistorien, og det bør ikke overraske noen at det også skjer med Europas fattige. Det nye er kanskje at det skjer utenfor vår egen stuedør. Men i stedet for å vende seg mot tiggerne, bør denne kunnskapen drive oss alle til mer barmhjertighet med en gruppe mennesker som har det svært vanskelig. Det er jo ikke bakmennene som tigger. I flere tilfeller er dette menneskehandel, moderne slaveri. Jeg mener at fokuset bør være på at politiet må øke innsatsen mot de som er kriminelle. Det er kriminalitet og tvangsarbeid vi vil til livs, ikke fattige mennesker», sier Knut Haugsvær og legger til at man – folk, myndigheter, media - må klare å ha flere tanker i hodet samtidig, og sier at det å jage bort alle tiggere med et forbud, gjør at vi også mister muligheten til å komme i kontakt med trengende mennesker og å kunne hjelpe dem som er utsatt.
– For mange mennesker er nettopp tigging den eneste løsningen de ser for å skaffe penger. Vi tror likevel at tigging er en dårlig løsning på folks fattigdom. Den er kortsiktig og uforutsigbar. Den bygger ikke samfunnet. Det er mødre og fedre som drar langt bort fra barna sine for å skaffe penger. Det viktigste arbeidet vi nå må gjøre, er å støtte arbeidet med å bygge opp samfunnet der de kommer fra. Her har også Norge et ansvar og spiller en viktig rolle.

Så langt major Knut Haugsvær, og jeg sier dere: Jeg er stolt over å tilhøre samme bevegelse som han gjør!
Jeg blir stolt av å være salvasjonist når en leder i vår bevegelse står fram og sier såpass klart fra, selv om det egentlig burde være nokså selvsagt det han sier.

For noen år siden skrev jeg en salmetekst som jeg fant fram igjen med tanke på at jeg skulle hit i dag:

Når så vi deg i fengsel?
Når så vi du led nød?
Når så vi at du sultet
og ikke ga deg brød?
Når så vi dine smerter,
din sykdom, dine sår
og bare lot deg ligge
langs veien der vi går?

Når så vi deg i fengsel
og møtte opp med deg?
Når så vi at du sultet
og delte vårt med deg?
Når så vi dine smerter,
din sykdom, dine sår
og ga deg trøst og pleie
langs veien der vi går?

Du viser oss din smerte,
du viser dine sår
i alle dem vi møter
langs veien der vi går.
Da ser vi deg i fengsel,
vi ser du lider nød.
Vi deler med deg, Herre,
slik du oss engang bød.

«Nei, dette er fasten jeg har valgt (sier Herren): å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne.»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Litt om noen julesanger

Kåseri under «Vi synger jula inn» - Frelsesarmeen, Grimstad

Sanger hører jula til. I alle sang- og salmebøker finnes det mange sanger om jul. De vi finner i de kristne sang- og salmesamlingene handler, naturlig bok, om det kristne julebudskapet, men vi har også mange andre; noen er sangleker, andre fokuserer bare på jula som en tid for fest og glede: «Nå er det jul igjen, og nå er det jul igjen, og jula varer helt til påske…», eller «Så går vi rundt om en enebærbusk», «På låven sitter nissen» og så videre.

I dette innlegget har jeg tenkt å snakke litt om noen av de kristne julesangene; både et par norske og et par utenlandske. Det er mange å velge mellom også der. Jeg kunne snakket om så vel «O helga natt» som «Oh, little town of Betlehem», men utvalget måtte bli litt brutalt.

I
Den første av disse har en viss tilknytning til den delen av landet som min fars slekt kommer fra: Sunnfjord i Sogn og Fjordane. Da tenker jeg på «Det lyser i stille grender» av Jakob Sande.
Da må vi gå 85 år tilbake i tid, til en stekende varm sommerdag i 1931.
I hagen til Klokkargarden i Dale i Sunnfjord satt en ung mann i skyggen av eit tre og skrev.
Det var lyrikaren Jakob Sande, som to år før hadde gitt ut diktsamlingen «Svarte næter».
Det var ei bok som hadde fått mye oppmerksomhet.
Diktet han skrev på denne sommerdagen var bestilt av juleheftet «Jol i Sunnfjord». Det hadde overskriften «Jolekveld», og det første av de fem vers begynte slik:
«Det lyser i stille grender
av tindrande ljos i kveld
og tusunde barnehender
mot himmelen ljosa held».

Alt året etter fikk diktet en melodi.
Den ble skrevet av Lars Stubhaug, som var lærer i Vevring i Sunnfjord. Han arrangerte den også for kor, og sangen ble mye brukt. Tekst og tone ble trykket i avisa Gula Tidend i 1934.
Da det kom en ny utgave av Lars Søraas sin sangbok for skolen i 1948, var teksten med der, men nå med en melodi av Søraas selv. Det er denne melodien som siden har vært knyttet til denne sangen, selv om skal være i alt ni komponister har laga melodi til Sande sin tekst.
På 1980-tallet ble sangen folkeieie, ikke takket at Sissel Kyrkjebø tok den med på sin juleplate fra 1987. Men alt i 1985 var Sandes tekst og Søraas sin melodi med i Norsk Salmebok.
Da songen vart publisert første gong, hadde han fem vers. Seinare strauk Sande det siste verset, der han syng om «barnet, Guds son og sonar/som myrkret for evig batt».
Det var vært diskutert hvorfor han strøk dette verset, om det ble for «kristelig» for han. Sjølv sa han at han syntes det var for dårlig. –En kan ikke binde mørket, skal ha vært en av begrunnelsene han gav. I Norsk Salmebok står alle fem vers, selv om familien protesterte mot dette, og viste til hva Sande selv hadde uttrykt som sitt ønske. I Frelsesarmeens sangbok er det fem vers, men i «Sangboken» - bedehusenes sangbok – er det bare fire.
Salmebokkomiteen endra også «myrkret» i siste line til «døden».

Jakob Sande er vel ellers ikke mest kjent som salmedikter. Men han har også en annen tekst i Norsk Salmebok (og i Frelsesarmeens sangbok): «Du som låg i natti seine». Det er en sterk langfredagssalme der dikteren henvender seg til Jesus som «stridsmann i Getsemane», til han som sto «einsam i Pilati borg» og til Jesus som «offerlam frå Golgata». Den skrev han samme året som han skrev «Det lyser i stille grender».
Siste verset er slik:
«Lær mi sjel kor du laut lida,
syn meg såret ditt i sida,
styrk og nør mi veike tru.
Syn meg dine merkte hender,
så eg frelst mitt auga vender
opp til deg på krossen, du».

Jakob Sande var godt kjent med den bibelske forestillingsverden, og brukte denne kunnskapen i mange av diktene sine. Han var tross alt sønn av en lærer og kirkesanger. Om de rent religiøse tekstene hans, er det imidlertid blitt sagt at han kom aldri lenger enn til Golgata. Han skrev aldri noen tekst om påskemorgen.
«Det lyser i stille grender» står ikke i noen av de diktsamlingene Jakob Sande ga ut mens hans levde. Den sto heller ikke i «Dikt i samling» fra 1959, og som han redigerte selv. Her lukte han ut flere av diktene i de første samlingene sine. Men da Gyldendal i 1998 gav ut ei ny og komplett utgave av «Dikt i samling», var også «Jolekveld» frå 1931 omsider med.

II
Vi gjør et byks fra Sunnfjord til USA, og i tid fram til 1956: Det er 60 år siden.
Komponisten, låtskriveren, korlederen og skuespilleren Jester Hairston var noen år før blitt bedt om å skrive en sang til et fødselsdagsselskap. Siden de fleste av gjestene hadde bakgrunn fra de vestindiske øyer, valgte han en calyopsoaktig melodi. Teksten ble, som de fleste tekster av denne typen, fort glemt, men da Hairstone litt senere ble bedt om å skrive en sang til jul, fant han melodien fram igjen. I 1956 ble den spilt inn av Harry Belafonte, og i dag synges den over hele verden som «Mary’s Boy Child».

Jester Hairston levde fra 1901 til 2000. Han var utdannet innen landbruk, men det var musikk og showbusiness som ble hans liv. «Mary’s Boy Child» er hans mest kjente sang, sammen med sangen «Amen», som han skrev til filmen «Liljene på marken» fra 1963, der skuespilleren Sidney Poitier fikk Oscar for beste, mannlige hovedrolle.
Som skuespiller var Hairston i «smårollefaget», men deltok i kjente filmer som «Drep ikke en sangfugl» og «Natten var het».
Da Harry Belafonte hørte sangen med den nye teksten, spurte han om tillatelse til å ta den med på sin nye LP i 1956. Det fikk han. Senere ble sangen også sendt ut som singelplate med Belafonte. Også Mahalia Jackson hadde den med på en plate det samme året.
Lista over artister som har spilt inn denne sangen er svært lang og variert. Her kan nevnes det danske artistparet «Nina & Frederik», Nat King Cole, Tom Jones, John Denver, Roger Whittaker, Carola, Vikingarna, Kiri Te Kanawa og Jim Reeves.
Den mest kjente versjonen sto kanskje discogruppa Boney M for i 1978. Det fortelles at Jester Hairston, som var nærmere 80 år på det tidspunktet, var meget begeistret for Boney Ms innspilling.
Det har vært gjort flere oversettelser av sangen om Marias guttebarn til norsk. Den første ble laget av Juul Hansen og spilt inn med tvillingene «Randi og Torild» i 1964. Den hadde tittelen «Det var en gang en julenatt». Senere har Arve Sigvaldsen, Lars Kilevold og Arnold Børud laget norske oversettelser – i all beskjedenhet har også Nils-Petter Enstad gjort dette i sin ungdom.
Blant artister som har sunget den inn på norsk finner vi blant andre Anita Skorgan, Ingjerd Helén og av Helge Borglund i «Frem fra glemselen»-serien.

I omkvedet på den engelske versjonen skriver Hairston «Hark now, hear the angels sing», en formulering man også kjenner igjen fra Charles Wesleys kjente julesang: «Hark! the herald angels sing». Her har Hairston tydeligvis latt seg inspirere av den kanskje mest kjente julesang på engelsk. «Hark» er et arkaisk ord for «hør», og hvert år lytter millioner av mennesker til denne enkle bursdagssangen som hyller Marias guttebarn.

III
Og siden jeg alt har nevnt Charles Wesley, kan vi også se litt på hans mest kjente julesang; en sang som på mange måter er julens åpningsfanfare: «Hark! The herald angels sing», eller «Hør den englesang så skjønn».
Det fortelles at Wesley fikk inspirasjon til teksten en juledag da han var på vei til kirken, og hørte hvordan lyden av kirkeklokker fylte luften. «Hør hvordan himmelhvelvet ringer for å prise Kongenes Konges herlighet», skal han ha sagt.
Teksten ble publisert første gang i samlingen «Hymns and sacred Poems» fra 1739.
I 1743 endret Wesley selv på den, og redigerte den slik at den fikk fire vers.
Også andre har vært med på å justere i teksten. En av disse var Wesleys nære medarbeider George Whitefield, som skal ha endret åpningslinjen fra «Hark! how all the welkin rings / Glory to the King of Kings» til det man synger i dag, der det refereres til «the newborn King». Også andre endringer er blitt gjort i teksten i årenes løp, blant annet for å erstatte ord som ikke lenger brukes på engelsk. Det første ordet i teksten («Hark!») er det eneste av disse som har overlevd; det er et arkaisk ord som betyr «Hør!». Ordet «welkin» er et arkaisk ord for himmelrommet.

I de første 100 år av sangens historie, var den knyttet til en tone fra Händels store oratorium «Judas Maccabæus» fra 1747. I 1855 oppdaget den engelske organisten William Hayman Cummings at teksten kunne synges til en tone av Felix Mendelsshon-Bartholdy, og i dag er det denne tonen man bruker.
Det finnes antakelig ingen nøyaktig oversikt over hvor mange språk denne sangen er oversatt til. På norsk finnes det flere oversettelser. Både Trygve Bjerkrheim, Kjetil Frøysa og Bjarne Sæbø har oversatt den til nynorsk.
Oversettelsen til bokmål er av Elevine Heede, lærerinnen fra Arendal som levde fra 1820 til 1883, og skrev og oversatte en rekke salmer. Hun var tilknyttet Metodistkirken i Norge, men har også tekster i Norsk Salmebok. Sangen har ulikt antall vers i de forskjellige sang- og salmebøkene i Norge. Noen har fire vers, andre har bare tre eller to.
Frøysas oversettelse er brukt i Norsk Salmebok: «Høyr kor englar syng frå sky: Krist er fødd i Davids by.»

En lang rekke artister har spilt inn versjoner av denne sangen, og den er «fast post» på de aller fleste kirkekonserter i førjulstida. En av dem som har framført den på slike konserter, er Sissel Kyrkjebø. Ofte er det den engelske versjonen som framføres, men den tåler godt å bli framført også i norsk språkdrakt.
Charles Wesley (1707 – 1788) var opprinnelig anglikansk prest, men regnes, sammen med sin bror John, for metodismens grunnlegger. Han var en meget produktiv salmedikter, og er votert inn i «The Gospel Hall of Fame» i kategorien for «inspiratorer».

IV
Og så bør vi kanskje vende nesa hjemover igjen, til den som ved siden av «Det lyser i stille grender» er den norskeste av alle norske julesanger: «Nå har vi vaske golve og vi har børi ved».
«Julekveldsvisa» er et folkelig allemannseie. Den «forkynner» ikke, men gjengir en fortelling.
Derfor kan selv humanetikere med ekstrem berøringsangst for det kristne synge den, mens vi som er mer fortrolige med det kristne, kjenner igjen fortellingen som det den er: Historien om at Gud sendte sin sønn til verden for å frelse oss.
Det mest «religiøse» i teksten er kanskje den linja der det heter: «Den fyrste gong hu skinte, så laga hu ei bru/imilla seg og himlen og ei krubbe og ei ku».
Teksten sto på trykk første gang i 1951 – det er 65 år siden i år – i julenummeret til det som nettopp hadde endret navn fra «Arbeidermagasinet» til «Magasinet for alle».
Her var forfatteren Nils Johan Rud redaktør, og han ga mange forfatterspirer muligheten til å komme på trykk med sine tekster. Alf Prøysen var nok ikke lenger noen «spire» i 1951; han var begynt å bli anerkjent både som visedikter og plateartist.
I 1951 var Alf Prøysen nettopp blitt far for andre gang, til en gutt som het Kjetil. Fra før hadde han og kona datteren Elin.
Så får han et brev fra Nils Johan Rud: «Vi har så mange julesanger, men ingen julevise. Kan du forsøke å bringe himmelen ned i ei gråstue?» skrev han.

I boka «I milla seg og himlen. En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap» har jeg gjort litt grundigere rede for alle de faktorene i Prøysens sinn og liv som til sammen skapte «Julekveldsvisa», men her og nå får vi nøye oss med å slå fast at de første reaksjonene på Julekveldsvisa kom allerede da den sto på trykk første gang, i Magasinet for Alle sitt julenummer i 1951. En prest skrev fra Brandbu og fortalte at han var blitt glad i den, og ville gjerne bruke den i juleprekenen sin.
Året etter ble den spilt inn på plate. Senere har en lang rekke artister spilt den inn. Mange sangkor har den på repertoaret sitt, og den spilles i radio og over høytaleranlegg i desemberdagene over det ganske land. Både teksten og melodien er slitesterke hver for seg, og sammen er de som en diamant.
Så melodien fortjener også å bli nevnt. Den hadde Prøysens venn Arnljot Høyland skrevet flere år før, men det var til ei vise Prøysen hadde skrevet i forbindelse med en oppsetning på landbruksskolen i Asker, der han var elev under krigen. Den visa het «Lærlingevisa».
Når Prøysen nå skulle skrive ei julekveldsvise, kontaktet han Høyland og spurte om det var greit at han skrev en ny tekst til den melodien. Det var det.
Arnljot Høyland selv levde fra 1924 til 2002, og gjorde en karriere som forsker og professor i matematikk. Mot slutten av sitt liv ble han spurt i et intervju om han ikke var lei av «Julekveldsvisa».
- Nei, lei av den blir jeg aldri. Har man skutt et slikt blinkskudd, får man være fornøyd, sa han, og «Julekveldsvisa» ble sunget i Høylands begravelse.
Frelsesarmeens sangbok var den første kristne sang- og salmeboka som tok med «Julekveldsvisa»; senere ble den også med i Norsk Salmebok 2013.

Vi begynte med den unge Jakob Sande og kan avslutte med den unge Alf Prøysen.

NRK-mannen Herbjørn Sørebø ga ut ei bok om Jakob Sande i år 2000. Her skriver han om disse to: «Alf Prøysen hadde gitaren, Jakob Sande lutten, og dei hadde det same sosiale synet. Song dei også i den same trua frå botnen av sjela si?»
I 1938 hadde Alf Prøysen for første gang en tekst på trykk. Det var et dikt som het «Røde geranier», og det sto i et blad som het «Kooperatøren». Det er et dikt med mange kristne referanser, men den aller sterkeste står i det tredje verset, der det heter:

«Røde geranier! Gi meg din glødende
livsgnist på ungdommens rastløse vei.
Lær meg å minnes et kors og en blødende
skikkelse opphengt til frelse for meg».

Dette er noe av den bakgrunnen Prøysen hadde med seg da han skrev «Julekveldsvisa».

Takk for oppmerksomheten!

Apostelen Paulus – «Jesu Kristi stridsmann»

Bibeltime under «Kaffe og bibel» i Arendal korps

«Saulus var enig i drapet på Stefanus!»
Slik blir vi introdusert for ham vi kjenner som apostelen Paulus i Det nye testamente. Sitatet er hentet fra Apg 8, 1.

Fram til da har Apg handlet om de første årene av Kirkens historie, fra pinsedagen, og så skjer det dramatiske rundt diakonen Stefanus. Han blir kirkens første martyr – i hvert fall den første vi hører om. Hvis vi regner at Jesus døde i år 33 – det er nokså vanlig å tenke at Jesus var 33 år da han døde på korset – skjedde dette rundt år 35.

Og det er denne begivenheten legen Lukas – som var den som skrev Apostlenes gjerninger – brukte som en introduksjon av han som på mange måter blir den menneskelige hovedpersonen i de siste 20 kapitlene i skriftet hans.

Bakgrunn
La oss se litt på navnet hans først.
Han vi kjenner som Paulus var jøde, men vokste ikke opp i Det hellige land. Det antas at han ble født en gang mellom år 10 og år 5 før Jesu fødsel, og han ble født i en by som het Tarsus. Den lå i den romerske provinsen Kilikia, som ligger i dagens Tyrkia.
Han var jøde av Benjamins stamme, men også romersk borger. Derfor fikk han ett jødisk og et romersk navn: Saulus var det jødiske, Paulus var det romerske. Vi vet svært lite om hans familie, med ett lite unntak: I Apg 23, 16 refereres det til en søstersønn av Paulus, som advarte ham mot et bakhold som han hadde fått høre at noen planla.
Han ble utdannet som fariseer under den kjente, skriftlærde Gamaliel. Som tradisjonen var, tok han også en praktisk utdannelse, og ble teltmaker.
I forbindelse med sin fariseer-utdannelse, kan vi godt si at han ble radikalisert. Han deltok aktivt i forfølgelsen av de kristne, og selv om han nok ikke var med og kastet steiner på Stefanus, var han til stede, og han syntes det var greit, det som skjedde.

Forfølger
Dette drapet ble da også startsignalet til den første, brede forfølgelsen av de kristne, og om Saulus hadde vært en passiv tilskuer da Stefanus ble drept, ble han desto mer aktiv nå. Det leser vi i Apg 8, 1b-3:
«Samme dag (som Stefanus døde) brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria. Noen fromme menn begravde Stefanus og holdt en stor dødsklage over ham. Men Saulus fór hardt fram mot menigheten. Han trengte seg inn i hjemmene og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel.»

Saulus skaffet seg vide fullmakter, og la i vei mot Damaskus, der det var en stor, kristen menighet. Apg 9, de to første versene: «Saulus raste fremdeles mot Herrens disipler og truet dem på livet. Han gikk til øverstepresten og ba om brev til synagogene i Damaskus for å kunne finne dem som hørte til Veien, både menn og kvinner, og føre dem i lenker til Jerusalem».

Og dermed er vi på vei inn i fortellingen om den kristne Paulus.
Forfølgeren Saulus som skulle bli apostelen Paulus.

På Damaskus-veien
Utenfor Damaskus skjedde den dramatiske episoden som ethvert søndagsskolebarn kjenner, der den oppståtte Jesus åpenbarte seg for Saulus i et stort lys, og sa at han må skifte kurs.
Apg 9, 3-9: «Underveis, da han nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen omkring ham. Han falt til jorden og hørte en stemme som sa: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» «Hvem er du, Herre?» spurte Saul. Og svaret lød: «Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men reis deg nå og gå inn i byen. Der vil noen si deg hva du skal gjøre.» Mennene som fulgte ham, sto målløse; de hørte stemmen, men så ingen. Saulus reiste seg og åpnet øynene, men han kunne ikke se. Så de tok ham i hånden og leide ham inn til Damaskus. I tre dager var han uten syn, og han verken spiste eller drakk.»

Et lite innskudd her: Når Paulus selv forteller om denne hendelsen i sin forsvarstale til kong Agrippa, tilføyer han noe som ikke er med i det vi leser i Apg 9: «Vi falt alle til jorden, og jeg hørte en stemme som sa til meg på hebraisk: -Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hardt for deg å stampe mot brodden.
Jeg spurte: -Hvem er du, Herre?
Og Herren sa: -Jeg er Jesus, han som du forfølger» (Apg 26, 14-15).
Johnny Cash bruker denne replikkvekslingen som motiv i en av sine sanger: «The Man in White».
Hvorfor er ikke denne replikkvekslingen med i Apg 9? Kanskje er forklaringen så enkelt som at Lukas, da han skrev dette, ikke hadde hørt om denne replikken, mens Paulus, som opplevde dette, husket den?


Videre i Apg 9 leser vi om den kristne Ananias, som Herren sender til Saulus, og så blir Saulus både frelst og helbredet. Han blir også døpt, og står straks fram i synagogen og sier at Jesus er Messias. At den nyomvendte fariseeren blir møtt med mistro både fra jøder og kristne, er kanskje ikke så rart. Snart ble det lagt planer for å få ham drept, og han måtte flykte fra Damaskus i nattens mulm og mørke.

Peter og Paulus
Paulus ble tidlig en av de toneangivende lederne i den unge, kristne kirken. Han hadde en autoritet som var like stor som den apostelen Peter hadde, og det fortelles om møter der disse to sto steilt mot hverandre. Kristne som lever i dag er mer påvirket av Paulus enn av Peter. Det var Paulus som definerte hva kristen tro er. De lever godt sammen i ordspråkenes verden; man snakker om «Per og Pål» i mange sammenhenger.
Peter hadde vært sammen med Jesus i de tre årene man tror hans virke varte. Han hadde vært øyenvitne til begivenhetene, og hadde møtt Jesus etter oppstandelsen. Jesus hadde kalt ham den klippe han ville bygge sin kirke på. Peters lederrolle var det ingen tvil om, og Paulus utfordret aldri den.

Men også Paulus var en leder med stor autoritet. Man kunne lett fått et «Peter-parti» og et «Paulus-parti» i kirken. Det ville ikke Paulus ha noe av: «For noen (…) har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus». Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus' navn?» (1 Kor 1, 11 – 13; Kefas er det hebraiske navnet på Peter).
I det samme brevet tar han opp temaet en gang til, og konkluderer da med ordene: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst» (3, 6).

I den teologiske og kirkelige debatt kan man også se tilløp til en Paulus/Jesus-polarisering, særlig når det gjelder temaer der Paulus var mer eksplisitt i sine formaninger enn Jesus var. Homofili er et klassisk eksempel på denne polariseringen. Det er likevel vanskelig å se at det kan argumenteres rasjonelt for at Paulus var «strengere» enn Jesus i etiske spørsmål.
Det er vanskelig å se at det er rom for en slik tilnærming.
Og i så vel Jesu lære som Paulus sine fortolkninger, er det nåden som er det sentrale tema.

Misjonæren
Nest etter Frelseren selv, er det neppe noen enkeltperson som har betydd så mye for så vel utformingen som utbredelsen av den kristne tro som nettopp apostelen Paulus.
Den katolske kirke regner apostelen Peter som den første biskop i Rom. Paven har da også til alle tider regnet seg selv som «Peters etterfølger». Men om Peter var biskop, ble Paulus misjonær.
I Apostlenes gjerninger leser vi om fire store reiser som han gjorde, der han forkynte og grunnla menigheter. Tre av de fire reisene kalles gjerne misjonsreiser, mens den fjerde gikk til Rom og fangenskap der.
På disse reisene, og under fangenskapet i Rom, utfoldet Paulus den virksomheten som gjør at han den dag i dag setter sitt sterke preg på kristen tro og tanke. I Det nye testamente har vi i alt 13 brev som han skrev til ulike menigheter, der han utmeisler et teologisk byggverk for den kristne tro. Han påviser linjene bakover til fedrehistorien og de gammeltestamentlige fortellingene, men argumenterer også for at det kristne evangeliet er et universelt budskap, og at den kristne frelsestanken gjelder alle mennesker, alle klasser og alle raser: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3, 28).
Paradoksalt nok befrir han på den måten kirken fra de jødiske båndene som han samtidig så sterkt understreker.

Teologen
Jeg har nevnt Paulus sin betydning når det gjelder utbredelsen av kristendommen: Reisene hans, menighetene han plantet. Han var den første misjonær, er det blitt sagt.
Men han var også den første teolog; den første bibellærer. Talene hans har vi ikke så mange av, men vi har 13 brev som han skrev. Sannsynligvis skrev han flere, men de er blitt borte.
Fra Peter har vi til sammenlikning bare to brev.
Disse to faktorene til sammen – misjonæren og teologen – gjør at Paulus må kunne sies å være den enkeltperson som har betydd mest for ettertidens forståelse av hva kristendom er, og at den er universell. Hvis vi legger helt vanlige, menneskelige perspektiver til grunn, kan vi si at dersom det ikke var for Paulus, ville kristendommen bare vært én av mange jødiske sekter. Dem var det nemlig en del av på den tiden. Men Paulus – kan vi si det slik? – «løftet» kristentroen opp fra det rent jødiske, og satte den inn i en universell ramme.
Paulus var jøde, akkurat som Peter. Men der Peter hadde levd hele sitt liv i et jødisk miljø, hadde Paulus også levd i et gresk og et romersk miljø.
En annen viktig forskjell på Peter og Paulus var at mens Peter hadde vandret sammen med Jesus i tre år, hadde Paulus aldri møtt ham. Han hadde ikke hørt ham tale. Han hadde ikke sett ham helbrede eller vekke opp døde. Alt dette hadde Peter vært øyevitne til, ikke bare én, men mange ganger. Den ene gangen Paulus møtte Jesus, var utenfor Damaskus, og da møtte han ham i et syn. Derfor skriver heller ikke Paulus noe om Jesu liv, annet enn om hans død og oppstandelse.

Sjelesorg
En annen ting ved Paulus sine brever: Han skrev dem ikke for å forme ut en dogmatikk.
Han skrev dem for å utøve sjelesorg.
I brevene tar han opp konkrete utfordringer de ulike menighetene har, og så veileder han dem.
Men igjen: Ikke på en dogmatisk måte, men en ydmyk.
1 Kor 4, 20: «For Guds rike består ikke i ord, men i kraft».
Eller de første versene i kapittel to i det samme brevet: «Da jeg kom til dere, søsken, var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds mysterium. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere. Jeg forkynte ikke mitt budskap med overtalende visdomsord, men med Ånd og kraft som bevis. For deres tro skulle ikke bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft».
For ikke å snakke om versene fra 9 til 12 i «Kjærlighetens høysang», 1 Kor 13:
«For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.
Men når det fullkomne kommer,
skal det som er stykkevis, ta slutt.
Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.»

Romerbrevet
Av de 13 brevene vi har etter Paulus, er det ett som skiller seg særlig ut.
Det er brevet til romerne.
De 11 første kapitlene i dette brevet kan godt beskrives som en katekisme eller et læreskrift i troslære. Det starter med vers 16 i det første kapitlet: «For jeg skammer meg ikke over evangeliet!»
Og denne undervisningen slutter med en lovprisning; kapittel 11, fra vers 33:
«Å, dyp av rikdom
og visdom og kunnskap hos Gud!
Hvor uransakelige hans dommer er,
hvor ufattelige hans veier!

Hvem kjente Herrens sinn,
og hvem var hans rådgiver?

Hvem ga ham noe først
så han skulle få noe igjen?

For fra ham og ved ham og til ham er alle ting.
Ham være ære i all evighet! Amen.»

Disse versene er antakelig en hymne, en salme, som menigheten sang.
Salmesangen var en del av undervisningen i urmenigheten.
Til de kristne i Kollosæ skrev Paulus: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte».
I den forrige bibelutgaven, 1975-versjonen, er det samme verset slik: «La Kristi ord få rikelig plass hos dere, så dere med visdom kan lære og rettlede hverandre, med salmer, hymner og åndelige sanger; syng for Gud av et takknemlig hjerte» - lære og rettlede hverandre med salmer, hymner og åndelige sanger.

Og hvis de 11 første kapitlene i Romerbrevet er en troslære, er de fem siste kapitlene en etikklære – her underviser Paulus om de kristnes forhold til hverandre, til myndighetene og forholdet innad i menigheten.

Fullført løpet
Paulus gjorde fire store reiser.
Den siste gikk til Rom.
Og med reisen til Rom var Paulus ved veis ende.
Da keiser Nero satte i gang sin store kristendomsforfølgelse rundt år 67 ble både Peter og Paulus martyrer.
Peter skal ha blitt korsfestet, mens Paulus skal ha blitt halshugget.
Ifølge tradisjonen ba Peter om å bli korsfestet med hodet ned, for han var ikke verdig å dø på samme måte som Mesteren.
Paulus ble, som romersk borger, drept med et sverd. Han ble halshugget.
I kirkekunsten er han da også stort sett framstilt med et sverd. Det er en påminning om hvordan han døde, men også om den oppsummering han ga av sitt liv: «Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens krans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme» (2 Tim 4, 7 - 8).

Takk for oppmerskomheten!

Å vite hva frihet er...

Tale for dagen – 17. mai 2015 – Frelsesarmeen, Risør


På denne dagen for 75 år siden opplevde det norske folk for første gang en nasjonaldag under okkupasjon av en fremmed makt. De skulle oppleve ytterligere fire slike, før man – få dager før den femte av dem – igjen kunne feire nasjonaldagen som et fritt folk.

Datoen 9. april 1940 er skrevet inn i Norges historie, ikke bare med ildskrift, men blodskrift. Det var om morgenen den dagen tyske tropper gikk i land flere steder i Norge – konge og regjering måtte flykte, og fem år med okkupasjon ble innledet.
Om kvelden 7. mai 1945 var det over. Da hadde tyskerne kapitulert.

I
Men på denne dagen, for 75 år siden, pågikk det fortsatt kamper, og i et radiostudio i Tromsø satt dikteren Nordahl Grieg og leste et dikt han hadde skrevet. Diktet hadde han skrevet i lugaren ombord på en av fiskeskøytene som fraktet store deler av gullbeholdningen til Norges Bank i sikkerhet. NRKs studio i Tromsø var ennå ikke overtatt av tyskerne, og sendingen herfra nådde store deler av landet. Det gjorde også Nordahl Griegs stemme med den lett avslepne Bergens-tonen i seg, når han leste diktet «17. mai 1940»:
I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er.
Det stiger en sang over landet, seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber under de fremmedes åk.

Så vel dette første verset som diktet i sin helhet er blitt et språklig ikon i årene som er gått. Det er blitt sitert gang på gang:
Der fødtes i oss en visshet: Frihet og liv er ett,
så enkelt, så uunnværlig som menneskets åndedrett.
Vi følte da trelldommen truet at lungene gispet i nød
som i en sunken ubåt... Vi vil ikke dø en slik død!

II
Hvem var så Nordahl Grieg, som på denne måten satte ord på det norske folks følelser i det man må kunne kalle «trengselens time»?
Han ble født i Bergen i 1902, og vokste opp på Sydnes i Bergen og på Hop i daværende Fana. Hans far beskrives som en forfinet humanist, mens hans mor robust og funksjonsglad. Nordahl selv var den yngste av fire søsken og oppkalt etter sin tipptippoldefar biskop Johan Nordal Brun. Harald Grieg, Gyldendal Norsk Forlags nærmest legendariske direktør gjennom flere tiår, var hans eldste bror.

Han var seg tidlig bevisst at han ville bli dikter. Han var tenåring mens den første verdenskrig raste, og han var veldig opptatt av fortellingene om helter som kjempet og døde på slagmarken under denne krigen. Men den ungdommelige fascinasjonen for krigen ble etter hvert til avsky. Men han klarte aldri å stille seg likegyldig til krigen.
I diktet han leste for 75 år siden, heter det:
Verre enn brennende byer er den krig som ingen kan se,
som legger sitt giftige slimslør på bjerker og jord og sne.
Med angiverangst og terror besmittet de våre hjem.
Vi hadde andre drømmer, og kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet, en svakhet for liv som gror.
Vi fulgte ikke med tiden, vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner har grunn til å håne oss.

III
Nordahl Grieg skrev i flere litterære sjangre. Hans første bok var en diktsamling. Den kom i 1922, da han ennå bare var 20 år. Diktene hadde han skrevet som lettmatros på en lastebåt; en hyre han tok etter å ha avlagt eksamen artium som 18-åring. Samlingen het «Rundt Kap det gode Haab. Vers fra sjøen». Det er lette, flinke vers med mye patriotisme i seg. Et av diktene heter «Flagget», og ble skrevet etter at han hadde sett det norske flagget vaie fra en annen båt i en utenlandsk havn der også hans eget skip lå inne.
Det er et dikt mange av oss husker fra barneskolens lesebøker; ikke minst dette verset:
«Det vugges gjennom den bløte monsun,
det flerres av Sydpolens blest,
det flammer fra Grønland ned til Rangoon,
det bølger fra Canton til Brest.
Norge er større enn nogen vet av:
hvert skib under flaggets vift
er på det endeløst øde hav
- et nytt stykke Norge i drift!»

Han skrev i flere sjangre, sa jeg. Hans neste bok var en roman. Det het «Skibet går videre», og ble så visst ikke oppfattet som noen patriotisk hyllest. Den var en krass, sosial-realistisk roman om det å være sjømann, og å være prisgitt maskinalderens umenneskelighet. Dette var en ny måte å skildre sjølivet på, og Grieg høstet en storm av protester. Ikke minst var mange sjøfolk rasende, selv om Grieg selv hadde ment boka som en hyllest til de norske sjøfolkene.
Romanen ble oversatt til en rekke språk, og den var den direkte foranledning til at Folkeforbundet tok opp helsearbeid blant sjøfolk i havnebyene.

IV
Hva leste han videre, denne første nasjonaldagen i et okkupert land?
Nå slåss vi for rett til å puste. Vi vet der må demre en dag
da nordmenn forenes i samme befriede åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydpå, fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte; at vi skal komme igjen.

Lenge ble Nordahl Grieg oppfattet som en skikkelig nasjonalromantiker.
Han skrev blant annet en kantate med tittelen «Norge i våre hjerter», og dette ble også tittelen på en diktsamling han ga ut i 1927. To år før det hadde han gitt ut diktsamlingen «Stene i strømmen», som også var mye idyll. Kjærlighetsdikt; dikt med bibelske motiver.
Han ga også ut den romanen som mange regner som startskuddet til påskekrim-tendensen her i Norge. Den skrev han sammen med en som het Nils Lie, og de to kalte seg «Jonatan Jerv». Boka het «Bergenstoget plyndret i natt», og skal ha blitt skrevet fordi de to forfatterne var blakke og trengte penger.
«Norge i våre hjerter» var ment som en hyllest til hverdagssliterne, men på den politiske venstresiden ble samlingen mottatt med et gjesp. En av dem, Arne Ording, skrev i en anmeldelse: «All denne ild og ungdom ... hva skal den egentlig brukes til? Hva vil dikteren kjempe for? Folket trenger ingen slitets romantikk, [... de] trenger hjelp til å komme ut av knugende livsforhold som nødvendigheten har tvunget dem inn i og som de aldri selv har valgt.»

V
På 1930-tallet skjedde det mye med Nordahl Grieg. Han besøkte Sovjet-samveldet, og han ble begeistret. Han kom hjem som det vi må kunne kalle «en troende kommunist». Han skrev skuespill med krass, politisk brodd. Mest kjent er «Nederlaget», som handler om Pariserkommunen i 1870. Et annet kjent skuespill er «Vår ære og vår makt», som var en krass kritikk av hvordan den norske rederstanden tjente store penger under den første verdenskrig, mens hundrevis av norske sjøfolk omkom.
Politisk hadde han beveget seg fra å være nokså langt ute på høyre side av skalaen, til nå å befinne seg minst like langt ute på venstre side. Det var i denne tiden – i 1936 – han skrev diktet «Til ungdommen» eller «Kringsatt av fiender», som det heter i første linje.
I det andre og tredje verset heter det:
«Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med,
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.»

Og den romantiske følelsen han måtte ha hatt for krig 20 år før, er nå helt borte:
«Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!»

«Døden skal tape!»


VI
Vi er fremdeles i Tromsø, for 75 år siden på dagen.
Nordahl Grieg er i ferd med å avslutte sin opplesning. I de to nesten årene skulle han få en omflakkende tilværelse – det hadde han forresten hatt hele sitt voksne liv. Da tyskerne marsjerte inn i Norge 9. april, hadde han forgjeves forsøkt å melde seg for norske militære myndigheter i Oslo og på Hønefoss, før han dro nordover og meldte seg for lensmannen i Ringebu. Etter noen dagers venting ble han tatt ut i en gruppe på 30 mann som skulle holde vakt over Norges Banks gullbeholdning mens den ble fraktet nordover til Tromsø. Grieg fulgte med gulltransporten over til Storbritannia.
I Tromsø fikk han et par dagers permisjon for å skrive et dikt som han skulle lese i radioen på 17. mai. Det ble det diktet som har vært tema for dette foredraget.
Kommet over til England, ble Nordahl Grieg knyttet til Utenriksdepartementet som en slags statsansatt dikter. I de følgende årene skrev han dikt og reportasjer som ble offentliggjort i Norsk Tidend i London. Men først og fremst ble de lest høyt av Grieg selv i den norske utsendelsen fra BBC klokken 19.30. I disse diktene appellerer han ikke til hat, men til standhaftighet i motgang og til samling om byggende verdier – menneskeverd og demokrati. Hele det okkuperte Norge lyttet til disse sendingene. Diktene ble skrevet ned av lytterne, og da tyskerne høsten 1941 konfiskerte radioapparatene, ble de spredd i tusenvis i de illegale avisene.

VII
Nordahl Grieg selv ble ikke en av dem som kunne holde løftet om å komme igjen når krigen var slutt. Om kvelden 2. desember 1943 var han med en armada på 425 Lancaster bombefly mot Berlin. Det flyet han var om bord i, ble skutt ned og styrtet over Potsdam. Alle ombord omkom.
Han får selv det siste ordet:
Her skal vi minnes de døde som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen, sjømannen som gikk ned,
Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn.
Vi har de døde med oss den dag vi kommer igjen.

Det er gått 75 år. Måtte vi aldri glemme lærdommen fra denne dagen: Å vite hva frihet er!

Takk for oppmerksomheten!

Litt om Den internasjonale Døves dag

Innlegg på Frelsesarmeen i Kristiansand

I dag, søndag 28. september, er det den internasjonale Døves Dag, og jeg har lyst til at vi skal markere dette med en liten orientering.

Den internasjonale Døves Dag var opprinnelig en norsk idé som ble tatt opp på en nordisk kongress for døve i 1947. Verdensforbundet for døve tok tak i den, og fra omkring 1950 har den fjerde søndagen i september vært markert som en internasjonal kampdag for å sette fokus på situasjonen for døve. I Norge har ikke dagen vært markert så sterkt, i stedet har man fokusert på Døves kulturdager.

I 1917 tok Frelsesarmeen i Norge tok opp et eget arbeid rettet mot døve. Fram til da hadde det sjelesørgeriske tilbudet til døve i Norge bestått av én person, en «døveprest» som hadde hele landet som sitt sogn. I dag er Døvekirken i Norge godt innarbeidet med en egen prost og en rekke prester.
Det var Sverige som var først ute med et eget arbeid, rettet mot døve, i regi av Frelsesarmeen. Der startet man allerede i 1895, og hun som startet det, het Oktavia Wilkens. Hun var den gang 40 år gammel, og hadde før hun ble frelsesoffiser arbeidet ved en skole for døve barn. Der hadde hun lært tegnspråk.
Det som «utløste» at dette arbeidet ble startet, var et møte William Booth hadde i Stockholm vinteren 1894. En døv kvinne kom fram til forbønn. Hun var i sterk affekt, men det var ingen som kunne kommunisere med henne. Da Oktavia Wilkens, som satt på plattformen, oppdaget situasjonen, gikk hun ned til henne og begynte å snakke med henne via tegnspråk. Og damen ble frelst.

Et rykte
Kort etter begynte det å gå et rykte blant de døve i Stockholm: Det fantes en kvinnelig prest med en rar hatt som kunne tegnspråk. Oktavia fikk bruke et rom på hovedkvarteret til møter for døve, og i mars 1895 ble arbeidet startet offisielt.
Til Norge kom det i 1917, og pioneren her het Anna Gustavsen.
Her i Kristiansand fantes det allerede før 1917 en forening som het «Kristiansand og omegns kristelige forening for døve». Den var blitt startet i 1910. Nøkkelpersoner i denne foreningen var et ektepar som Bergine og Martin Hansen. De var også frelsessoldater, og var i mange år solide støttespillere for Frelsesarmeens arbeid blant døve, og som fra 1929 også omfattet blinde.
På 1930-tallet var det forholdsvis mange offiserer som var engasjert i arbeidet; på det meste om lag 15. Siden lå det gjerne på åtte-ti medarbeidere. Man hadde såkalte «døvestasjoner» rundt i landet – på det meste var det vel fem, men for det meste fire: Oslo, Larvik, Stavanger og Trondheim. I dag er ansvaret for dette en del av det ansvaret som de har som driver med telefontjeneste, over de 60 og liknende. Det er så vidt jeg vet ett stevne for døve og ett for blinde hvert år.
Frelsesarmeens døvearbeid var banebrytere på et viktig felt for de døve: De brukte alltid tegnspråk i kommunikasjonen med dem. Ellers i samfunnet var det munnavlesning som var «det store». I dag er det en veldig sterk bevissthet blant de døve selv om at tegnspråket er deres språk.

«Effata-søndag»
Døves dag – I Frelsesarmeen hadde man i mange år en tradisjon med å markere «Effata-søndagen». Det startet i 1938, og hensikten med den søndagen var å fokusere på arbeidet blant døve og blinde, og at kollekten ved korpsene den dagen skulle gis til dette arbeidet.
I 2001 kom jeg med en bok om dette arbeidet – «Tegnet i hendene. Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde». Det er en bok jeg er glad for at jeg fikk skrive. Den ble en slags avlat – som ung kadett var det nemlig en periode da jeg vurderte å melde meg til dette arbeidet. Så ble det boka om det i stedet.

Så mye om dette i denne omgang. Prekenen senere i møtet vil ta utgangspunkt i den såkalte «Effata-fortellingen» hos evangelisten Markus, og derfor syntes jeg det var naturlig å si litt om dette.

Takk for oppmerksomheten.