Jeg skriver, altså er jeg...

Kåseri ved forfatterbesøk til «Engang – alltid», Templet korps, Oslo, 1. november 2012

Jeg tenkte jeg skulle begynne med litt latin:
«Navigare necesse est, vivere non est necesse» - det er nødvendig å seile, å leve er ikke nødvendig.
Det er et utsagn som blir tillagt den romerske hærføreren Pompeius. Han skal ha sagt dette da han i år 56 f.Kr. skulle vende tilbake fra Afrika med korn til Roma, og det brøt ut en voldsom storm. I overført betydning er det mange måter å nærme seg dette på – som at litteraturen er «større enn livet». At det er viktigere å skrive enn å leve, i hvert fall i betydningen overleve. Det du har skrevet vil kunne leve videre, også etter at den som skrev er død. Slik er det i og for seg med all kunst.

Med TV-aksjonen til Amnesty lagt rett bak oss, kan jo dette også settes inn i et menneskerettighetsperspektiv: Det er viktigere å rapportere enn å overleve.
Jeg vil ikke si at jeg er der sånn ett hundre prosent for min egen del. Det er fremdeles viktigere for meg at jeg er far og bestefar, enn at jeg er forfatter, selv om jeg har sagt – og mener! – at det å stå med en ny bok i hånda som du har skrevet selv, bare kan sammenliknes med det å holde et nyfødt barn i armene og vite: Dette er blod av mitt blod; dette er ben av mine ben.

Et latinsk sitat til, og så skal jeg gi meg med det:
Renee Decartes – de som har tatt forberedende filosofiprøve på høyskoler og universitet har vært borti ham. Han levde fra 1696 til 1750. Han var fransk, men døde i Stockholm av alle steder. Han huskes av mange for følgende setning: «Cogito – ergo sum». Jeg tenker – altså er jeg. Mange har parafrasert det utsagnet. «Jeg forbruker – altså er jeg»; «jeg jobber – altså er jeg». Dette skal være mitt bidrag, og det jeg har satt som tittel på dette kåseriet: «Jeg skriver – altså er jeg.» Ifølge Googles oversetterprogram vil det hete «Scribo, ergo sum» på latin.

Jeg skriver.
Jeg husker godt når jeg begynte med det.
Det var i romjula 1961. Vi tre ungene hadde fått en bokserie i felles julegave: «Mitt skattkammer» - ti bind, men masse forskjellige tekster. Biografier, eventyr, noveller, dikt og sanger. Mange av mine første litterære opplevelser fikk jeg gjennom disse ti bøkene.

I ett av bindene sto denne teksten, signet Henrik Wergeland:
«God natt, god natt, kryp under ditt dekken
med nelliker stukket, med roser besatt.
I morgen igjen, hvis Gud så vil,
vekkes du opp til fuglenes spill.»
Senere har jeg lest et liknende vers på tysk; muligens hadde Wergeland også gjort det, og så gjendiktet det. Men det gjorde inntrykk på meg. Og det skapte noe i meg; et ønske om å sette ord på tanker og følelser. Sånn begynte det.

«Forfatterbesøk», er jeg invitert til.
Kumbel – danske Piet Hein (1905 – 1996) sier i et av sine gruk:
«En hver der kan gribe en pen – og slå klatter
har ret til at kræve at kaldes – forfatter.
Men det der gør forskjeld mellem forfatterne
står på det hvide papir mellem klatterne.»

Jeg skriver – altså er jeg forfatter?
Jeg husker første gang jeg ble referert til som «artikkelforfatteren» i en trykksak. Jeg var frelsesoffiser på Island og hadde skrevet en artikkel om Siglufjord korps til Krigsropet. Det eksisterte ikke lenger som korps da Mona og jeg var i Akureyri, men jeg hadde vært der og solgt Krigsropet – Herópid – og samlet til Selvfornektelsesuka. Jeg hadde latt meg fotografere foran inngangsdøra til korpset, og sendte det bildet med artikkelen. «Artikkelforfatteren i døra til herhúsid i Siglufjord».
Jeg har ingen oversikt lenger over hva jeg har skrevet av artikler og slikt som har stått på trykk. Det er veldig mye. Jeg har tatt vare på mye av det, og tenker at den dagen jeg er borte, får mine sønner vurdere om de skal lage en oversikt, eller om de skal brenne det alt sammen…
Jeg fikk ordre til Krigsropet første gang i 1972, da var jeg 19 år, og var litt ut og inn av redaksjonen siden, men også som korpsoffiser skrev jeg mye. Rapporter fra korpsene vi var ved, betraktninger, notiser, referat fra divisjonsarrangementer – det ble mye. Fram til 1985 var det stort sett i Krigsropet, men etter at vi sluttet som offiserer, «tok det av» med også andre blader. I 1991 ga jeg ut mine to første bøker – en andaktsbok for påskeuka og et hefte om Johan Halmrast. Og apropos det å etterlate seg mye skriftlig: Johan Halmrast etterlot seg to sekker med upubliserte manus da han døde – om få dager er det nøyaktig 100 år siden. Alt ble brent ulest…

Scribo, ergo sum.
Det hender det blir sagt om enkelte at for ham eller henne «er det viktigere å si noe, enn å ha noe å si». Det er en krass karakteristikk, men ofte berettiget. Slik kritikk kan rettes mot skribenter også. Jeg har som bokanmelder lest bøker som jeg i ettertid har tenkt: Denne kan ikke være skrevet av annen grunn enn at vedkommende syntes det var på tide med ei bok igjen.
Både Arne Paasche Aasen og Alf Prøysen hadde i mange år avtaler med det daværende Arbeiderbladet om å levere ting fast. Paasche Aasen skulle levere et lite, aktuelt rim-kåseri hver dag, mens Alf Prøysen skulle levere en stubb hver lørdag. Jeg ville nok kviet meg for å være forpliktet til å levere noe så ofte, en sak i uka til nød – hver dag ville blitt for ofte. Og Paasche Aasens ettermæle lider nok litt under mange av de tekstene som kom fra ham til denne spalten. De er, som noen har sagt, «skrevet fort og flinkt på rutinen» - jeg får litt den følelsen når noen ber meg skrive sanger til konfirmasjoner og slikt. Jeg får det nok til, men er ikke alltid så stolt av det etterpå.
Alf Prøysen kunne også slite med å levere noe hver uke. I en av stubbene ironiserer han litt over seg selv, og trøster seg med at han har en flink illustratør – Borghild Rud. «Om stubben er klein, vert tegninga fin – som vanlig», skriver han.

«Men det der gør forskjeld mellem forfatterne
står på det hvide papir mellem klatterne.»

Det finnes et stort ord for folk som skriver: Det er ordet «dikter». Er det forskjell på å være forfatter og å være dikter?
Vi har to foreninger for forfattere her i Norge. Det er den faglitterære forfatterforeningen, og det er den skjønnlitterære; den som bare heter «Den Norske Forfatterforening». Jeg er bare medlem av den første. Jeg skriver først og fremst sakprosa. Men jeg har jo også skrevet romaner. Og jeg har skrevet dikt. Sanger og dikt. Er jeg dermed – en dikter?

Jeg ble en gang spurt om hvor jeg finner det jeg vil skrive om.
Jeg tror jeg sa noe slikt som at det er ikke jeg som finner stoffet; det er stoffet som finner meg.
Det gjelder ikke minst det jeg har skrevet om Frelsesarmeen.
Både i fjor og i år har jeg gitt ut bøker som handler spesifikt om Frelsesarmeen.
Den første heter «Hærrens lette tropper. Muntre historier om Guds glad krigere». Den kom i fjor. I år kom «Vårherres sporhunder. Fortellinger om og fra Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid». Begge to har fått en del oppmerksomhet i pressen, og begge har – innbiller jeg meg, da – skapt litt positiv oppmerksomhet rundt denne rare rørsla.
Boka om «Hærrens lette tropper» er ingen avhandling. Det er noen kjente – og kanskje ikke fullt så kjente – anekdoter som jeg har samlet og satt inn i en slags sammenheng. Det er ingen vitsebok, men når jeg har hatt kåserier bygd på den boka, særlig innad i Frelsesarmeen, har latteren rullet. En historie som gjerne vekker munterhet, er når jeg forteller om en av mine egne erfaringer: Jeg sto og ventet på en buss og var kledd i uniform. En liten jente studerte dette merkelige antrekket nøye, og til slutt måtte hun spørre: - Pappa! Er den mannen politi?
Og pappaen så på meg et øyeblikk før han svarte: - Neida, vennen min. Tvert imot!

Boka om «Vårherres sporhunder» representerte en gammel drøm. Som ung løytnant på Krigsropet ble jeg satt til å oversette en engelsk bok om ettersøkelsesarbeidet. Den het «Missing». Per Raubakken var redaktør; han var kommet til redaktørkontoret fra ettersøkelseskontoret. Jeg vet at han hadde et ønske om at det skulle skrives en bok om dette også på norsk. Selv skrev han en serie med små fortellinger fra dette arbeidet, de fleste var nok selvopplevde; det var «cases», små journalistiske perler som – etter min vurdering – også hadde litterære kvaliteter. Jeg brukte en del av dem i min bok. Per Raubakken døde før boka kom ut, ellers hadde jeg sendt ham den. Jeg pleide å gjøre det, selv om jeg fikk et brev fra ham den siste gangen jeg gjorde det: «Takk for din bok, som du sendte meg. Jeg kommer ikke til å lese den. Nå er jeg over 90 år og jeg leser bare Bibelen.»
En gammel drøm, sa jeg. For egentlig var det jo litt ille at den eneste boka om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid som var kommet på norsk før min bok kom i vår, var en svensk bok. Brynolf Edbergs «Guds detektiver». Den kom på norsk rundt 1970. Det er en bok med mange «cases», men med lite om bakgrunn, historikk og metoder. Jeg har gått den motsatte veien. Jeg har få «cases», men mye om bakgrunn, historikk og i hvert fall noe om metoder.

Andre bøker med Frelsesarmé-stoff som jeg har skrevet, er «Tegnet i hendene. Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde», en bok om Askim korps («Kan ikke tie om Jesus»), og romanen «Blikkfatet». Jeg kom med en roman i år, den heter «Tåreflasken», og anmelderen i Dagen leste nok den som et slags selvportrett, blant annet fordi hovedpersonen hadde «en sterk tilknytning til Frelsesarmeen». Men den eneste tilknytningen hovedpersonen i den romanen har til Frelsesarmeen, er at han har vært sivilarbeider på herberget i Tønsberg, så her har nok den gode anmelder blingset litt.
Men sånt skjer.

For bare noen få dager siden ble nok en bok med stoff fra Frelsesarmeen presentert. Den har jeg vært redaktør for, og skrevet et par kapitler i. Den heter «Så lenge… William Booth for 100 år siden og i dag». Vi er flere som står bak den boka, med folk både innenfor og utenfor Frelsesarmeen: Jostein Nielsen, Marta Maria Espeseth og Gudrun Lydholm «innenfra», og Hallgeir Elstad – professor i kirkehistorie; Anne Christiansen – leder for JesusKvinner; og Sten Sørensen – kjent pastor og nå forlagsredaktør i Hermon «utenfra».
Vi tar for oss ulike utsagn fra William Booth. Jeg skriver om «Så lenge…»; egentlig hans avskjedsord til rørsla og verden, og «Hvorfor skal djevelen ha all den gode musikken?».

Jeg skriver, altså er jeg.
Jeg setter strek der.

Takk for oppmerksomheten!

«ORDET» - ET KÅSERI OG EN ANDAKT

Av Nils-Petter Enstad

Holdt på Frelsesarmeen i Sandvika tirsdag 2. oktober 2012

I - Kåseriet
Jeg tror jeg vil begynne med et dikt av Tor Jonsson:

Ordet
Kva hjelp det å syngje
som elv i det aude?
Kva hjelp det å kyngje
med klokker for daude?

Kva hjelp det å skapa
all venleik i verda,
når ORDET lyt tapa
for svolten og sverda?

Slik undrast og spør vi
i modlause stunder.
Men hugse det bør vi:
Eit ord er eit under.

Dei gløymest dei gjæve,
og alt det dei gjorde.
Men livet er æve,
Og evig er Ordet.

Hva er et ord?
Jeg gikk inn på nettleksikonet wikipedia for å se om de har en kort og konsis definisjon. De hadde i stedet en lang artikkel, som begynner slik: «Et ord er en språklig enhet som oppfattes å ha en egenbetydning, og som i tale skilles fra omgivelsene ved at det har selvstendig trykk. I skrift skilles ord ofte med mellomrom. Begrepet ord kan i tillegg til betydningen «enkeltord», også brukes om hele uttrykk og tekster.»

Ord.
Vi som har barn har ofte et slags vagt minne om hva det eller de første ordene barnet vårt sa, var. Ofte er det enkle ting som «mamma», «pappa» eller «mat» eller liknende ting som vi enten tror vi hører eller skulle ønske vi hørte. Jeg tror nok vi bør erkjenne at det eller de første ordene et barn sier, er en lyd som det har hørt tilstrekkelig mange ganger til at det har festet seg i hukommelsen – og kanskje også en lyd som gir gode assosiasjoner. «Mamma» gir assosiasjoner til gode ting som mat, kroppskontakt eller tørr bleie.

«Eit ord er eit under», skrev Tor Jonson.

Fra skapelsesberetningen i 1 Mos 1 kjenner vi til hvordan Gud brukte ordet når han skapte. Han uttalte et ord – «bli lys» - og så skjedde skapelsesakten; det ble lys.
Ord er en dynamisk kraft.
Nylig hørte jeg et innslag i radioen om ord som har etablert seg i språket vårt, og som ikke fantes tidligere. Man har kåringer på dette – «årets nyord». Et år var det ordet «monstermaster» som ble kåret til årets nyord.

Selv brukte jeg ordet «Grubbegate-gate» i et avisinnlegg tidligere i høst – en kobling av et gammelt begrep («Watergate») og ei gate i Oslo der tragiske ting skjedde. Det har jo vært en debatt i mediene: Hvorfor var ikke Grubbegata stengt?
Sammenhengen for nyordet var altså denne: Kan dette bli regjeringens «Grubbegate-gate»?
Jeg vet ikke om ordet kommer i ordbøkene noen gang; det var et ord som jeg så behov for der og da. Noen nyord er bare fornorskninger av engelske ord. Det engelske ordet for lydbånd eller limbånd er blitt «norske»; fra «tape» til «teip».

Et sitat fra Ibsens «Brand» - «evig eies kun det tapte» - er blitt til «evig eies kun det teipte».

Ord skaper bilder.
Noen ganger er disse bildene bedre enn virkeligheten; bedre enn fotografiet.
Knut Hamsun beskrev Isak Sellanraa i «Markens grøde» slik: «Han var som sett gjennom en hvirvel i ruten.»
Fang det bildet inn gjennom en kameralinse, du!

Ord skaper følelser.
De kan såre, de kan provosere, de kan glede. De kan formidle informasjon, men de kan også formidle det stikk motsatte. De kan være sanne og de kan være usanne.
«Har du hørt at…»
Spør du hvor denne opplysningen kommer fra, er svaret ofte: - Jeg hørte noen si det; jeg hørte noen fortelle det.
Et ord som er sluppet ut kan aldri hentes tilbake.
Fra rettsapparatet har man et uttrykk der et utsagn – et ord! – erklæres «dødt og maktesløst».
Ja vel? Og så da? Ordet lever sitt eget liv, uavhengig av om det er sant eller ikke. «Dødt og maktesløst?» Det finnes ikke noe slikt som et dødt og maktesløst ord.

Ord fører til handling.
Det kan være både på godt og vondt. Jakob sier det slik i sitt brev: «Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Et slikt menneske skal være lykkelig i sin gjerning» (1, 25). Det er herfra vi har uttrykket om ikke bare være en Ordets hører, men også dets gjører. Eller som en gammel frelsessoldat skal ha uttrykt det: - Det er ikke nok å si Halleluja; vi må gjøre det også.
Ord fører til handling.

Jeg har alltid vært en storforbruker av ord.
Det er stort sett det jeg har levd av.
Jeg har skrevet og jeg har talt. Jeg har av og til sagt at det er to grupper mennesker som er storforbrukere av ord, og det er predikanter og politikere. Og jeg har vært begge deler. Dessuten journalister og forfattere – jeg er det også, for sikkerhets skyld.

Johan Borgen skrev en gang at det viktigste bud for alle journalister og forfattere måtte være dette: «Du skal ikke bedrive ord».

Heinrich Böll – den kjente, tyske forfatteren som fikk nobelprisen i litteratur i 1972 – skrev en novelle som heter «Dr. Murkes samlede taushet». Den handler om en medarbeider i tysk radio. Han redigerer innslag – debatter, foredrag, kåserier. Han er omgitt av ord, ord, ord.
Handlingen er lagt til spolebåndenes tid, den gang man klippet i båndene for å fjerne ting eller legge til ting. Og denne medarbeideren sparer på slike båndrester. Og det han sparer på, er pausene. Blir det for lange pauser i et innslag, må den biten klippes vekk. Og disse pausene tar han vare på. Han skjøter dem sammen og så tar han spolen med seg hjem. Der setter han båndet på og lytter til – pausene. Han lytter til fraværet av ord. «Der holdt han kjeft», og «der stoppet jeg munnen på henne».
Favoritten hans er båndet med «Dr. Murkes samlede taushet» - denne Murke er en gjenganger i radio, men det er så mye om og men og dill og dall med ham, og det blir så mye redigering og så mange pauser. Han fyller en spole helt alene.

Handler dette om ord?
Ja, det gjør det. For ord er ikke bare en ressurs og en gave. De kan også være en plage. De kan være et våpen som både brukes til forsvar og angrep. De kan oppmuntre og velsigne – men de kan også drepe.
Derfor er det ingen ting totalitære myndigheter er så redde for som det frie ord. Derfor er det ingen steder der det fengsles og drepes så mange journalister og forfattere som i totalitære samfunn.

Noen av oss husker sikkert den oppmerksomheten det ble rundt en nokså gal, amerikansk «pastor» da han brant et eksemplar av Koranen for et par år siden. Andre har brent Bibelen, og andre igjen andre bøker. Jeg synes at det å brenne bøker offentlig er den mest groteske form for kulturvandalisme som finnes. Ikke fordi bøkene ikke kan erstattes; det er nok av både bibler og koraner å få kjøpt. Men det å brenne en bok er et angrep – ikke på det som boka formidler; det finnes gode bøker og det finnes dårlige bøker – men på ordet som sådan. Det frie ordet. Underet som ordet representerer – dialogen, samtalen, meldingen, budskapet.

Bokbålenes historie er lang, vond og stygg. Inkvisisjonen i Spania i middelalderen – nazi-Tyskland i mellomkrigstida. Man skal tenke seg godt om før man gjør noe som fører til at man blir assosiert med slike tradisjoner.
Eit ord er eit under.

Det er også en kraft. Grundtvig skriver i salmen «Guds ord, det er vårt arvegods»: «Dets gåte er et guddomsord/som skaper hva det nevner».
Eller salmisten; kanskje er det selveste David: «Han talte, og det skjedde, han befalte, og det sto der» (Salme 33,9).

Jeg skal avrunde.

Jeg begynte med et dikt av Tor Jonsson. Jeg skal avslutte med et av mine egne.
Det heter:
Dei verkelege orda

Det kjem ein dag
då alle ord er sagt
og alle tankar tenkt
og alt er skrevet ned.

Det kjem ein dag
då alle spørsmål er stilte,
og alle svar er gjevne.

Det kjem ein dag
då kvar tone har lydt
og alle songar er kvedne,
då kvar bøn er bedt,
og orda ikkje finst.

Den dagen
vil eg sette meg ned
og lytte
etter dei verkelege orda.

TAKK FOR OPPMERKSOMHETEN

II - Andakten

Bibelteksten vår er hentet fra Johannes-evangeliet, det første kapittel og de fem første vers; i Jesu navn:
«I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.»
Og vers 14:
«Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Slik lyder Herrens ord!


Jeg har nettopp fått meg en ny bibel. Det er oversettelsen fra 2011 – jeg var på en pressekonferanse i Bibelselskapet og fikk den med meg derfra.
Da jeg satte den i hylla, slo det meg at der står det faktisk en del bibler fra før. Jeg vil dele noen tanker med dere rundt dette.

Neste sommer blir jeg 60 år.
Da er det også 50 år siden jeg fikk min første bibel. Den står i hylla mi ennå, med den hilsen som faren min skrev i den.
Det var oversettelsen fra 1930 med disse litt vanskelige ordene for en 10-åring: «I» og «eder». «La ikke eders hjerte bli grepet av angst…»
Det var vel omtrent på den tida – kanskje året etter? – at vi fikk utdelt et nytestamente på skolen. Det var den såkalte «ungdomsoversettelsen». Jeg må medgi at den aldri ble «min»; den var og ble en slags skolebok.

Senere har jeg fått/kjøpt/skaffet meg mange forskjellige bibler.
Da jeg gikk på bibelskolen i Bergen vinteren 1971 var det en del av de andre elevene som hadde Bibelen på nynorsk. Så jeg skaffet meg den. Og en utgave på engelsk: New English Bible. På realskolen tror jeg vi må ha fått et nytestamente av King James-oversettelsen; den var jo enda eldre enn vår norske fra 1930. Der sto det at Hebreerbrevet var skrevet av apostelen Paulus, husker jeg.
Så kom den såkalte Acta-oversettelsen – den skulle være konservativ, og samtidig mer moderne i språket. Den omfattet bare NT i første omgang. I dag huskes nok den best fordi det også ble laget en engelsk versjon, og den norske og engelske teksten ble trykket ved siden av hverandre, og det er vel den som fortsatt brukes i de nytestamentene som Gideon-bevegelsen deler ut.
Den katolske teologen Erik Gunnes ga også ut en oversettelse av NT; den kom som «kjempefakkel» på Gyldendal.

Fremdeles er vi tidlig på 70-tallet, og det begynte allerede da å bli noen bibler i bokhylla mi.

Som frelsesoffiser i Island og Danmark fikk jeg både islandsk og dansk bibel – og jeg har dem ennå, begge to, stående i hylla mi. Hva skal jeg med så mange bibler? I vår datatid er det virkelig et godt spørsmål, for når jeg leser Bibelen i dag, er det stort sett på skjerm. Via internett. Men skal jeg sammenlikne forskjellige oversettelser, trenger jeg jo boka – den engelske, den danske, den islandske. Eller en av de gamle oversettelsene. Eller en av de alternative.

I begynnelsen var Ordet.
Utgangspunktet for hele skaperverket er nettopp dette: Et ord. Et utsagn. En kommando. «Bli lys» - og det ble lys.
Fra Jesu virke ser vi også flere ganger hvordan det talte ordet skapte forandring. Mennesker ble helbredet ved at Jesus talte. «Far ut av henne,» sa Jesus til de onde åndsmaktene – og de for ut. De måtte adlyde.
Fra fortellingen om Moses, har vi en litt underlig episode: Under ørkenvandringen hadde Moses flere ganger slått på klippen for å skaffe folket vann. Når han slo på klippen, rant vannet fram. Men den siste gangen folket fikk vann fra klippen, hadde Moses fått en annen beskjed. Vi leser fra 4 Mos 20, 8-13; det er Herren som taler til Moses: «Ta staven og kall menigheten sammen, du og din bror Aron. Dere skal tale til klippen foran øynene på dem. Da skal den gi fra seg vann. Du skal få vann til å strømme ut til dem fra klippen. Slik skal du la folket og buskapen få drikke.»
Moses tok staven som lå foran Herrens ansikt, slik han hadde pålagt ham. Han og Aron kalte forsamlingen sammen foran klippen og sa til dem: «Hør nå, dere opprørere! Tror dere vi kan få vann til å strømme ut til dere fra denne klippen?» Så løftet Moses hånden og slo to ganger på klippen med staven sin. Da fosset vannet fram, og både folket og buskapen deres drakk.
Men Herren sa til Moses og Aron: «Dere trodde ikke på meg og helliget meg ikke foran øynene på israelittene. Derfor skal dere ikke få føre denne forsamlingen inn i landet som jeg har gitt dem.»
Dette er Meriba-kilden, hvor israelittene trettet med Herren, og hvor han viste at han er hellig.»

Moses hadde fått beskjed om å bruke ordets kraft, men han valgte å bruke den fysiske. Hvorfor det? Kanskje han ikke hadde tillit nok til at det ordet han skulle tale var virkningsfullt nok, enda det var Gud som hadde sagt at han skulle tale, ikke slå?

I 5 Mos 30, der Moses holder sin avskjedstale til folket, heter det: «Disse budene som jeg gir deg i dag, er verken ufattelige eller langt borte. De er ikke i himmelen, så du må si: «Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente dem ned, så vi kan få høre dem og leve etter dem?» De er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: «Hvem vil dra over havet for oss og hente dem, så vi kan høre dem og leve etter dem?» Nei, ordet er deg helt nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det» (v. 11 – 14).
Og i Romerbrevet utdyper Paulus dette: «Moses skriver om den rettferdighet loven gir: Det mennesket som lever etter budene, skal ha liv ved dem. Men den rettferdigheten som kommer av tro, sier: Tenk ikke med deg selv: Hvem skal fare opp til himmelen? – det vil si for å hente Kristus ned – eller: Hvem skal stige ned i avgrunnen? – det vil si for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Dette er troens ord, det som vi forkynner. For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst. Skriften sier: Ingen som tror på ham, skal bli til skamme. For her er det ikke forskjell på jøde og greker. Alle har samme Herre, og han er rik nok for alle som påkaller ham. Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst» (10, 5 – 13).

Hva er å påkalle?
Det er å bruke ord. Si et navn – påkalle Herrens navn.

«Ordet ble kjød», het det i den gamle bibeloversettelsen; den jeg fikk for snart 50 år siden. Ordet manifesterte seg. Det ble en virkelighet. En kraft. En realitet. Noe mer enn en lyd. En kraft. En realitet.
Derfor kan vi si: Slik lyder Herrens ord!

Amen

Annie Skau Berntsen - damen med det store hjertet

Kåseri i Frogner menighet lørdag 29. september 2012


De fleste av oss har sett bildet før: En stor, europeisk kvinne på pluss/minus 70 år og en liten, asiatisk kvinne på pluss/minus 40 som omfavner hverandre. Gjensynsgleden stråler fra dem begge to.




Bildet er fra et fjernsynsprogram som gikk over norske fjernsynsskjermer en høstlig lørdagskveld i 1985. Det var fremdeles i NRK-monopolets tid, så det var bokstavelig talt «et helt folk» som var vitne til dette sterke møtet mellom to kvinner, og til programmet i sin helhet. Programmet var det første i en serie som Harald Tusberg hadde fått ideen til fra Sverige, og det het «Dette er ditt liv». Hovedpersonen i det første programmet var misjonæren, sykepleieren og ikke minst: hjertemennesket Annie Skau Berntsen. Annie Skau Berntsen, eller «søster Annie», som hun gjerne kalte seg, ble allemannseie gjennom dette programmet, og erobret en plass i det norske folks bevissthet som hun beholdt resten av livet.

Annie Margaret Skau Berntsen, som etter hvert ble hennes fulle navn, ble født i Kristiania 29. mai 1911 og døde i Horten 26. november 1992, 81 år gammel.

Foreldrene hennes var ikke kristne, men hun hadde en bestemor som var det. I memoarboka «Min kinesiske dagbok», som kom året etter fjernsynsprogrammet, forteller hun at hun som sju-åring feiret jul hjemme hos besteforeldrene sine, og på nyttårsaften – det må ha vært i 1918 – ba hun til Jesus første gang. «Kjære Jesus, frels mamma, pappa og meg», var bønnen hennes.

I den samme boka stiller hun spørsmål om hun ble virkelig gjenfødt den nyttårskvelden, for hun kjente ingen frelsesglede. I mange år bar hun på det hun selv kaller «en åndelig tørst», og denne tørsten prøvde hun å slukke på ulike måter. Blant annet engasjerte hun seg i politisk arbeid, som leder for et AUF-lag. Hennes yngre bror Leif var politisk engasjert hele livet, og var blant annet justisminister i en av Gro Harlem Brundtlands regjeringer.

Da Annie skulle velge utdannelse, ville foreldrene hennes at hun skulle bli lærer. Selv valgte hun sykepleien, og 20 år gammel begynte hun på denne utdannelsen. På søknadsskjemaet skrev hun «Gud har kalt meg til å bli sykepleier», til tross for at hun altså selv ikke hadde noen visshet om at hun var «frelst», som man gjerne sier i mange miljøer.
Vi er kommet fram til 1931, og på den tiden hadde den svensk-finske evangelisten Frank Mangs vekkelse i misjonsmenigheten Betlehem i Oslo. Annie begynte å gå på disse møtene, og her fikk hun det åndelige gjennombruddet som hun ikke hadde opplevd som sju-åring.

Etter endt sykepleierutdannelse arbeidet hun ved Ullevål sykehus og ved Dikemark, men det var misjonær hun ønsket å bli.

Hun meldte seg til tjeneste, og på lille julaften i 1938 kom hun til den kinesiske provinsen Shaanxi som utsending fra Det Norske Misjonsforbund. Det gikk sju år før hun så Norge og familien igjen. I mellomtiden hadde verdenskrigen gjort sine herjinger over hele kloden, også over Asia. Etter hjemlandsferie reiste hun tilbake til Kina. Kina var blitt hennes land; kineserne hennes folk.

Noen anekdoter fra hennes tjeneste i Kina:
Fra historien vet vi at det skjedde store endringer i Kinas styre og stell i disse årene. På 1930-tallet var store deler okkupert av japanerne, men i 1949 overtok kommunistpartiet og «formann Mao» makten i landet.

En beretning fra 1941: En fjellandsby i det området der søster Annie arbeidet var plaget av tørke. Jorda var så uttørket at det bare var snakk om dager før hele årets avling ville være ødelagt. Lokalbefolkningen prøvde å mobilisere de lokale gudene, og når søster Annie og hennes medarbeider ikke ville delta i det religiøse opptoget, ville mennene i landsbyen drepe dem. Da sa den norske misjonæren: «Min Gud kan skaffe dere regn, men det kan ikke avgudene deres.» Det gjorde nok ikke stemningen noe bedre, men det ble inngått en slags avtale: Hvis den Gud «kjempekvinnen» trodde på kunne få det til å regne før midnatt, skulle de ikke drepe henne…

De andre misjonærene ble nokså bleke da de hørte om denne «dealen», men søster Annie var rolig, og ja: Før midnatt strømmet regnet ned…

En junidag i 1949 kom en kinesisk offiser inn på søster Annies kontor, slo seg ned i stol og slang beina på bordet. Men et kaldt flir fortalte han at han representerte de nye, kommunistiske myndighetene. Nå var det slutt på alt det gamle, og hun som misjonær og fremmed måtte være forberedt på å dø, kanskje alt neste dag.
– Å dø har jeg vært forberedt på, men å møte en uhøflig kineser hadde jeg aldri trodd jeg skulle oppleve, svarte den norske misjonæren rolig.

Offiseren rødmet, tok beina ned fra bordet, og sa at det var ikke sikkert hun skulle dø riktig ennå likevel.

Men to år senere, sommeren 1951 måtte hun forlate Kina. Neste stopp ble Hong Kong. Hit kom hun i 1953.

Håpets Havn
I Hong Kong bygde hun opp det som på mange måter ble livsverket hennes: Misjonsstasjonen «Håpets havn», som i utgangspunktet var ment å være et sanatorium, men som etter hvert tok opp en rekke andre funksjoner også.
Det ble skrevet flere bøker om «Søster Annie» på denne tiden – misjonsarbeid i Hong Kong hadde sterk appell til norske hjerter. Mange husker Agnar Espegren, for eksempel, og arbeidet han drev blant de mange narkomane som var i bystaten/kronkolonien. Det var opium de røkte, et gammelt og velkjent kinesisk rusmiddel – det var nesten noe eksotisk ved det den gangen.

Bøker om Annie Skau, ja – en amerikansk forfatter som het Gene Gleason var en av de første. Det var denne boka som ble trykket opp på nytt, men ny tittel, etter fjernsynsprogrammet høsten 1985. Jeg ble ansatt i Ansgar Forlag ikke så lenge etterpå, og Gleason, som da var en eldre mann, ble nokså forundret over disse store beløpene som plutselig rullet inn fra Norge – det var da mange år siden han hadde skrevet noe om eller fra Norge?

Det var boka om søster Annie som solgte unna for unna – helt til det kom nye bøker i årene som fulgte: «Min kinesiske dagbok» i 1986 og «Min fars datter» i 1988.

Annie Skau ble på Håpets Havn til 1978. Da var hun blitt 67 år gammel og hadde nådd pensjonsalderen.

Også andre ting hadde skjedd: Midt på 1960-tallet kom kjærligheten inn i livet hennes på en ny måte.

Forretningsmannen Reidar Berntsen hadde i mange år vært en god venn av søster Annie, og de hadde holdt kontakten gjennom brev. Han tilhørte også Misjonsforbundet. Den ugifte Reidar hadde også bidratt med betydelige gaver til arbeidet hennes.

I «Min kinesiske dagbok» forteller Annie at brevene dem i mellom etter hvert fikk en annen og varmere tone. Ekteskap var ikke noe hun hadde hatt i tankene, og hun og Reidar ble derfor enige om å be om Guds veiledning. Var det ikke Guds vilje at de skulle ha hverandre, måtte de bryte kontakten.

I 1966 sto bryllupet. Bruden var da 55 år gammel, brudgommen var 67. Han ble da med henne ut til Hong Kong og ble vel en slags «misjonærkone» for henne.

Da de kom hjem fra misjonsmarken siste gang, i 1978, slo de seg ned i Reidars hjemby Horten og her ble de boende resten av livet.

Etter fjernsynsprogrammet høsten 1985 fulgte en travel tid med mange reiser, møter og intervjuer. Da første bind av selvbiografien hennes kom ut høsten 1986, ble den trykket i tre opplag på i alt 70 000 bøker i løpet av tre måneder. To år senere kom det neste bindet, «Min fars datter». Begge disse utgivelsene medførte mye reising, blant annet med et nytt besøk til Kina og Hong Kong.

Reidar døde i 1990, mens Annie sovnet stille inn 26. november 1992, 81 år gammel. De ligger begge begravd i Horten.

Bare tre uker før hun døde, skrev hun et brev til forfatteren Arvid Møller. Han hadde skrevet en bok om henne tidligere, og nå ønsket han å skrive en ny, der søster Annies himmellengsel skulle være den røde tråden.
Hun svarte at det ville hun gjerne være med på, men akkurat der og da hadde hun ikke tid. Om de kunne møtes over nyttår?
Så døde hun altså, bare tre uker senere. Boka ble likevel skrevet. Den heter «Søster Annie: Hjemme i himlen», og kom på Lunde forlag høsten 1993.

Bare en måned før hun døde, ble hun også intervjuet av Gimlekollen Radio i Kristiansand. Dette programmet ble sendt den dagen hun ble begravd. «Jeg forsto meningen med livet da jeg fant Jesus – eller rettere sagt da Jesus fant meg», sa hun i dette intervjuet. «Det eneste jeg lengter etter nå, er å oppleve mer av Jesus.»

Når intervjueren spør henne hvordan det blir å komme til himmelen, ler hun: «Jo, der er det Jesus jeg vil møte først av alt. Og så skal det bli stort å møte mange kinesere der.»

«To meter høy, en meter bred og med et hjerte som har plass til alle mennesker.»

Slik er Annie Skau Berntsen blitt beskrevet. Med sin ruvende skikkelse, sin sterke stemme og med sin enorme, personlige utstråling tok hun både enkeltmennesker og store forsamlinger det norske folket med storm. Det hun utstrålte, var først og fremst varme, omsorg og kjærlighet – noen vil sikkert også si fromhet. Hun er trolig den eneste i nyere tid som har kunnet kalle en forsamling «kjære nådesøsken» uten at det hørtes påtatt eller kunstig ut.

Det finnes mange særmerkte personligheter i norsk misjonshistorie. Få – om noen – ble folkeie i den grad som Annie Skau Berntsen ble det. Hun ble en norsk Mor Teresa.

Takk for oppmerksomheten!

Litteratur:
Berntsen, Annie Skau: Min kinesiske dagbok (Ansgar 1986)
Berntsen, Annie Skau: Min fars datter (Ansgar 1988)
Gleason, Gene: Søster Annie – dette er mitt liv (Ansgar 1985)
Møller, Arvid: Annie Skau (Luther, 1977)
Møller, Arvid: Søster Annie: Hjemme i himlen (Lunde, 1993)

Gospelartisten Elvis - 35 år etter

Kåseri på Frelsesarmeen i Askim torsdag 16. august 2012

Han tilhører den tragiske rekken av artister og kunstnere som døde tidlig, gjerne som en konsekvens av et hardt liv, rusmisbruk og manglende fotfeste i tilværelsen. Torsdag 16. august var det 35 år siden den amerikanske artisten Elvis Presley døde, 42 år gammel. Mens han levde ble han oppfattet som ”rockens konge”. Etter sin død huskes han i enda større grad som gospelartist. Alt mens han levde var det for sine gospelinnspillinger han ble prisbelønt.

Historien om hans liv er skrevet inn i musikkhistorien for all framtid, både som fortellingen om den unge lastebilsjåføren som ble en av verdens mest populære artister, om den snille, kristne mammadalten som ble et opprørsymbol for unge over hele verden og om den amerikanske tragedien, om han som mistet kontakten med seg selv og som gikk under i piller og rus, og døde i ung alder.

Bakgrunn fra pinsemenighet
Elvis Aaron Presley, som var hans fulle navn, vokste opp i det amerikanske bibelbeltet. Han ble født som tvilling, men broren døde bare noen timer gammel, og Elvis vokste opp som enebarn. Som praktisk talt alle i det såkalte «bibelbeltet», gikk familien regelmessig til gudstjeneste, og familien Presley gikk i den lokale pinsemenigheten. Musikken i denne menigheten var sterkt preget av den country/gospeltradisjonen som hadde vokst fram blant negrene i sørstatene. Denne musikken kom til å prege Elvis for hele livet, og fikk fram de beste kvalitetene i ham som sanger. I 1953 ga han ut sin første plate, og han ble raskt en meget populær artist. Sceneshowet hans var etter manges mening inspirert av hvordan karismatiske predikanter i pinsemenigheten framførte sine prekener.

Gospel eller rock?
Det kan være god grunn til å spørre om det var som rockeartist eller som gospelsanger Elvis var «størst». Faktum er at alle de tre gangene han fikk den prestisjetunge bransjeprisen «Grammy Award», var det for gospelinnspillinger. Da han i 2001 ble innlemmet i The Gospel Hall of Fame, sa datteren hans at det var denne musikken som sto hans hjerte nærmest. Når noen kalte ham «konge», skal han ha svart: -Det er Jesus som er konge. Jeg er bare en sanger.
At han var en mangfoldig artist som ikke kunne settes i bare én bås, ser man av det faktum at han er votert inn i til sammen fire musikalske æresgallerier, nemlig rockens (1986), countrymusikkens (1998), gospelmusikkens (2001) og rockabillyens (2007).
Allerede i 1957 laget han en EP med fire gospelsanger. En av disse var «Peace in the Valley». Samme år ga han ut en LP med julesanger, der disse fire var tatt med. Da han samme år opptrådte i det prestisjetunge Ed Sullivan Show på fjernsyn, insisterte han på at «Peace in the Valley» skulle være en av sangene han framførte. I februar 1961 kom han så med sitt første «rene» gospelalbum. Det het «His Hand in Mine». Det solgte til gullplate i løpet av forholdsvis kort tid.

Gospelsuksess
De neste årene var bedrøvelige for Elvis, rent kunstnerisk. Det eneste lyspunktet i dette mørket var en gospelinspirert sang: I 1964 hadde han stor suksess med singelen «Crying in the Chapel». Den lå på førsteplass i flere land, i en periode da Beatles-feberen var på det sterkeste.
I mai 1966 gikk han så i studio for å spille inn noe annet enn et filmalbum. Av de i alt 18 sangene som det ble gjort opptak av, kom 12 av dem med på «How Great Thou Art», som ble Elvis sitt andre gospelalbum. Platen kom ut i 1967, og samme år fikk Elvis Grammy-prisen for tittelsporet. Dette var den første bransjeprisen han fikk i sin karriere. Platen ble både en musikalsk og kommersiell suksess. Med to millioner solgte eksemplarer kom den på 18. plass over de mest solgte LP-platene i USA det året. For et rent gospelalbum var dette meget bra.
De fleste av sangene på platen var gospelsanger Elvis kjente fra sin barndoms menighet, men tittelsporet var ikke en av disse. Den var faktisk helt ny for ham. «How Great Thou Art» skal være den eneste sangen Elvis spilte inn som har skandinavisk opprinnelse. «Å, store Gud» ble skrevet av svenske Carl Boberg i 1886. Senere ble den en av Elvis sine kjenningsmelodier, og han kalte den «My favourite gospel». I tillegg til å ha fått en Grammy-pris for innspillingen av denne sangen, fikk han også en Grammy for en konsertversjon av «How Great Thou Art».
I 1971 laget han et nytt gospelalbum: «You never walk alone». Tittelsangen er ingen tradisjonell gospel, og sangen er kjent som klubbsangen til fotballklubben Liverpool. Året etter kom han med enda et gospelalbum, nemlig «He touched me». For dette albumet fikk Elvis den tredje og siste av sine Grammy-priser. I alt spilte Elvis inn 87 gospelsanger på plate, noe som er i overkant av ti prosent av de i alt 745 sangene han spilte inn.

Ble bare 42 år
De siste leveårene til Elvis Presley var preget av artistisk suksess og personlig tragedie. Han holdt store konserter og ble dyrket av sine trofaste fans, samtidig som skilsmissen fra den ti år yngre Pricilla i 1973 tok mye av livsgnisten hans. Han begynte å misbruke medisiner i stor grad, og dette var nok den viktigste årsaken til hjerteanfallet som tok hans liv i 1977, bare 42 år gammel. Meldingen om dødsfallet gjorde at salget av Elvis-plater eksploderte, og 35 år etter hans død er det solgt mer enn halvannen milliard Elvis-plater verden over.

Kilder:
Martin Alfsen: JESUS I MUSIKKEN (Oslo, 2002)
Sven Erik Lundby: MØTE MED ELVIS PRESLEY (Oslo, 1985)
www.wikipedia.org – diverse søkeord

Sverd eller kors?

Olsokforedrag i Skiptvet historielag 29. juli 2012

Temaet som er annonsert for dette foredraget er «Sverd eller kors?» Tittelen er hentet fra ei bok jeg ga ut for noen år siden, og som heter «Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre», og mye av det jeg vil si er forankret i dette arbeidet.

Ja, jeg begynner med Håkon den gode, og de første tankene til det som er blitt denne boka, var inspirert av ham. Først hadde jeg nemlig bare tenkt å skrive om ham. «Den glemte kristningskongen» var arbeidstittelen. Jeg oppdaget da boka kom ut at det var gått nesten 15 år siden jeg begynte å arbeide med dette stoffet. Så kikket jeg på boka. 15 år og 150 sider.

I
Tidsrommet vi snakker om, «fra Håkon den gode til Olav Kyrre», er omkring 150 år. Det er en forholdsvis lang periode i et folks historie, men som jeg skriver mot slutten av boka: Teknologisk hadde det ikke skjedd omtrent noe som helst på denne perioden.

Sammenlikner vi dagens tekologi med den som fantes for 150 år siden, snakker vi om kvantesprang. Men den teknologiske utviklingen fra Håkon den gode til Olav Kyrre kan knapt nok kalles museskritt.

Ble Norge et kristent land tidligere enn vi har trodd?
Eller kanskje vi kan snu på spørsmålet: Hvem var den første kristne nordmann?
Det er det lett å svare på: Det vet vi ikke.
Men vi kan gjøre oss noen tanker – kall det gjerne «kvalifisert gjetting».

Trolig var ikke den første kristne i Norge norsk i det hele tatt. Det var enten en mann eller kvinne som var ført hit som krigsfange, som trell, som bytte. Eller det kan ha vært en kvinne av høy byrd som var blitt giftet bort til en norsk høvding.

II

Det har vært gjort mange utgravninger som tyder på at det fantes kristne mennesker i Norge allerede tidlig på 700-tallet. Det er de som har antydet at de aller eldste, kristne sporene går helt tilbake til pluss/minus år 600. Jeg synes kanskje det er vel dristig, tatt i betraktning at kristendommen ikke fikk sitt gjennombrudd i Romerriket før rundt år 400. Til England kom kristendommen i løpet av 400-tallet, og selv om det skjedde en hedensk reaksjon i forbindelse med romerrikets fall, regner man England som kristnet fra midt på 500-tallet. Så selv om det nær sagt skulle ha slumpet til å lande et kristent menneske i Norge omtrent på den tida, tror jeg vi må fram til 700-tallet før vi kan snakke om kristne spor og kristen påvirkning av noen betydning.

Kristningen av Europa var en forholdsvis langsom prosess, og de nordiske landene var de siste skansene som «falt» for den nye troen.

I året 313 ga keiser Konstantin den store i Roma gitt de kristne full religionsfrihet på linje med den de andre religionene i riket hadde. I 392 erklærte så keiser Theodosius den store at han ikke ville tåle noen annen religion i sitt rike enn kristendommen. Selv om keiserens erklæring i prinsippet gjaldt hele riket, tok det ennå tid før kristendommen hadde fått fotfeste nordover på kontinentet. Men allerede på 500/600-tallet må de britiske øyer kunne karakteriseres som kristnet, som alt nevnt, og på 700-tallet også de største delene av det europeiske fastlandet, det vi i dag kjenner som Frankrike.

Da "Tysklands apostel", den hellige Bonifatius, led martyrdøden i 814 var også mesteparten av dette landet kristnet. Dermed sto bare de nordiske landene igjen. Men også her må det ha vært mennesker med kristen tro på den tiden, og man finner spor etter dette også i de norrøne mytene – dette skriver jeg mer om i boka.

Disse kristne menneskene kom fra en kristen kultur på kontinentet, og til en norrøn kultur og ikke minst kult i Norge. Avskåret fra de seremoniene som han eller hun var opplært til å følge, hadde vedkommende ett av to valg: Enten glemme sin opprinnelige tro, eller forsøke å bevare den i sin tanke.
Kanskje var det andre, kristne skjebnefeller i det samme området, skjebnefeller som kunne ha et visst religiøst fellesskap med hverandre. Selv om man var avskåret fra sakramentene og skriftemålet, hadde man i det minste noen felles referansepunkter for tanker om både livet og døden. Slik kan de første små, kristne fellesskapene i Norge ha blitt etablert.


Utover på 700- og 800-tallet blir sporene etter kristen påvirkning tydeligere og tydeligere. Ett av sporene er endringer i gravskikkene. I graver fra tiden da den norrøne religionen hadde sin "storhetstid", kan man finne forholdsvis rikholdig med gaver som har fulgt den døde. Dette tyder på at man har hatt en forestilling om at den døde vil trenge å ha med seg diverse utstyr til det neste livet. Men samtidig er det sider ved disse gravskikkene som gir inntrykk av at man redd for at de døde ville "gå igjen". Man har funnet flere graver der den døde er blitt regelrett partert, for eksempel ved at vedkommende har fått hugget beina av etter sin død.

Men etter hvert som den kristne påvirkningen seg inn, avtok skikken med gravgaver. Man begynte også å gravlegge de døde i retningen vest/øst, et klart tegn på kristen påvirkning, ut fra den tanke at når Jesus kommer igjen, vil han først bli sett i den østlige himmelretningen.


III
Det jeg forsøker å beskrive i min bok, er at kristningen av Norge ikke var én, men flere prosesser som dels gikk parallelt, dels hadde sine egne løp. Man må kunne snakke om kulturelle prosesser, politiske prosesser og - i en forlengelse av disse siste - militære prosesser. De politiske prosessene er de det er enklest å avgrense i tid, men de kulturelle er de mest interessante. De politiske prosessene hadde neppe latt seg gjennomføre, hadde det ikke vært fordi kulturelle prosesser på forhånd og over svært lang tid hadde lagt grunnlaget for et egentlig svært dramatisk og omfattende kulturskifte.

De kulturelle prosessene begynte lenge før kristendommen ble satt på den politiske dagsorden første gang, og de var først avsluttet lenge etter at lovverk og hverdagsliv for lengst var regulert i henhold til kristen tro og skikk. Dette var prosesser som skjedde på folkedypet, og som rullet med nærmest naturlovenes tyngde. De beveget seg bort fra det norrøne og mot kristendommen.

Man kan derfor med god grunn anfekte eventuelle påstander om at det de politiske prosessene som "gjorde" at Norge ble et kristent land. Det samme gjelder i enda sterkere grad påstandene om at Norge ble kristnet med sverd, brann og vold. Det er en nokså tabloid analyse som har vært svært seiglivet - muligens fordi man i enkelte miljøer synes man har hatt nytte av denne forenklingen.

"Sverdmisjonen" var en meget kortvarig politisk strategi som først og fremst de to kongene ved navn Olav sto for. Når kristningen ble gjennomført i form av lovvedtak på tingene, var det snarere på tross av denne strategien, enn på grunn av den. Når sverdmisjonen ikke førte til at hele kristningsprosjektet skar seg, er dette mer enn mye annet en bekreftelse på at Norge allerede langt på vei var et kristent land.

Disse kulturelle prosessene lar seg ikke avgrense i tid, verken når det gjelder begynnelse eller slutt. Det er de som vil mene at prosessen ikke er fullført ennå, men er noe som pågår kontinuerlig, og vil gjøre det til den dagen historien avslutter seg selv. Det vil skje i den rekken av begivenheter som kirken kaller apokalypsen og åsatroen kalte ragnarokk.

Men for historieskrivningens skyld er det likevel behov for å definere et utgangspunkt, hvor man kan peke på at prosessene akselererte, og et sluttpunkt der prosessene hadde skapt en ny, politisk situasjon, og en ny orden var etablert. Disse ytterpunktene kan i tid plasseres samtidig med regjeringstiden til to konger, henholdsvis Håkon Adalsteinsfostre ”den gode” og Olav Haraldson Kyrre.

IV
Noe som jeg også berører i min bok, er kristningsverkets betydning for rikssamlingen. Kunne Norge blitt samlet til ett rike dersom kristningen ikke hadde skjedd?

Min påstand er nei.
Blant historikere er ikke det noen kontroversiell påstand, men som lekfolk tenker vi kanskje ikke så mye over den siden av det.
”Men hva da med at det var Harald Hårfagre som samlet Norge til ett rike?”
Til det vil jeg svare et klart og tydelig ”tja”.
Tja, fordi:
a) Det var ingen fullstendig samling Harald gjennomførte, og
b) Samlingen gikk fort i oppløsning etter hans død, i og med at alle sønnene hans fikk kongsnavn.

Den første som tilnærmelsesvis var en rikskonge i Norge, var faktisk Olav den hellige.
Det er også verd å merke seg at den argumentasjonen Harald brukte for å såkalt ”samle” Norge, hadde det vi kan kalle en ”kristen rot”. Han sa bl.a. at han trodde bare på én Gud, som var herre over himmel og jord, og begrunnet sitt politiske prosjekt med dette. Jeg stiller derfor spørsmålet i min bok om kanskje Harald Hårfagre var en ”skapkristen”, Uansett er det et faktum at han var den siste udøpte kongen i Norge.

Noen ord til slutt om han som er min ”helt” i denne sammenheng: Håkon den gode” eller Håkon Adalsteinsforstre; den yngste av Harald Hårfagres mange sønner. Hvor mange de var, er uklart. Det snakkes både om 11 og 20. Vi kjenner navnet på fem sønner av Harald, og kan ut fra andre opplysninger anta at det i hvert fall var ni ”brødrene Haraldsen”.

Som 5-åring ble Håkon sendt til England for at han skulle fostres opp av kongen der. Denne kongen het Ethelred eller Adalstein på norsk.
Kong Adalstein lot Håkon bli døpt, og sørget for at han fikk en kristen oppdragelse og ble opplært i kristen tro. Håkon var både evnerik og flink. "Han kunne mye og var svær i idretter; han var større og sterkere og vakrere enn noen annen mann, klok og veltalende og en god kristen," skriver Snorre. Det er ingen grunn til å tro annet enn at det var i full forståelse med kong Harald at Håkon både ble døpt og ellers ble oppdratt som en kristen.

Det miljøet Håkon vokste opp i, var ett av de fremste kulturmiljø i Europa på den tiden. I stedet for den vikingoppdragelsen han ville fått i Norge, ble han opplært i kunst, kultur og filosofi. Han lærte å lese og ble fortrolig med de fremste av datidens høviske skikker, sammen med fester og gudstjenesteliv. Han hadde rikelig tilgang til bøker og skrifter, og hørte daglig nytt fra de andre europeiske stormaktene.

Til den kristne oppdragelsen og utdannelsen Håkon fikk i dette miljøet, hørte også at han ble fortrolig med den angelsaksiske kirkens tro, gudstjenesteliv og, ikke minst, dens misjonsinnstilling. Her ble grunnlaget lagt til det som senere kom til å særprege det kristningsframstøtet han gjorde som norsk konge: Han ble innprentet at misjon skulle drives med kjærlighet, ikke med vold og makt. Hedenske templer skulle ikke rives brutalt ned. Så lenge det var noen som brukte dem, skulle de respekteres, og ikke røres.

I følge det norrøne historieskriftet Ågrip, som ble skrevet midt på 1100-tallet, var det mange som vendte seg til kristendommen i disse første årene av Håkons kongetid. Skriftet sier uttrykkelig at dette skjedde fordi kongen var så vennesæl.

Ågrip forteller også at noen sluttet å blote, selv om de ikke ble kristne selv, og at kongen fikk bygd kirker. Det heter også at han satte lærde menn til disse kirkene. Det må ha vært prester som han enten hadde med fra England, eller lot hente derfra. Ågrip understreker også, i likhet med Snorre, at kongen holdt helg hver søndag, og at han overholdt fredagsfasten. Han sørget også for at det ble innført lover som ville kunne legge grunnlaget for et kristent Norge. Han sørget for at nordmennene feiret jul samtidig som i kristne land, og ga flere lover i den forbindelse.

Flere av dem som var hans beste venner gikk over til kristendommen. Noen ble døpt, andre sluttet å blote. Alt dette var i samsvar med den opplæring Håkon hadde fått ved Adalsteins hoff. Kristendommen skulle ikke tvinges på noen, de skulle velge den selv, ut fra overbevisning. Det bidro også til å styrke Håkons stilling at det var fredelige tider i Norge.

Snorre skriver: «Da Håkon var konge i Norge, var det god fred for bønder og kjøpmenn, ingen mann skadde en annen verken på liv eller eiendom; det var gode år både på sjø og land. Kong Håkon var en usedvanlig blid mann, veltalende og omgjengelig, han var svært klok og tok seg mye av lovgivningen.»

Håkon bygde også kirker, han fikk prester til å komme fra England, og etter ca. 10 år som konge bestemte Håkon seg for å løfte saken opp på det politiske plan. Vi er kommet til tinget på Mære i Trøndelag, hvor den norrøne kulten sto sterkest.

Og her var det Håkons kristningsprosjekt strandet. Kanskje hadde han undervurdert den sterke stillingen den norrøne kulten hadde? Kanskje var det høvdingene i Trøndelag som syntes Håkon fikk for stor makt, og derfor ville/måtte de «sette ham på plass»?

I hvert fall gikk kongen på et formidabelt, politisk nederlag, og måtte velge mellom å la kristningen som politisk prosjekt ligge, eller på en borgerkrig på nakken. Han valgte det første, og Håkon gjorde ikke flere politiske framstøt for å fremme kristendommen i Norge.

I kirkehistorien er han etter dette blitt regnet som ”den frafalne”. Jeg mener dette er dypt urettferdig, og begrunner hvorfor i min bok.
Den sterkeste begrunnelsen for dette, ga kongen selv på sitt dødsleie. Han var blitt såret i slaget ved Fitjar, spurte mennene hans om de skulle føre liket hans til et kristent land, og begrave ham der.

Nei, svarte kongen. Skulle han få leve, ville han dra bort fra landet til kristne mennesker og bøte det som han hadde forbrutt mot Gud. «Men om jeg dør her i hedensk land, gi meg da slik gravferd som dere selv synes,» sa han til mennene sine. «I mangt levde jeg som hedenske menn, derfor kan dere gravlegge meg som hedenske menn,» sa han også, ifølge Ågrip, som også oppgir at han føyde til noen ord: «Siden håper jeg på mer miskunn hos Gud selv enn jeg er verd.»

Dersom kongen virkelig også sa disse siste ordene, eller noe tilsvarende i sin dødsstund, er dette den eldste klare, kristne bekjennelse vi kjenner fra vår historie.

Han ble etterfulgt av nevøene sine, sønnene til Eirik Blodøks, De var døpt og kristne. Jeg skriver i boka mi at den toneangivende i dette brødrelaget, Harald Gråfell, også bør regnes blant kristningskongene i Norge.


V
Men her setter jeg likevel strek for dette innlegget…

Nå begynner en spennende, politisk drakamp som topper seg med tinget på Moster i 1024 der kristningslovene blir vedtatt, og arbeidet med å bygge opp en kirkelig struktur begynner. Vi får en prosess som topper seg med slaget på Stiklestad, men som jeg forhåpentligvis har fått fram i det jeg har sagt: Det var ikke slaget på Stiklestad og Olav den helliges død som «frelste» Norge og gjorde det til et kristent land. Det var først og fremst de mange som hadde levd sine stille liv som kristne, og det var et jevnt og trutt politisk og kulturelt arbeid som ble utført.


Da kirkene i Norge markerte det såkalte tusenårsjubileet for kristningen av Norge i 1995, var det de som hevdet at ”tusen år er mer enn nok”. Det som snarere har vist seg er at tusen år bare var begynnelsen. Uansett livssyn må man erkjenne at den tusen år lange kristne kulturarven Norge har, har vært bestemmende både for politikk og samfunnsutvikling.

For min del synes jeg dette er et viktigere perspektiv å ta vare på, enn det som har med personen Olav Haraldsson å gjøre.

Takk for oppmerksomheten!

Fra Amos til Lasarus

Tale for dagen tirsdag 1. mai 2012 – Frelsesarmeen, Sarpsborg


Kjære venner; kjære kamerater her i Sarpsborg korps!

Til lykke med dagen!

Jeg husker første gang jeg hørte noen bruke det uttrykket «Gratulerer med dagen» i forbindelse med en 1. mai. Det var i 1990, jeg var nettopp blitt ansatt som redaktør for bladet «Brorskap» - som det het den gang – organ for Norges Kristne Arbeideres Forbund; som dét het den gang. Siljan menighet i Telemark hadde bedt om å få en taler til gudstjenesten fra Kristne Arbeideres Forbund, og det falt i min lodd å dra.
Og da jeg kom inn i kirken, la jeg merke at når de frammøtte hilste på hverandre, sa de også: «Gratulerer med dagen!»

Når jeg bruker en slik hilsen her i dag, er det av to grunner.
Det ene er den historiske betydningen denne dagen har, etter manges mening. Den andre er det faktum at dette også er dagen for menighetens årsfest her i Frelsesarmeen i Sarpsborg. Menigheten er blitt 123 år gammel. Åpningen skjedde 2. mai – for å være helt nøyaktig – men årsfesten har vært markert 1. mai. Slik det har skjedd her i dag.
Så langt historikken for menigheten vi er i. For vi er i en menighet. Vi er i Guds hus.

I min lokalavis leste jeg programmet for årets 1. mai i de sju kommunene i Indre Østfold. I tre av dem begynner dagen med en gudstjeneste. Det gjorde det naturlig for meg å gjøre meg noen tanker rundt nettopp dette: Å markere en kampdag med en gudstjeneste.
De fleste er kjent med historien som ligger bak at 1. mai ble arbeidernes kampdag. Det var den amerikanske fagbevegelsen American Federation of Labour som tok initiativet til en slik dag – det skjedde i 1888. Året etter Den Sosialistiske Arbeiderinternasjonale, eller den annen internasjonale, som den kalles, opp dette på sin stiftelseskongress i Paris, og i 1890 ble de første 1. maidemonstrasjonene holdt i en rekke byer. Én av disse var Kristiania.

I Norge vedtok Stortinget i 1947 at 1. mai skulle være offentlig høytidsdag og fridag. Det er sikkert ulike meninger om hvor lurt dette var, om ikke det gjorde noe med dagen. Fram til da hadde 1. mai-demon¬strasjonene og markeringene vært et dugnadsprosjekt og noe som foregikk etter arbeidstid. Nå ble det en ekstra fridag på våren, med de konsekvensene det har fått.
Samme år som Stortinget vedtok å gjøre 1. mai til offentlig høytidsdag og fridag, sendte biskopene i Den norske kirke et rundskriv til landets prester om gudstjenester denne dagen. I 1977 fikk dagen også egne tekster og egen kollektbønn.


Å skulle preke i en 1. mai-gudstjeneste kunne være utfordrende på flere måter. En utfordring kunne være dagens egenart som kampdag og med den politiske dynamikken som kunne ligge i det. En annen utfordring kunne rett og slett være det å finne en egnet prekentekst. I de tekstrekkene man hadde helt fram til i 2011, var det «den gylne regel» som dominerte, to tekster fra Lukas, som handler om denne og om å elske sine fiender. Som predikant oppfatter jeg begge disse tekstene som lite spennende. De kan begge lett kan ende i forholdsvis generelt snikksnakk om å være greie mot hverandre.

Som overskrift på denne talen har jeg satt: «Fra Amos til Lasarus». Jeg skal forklare hvorfor etter hvert. Men la meg først si at jeg syntes det var en gledelig overraskelse å lese de tekstene som er satt for årets 1. mai-gudstjenester. I evangelieteksten er det Jesu utfordring til betingelsesløs gjestfrihet som er tema: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde» (Luk 14, 12-13). Noen av oss kjenner igjen problemstillingen fra liknelsen om kongesønnens bryllup.

Enda mer kraft er det i teksten fra profeten Amos, denne refseren av Guds nåde, så å si, som skildrer de kommersielle kreftene i samfunnet som bare venter på at høytidene og helligdagene skal ta slutt, så de kan begynne å kjøpe og selge igjen, for «Da gjør vi målet for lite og prisen for høy og fusker med falske vekter. Da kjøper vi småkårsfolk for penger, en fattig for et par sandaler, og selger avfallskorn» (Amos 8, 5-6).
Begge disse tekstene kan med letthet anvendes på mange aktuelle situasjoner, selv i 2012. Og tilleggsteksten man kan velge, er der hvor Jesus forteller liknelsen om den rike mann og Lasarus.

Derfor altså, her i kveld: Fra Amos til Lasarus.
Profeten Amos – refseren i den gamle pakt – en gjeter som nærmest kom ut av ingenting og refset kongen og maktstrukturene. «Herren skal tordne fra Sion, la røsten runge fra Jerusalem!» Slik åpner han sine profetier.
Amos får meg til å tenke på en av de mest særpregede skikkelsene fra den svenske arbeiderbevegelsens historie. Fabian Månsson het han – han var opprinnelig frelsessoldat og satt mange år i den svenske Riksdagen. Ved et landsmøte i det sosialdemokratiske partiet skal han ha refset både partiet og ledelsen for at de var blitt så altfor selvtilfredse. Innlegget hans skal ha endt med at han pekte mot sentralstyret og ropte: «Herren er trøtt av dere!» Deretter forlot han møtet.
Kanskje noen skulle ha sagt noe liknende i dag? I nær sagt hvilket som helst parti? Herren skal tordne fra Sion! Herren er trøtt av dere!

Og den fattige Lasarus i Jesu liknelse – man som ble utnyttet, oversett og glemt.
Liknelsen om den rike mann og Lasarus er ikke noen enkel tekst å fortolke. Den kan veldig lett forstås dit hen at den som er fattig blir alltid frelst, mens den som er rik går fortapt. Evangeliet er ikke slik. Jeg leser liknelsen som en liknelse om forvalterskap. Jeg leser den som en liknelse om sosialt og menneskelig ansvar. Det var der den rike mannen trådte feil. Vi ser det samme i en annen liknelse; den om den rike bonden. «I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal da ha alt du har samlet?»
Profeten Amos: «Hør dette, dere som tråkker fattige ned og gjør ende på de hjelpeløse i landet! Dere sier: «Når er nymånefesten over, så vi kan selge korn, og sabbaten, så vi kan åpne kornsalget? Da gjør vi målet for lite og prisen for høy og fusker med falske vekter.Da kjøper vi småkårsfolk for penger, en fattig for et par sandaler, og selger avfallskorn!»

Og konklusjonen: «Herren har sverget ved Jakobs stolthet: Aldri vil jeg glemme noe av det de har gjort!» Det er kort vei fra profeten Amos til frelsessoldaten og politikeren Fabian Månsson: «Herren er trøtt av dere!»
Det er også en kort vei både fra Jesus og profeten Amos til aktuelle debatter i dagens virkelighet og dagens Norge. Jesu ord hos Lukas virker – i hvert fall for denne predikant! – høyst relevant med tanke på debatten om asylbarna, og det substansielle i refsen fra Amos kan være relevant for noe så prosaisk som åpningstidsdebatt og det stadig sterkere presset mot folks kvalitetstid, fritid, rekreasjonstid. Dette presset møter både ansatte og kunder.
At «politikk og religion» ikke hører sammen, er en retorisk øvelse som er blitt gjentatt så ofte og så slapt at den for mange representerer en ren selvfølgelighet. Men tilsynelatende selvfølgeligheter bør utfordres og etterprøves. For noen av oss vil «politikk og religion» da høre nesten organisk sammen.

Min referanseramme er kristendommen, og ut fra den er det god grunn til å spørre: Hvor troverdig er rå kommersialisering i møtet med Amos?

Hvor troverdig er isolasjonisme og proteksjonisme i møtet med Jesu ord om gjestfrihet?

Hvor troverdig er selvopptatthet og egoisme i møtet med liknelsen om den rike mann og Lasarus?

Hvor troverdig er det å forbruke der Bibelen oppfordrer til å forvalte?

Historien har vist altfor ofte at en kristen bekjennelse og en kristen kultur i seg selv ikke behøver å være noe dike verken mot utnyttelse, kommersialisering eller miljøvandalisme. Både forbrytelser og forsømmelser kan skje med follede hender.
Det finnes ikke bare én fortelling om forholdet mellom makt og kirke, politikk og kirke, i historien. Det finnes fortellinger om kirken som opprører mot maktbruk og utnyttelse, og det finnes fortellinger om kirken som maktens servile medspiller og seremonimester. Begge disse fortellingene er «sanne», isolert sett, men ingen av dem er det dersom man bare velger den ene versjonen. I tillegg har man den tredje fortellingen, nemlig den om at kirken verken applauderte eller revolterte, men bare var taus. På mange måter er det den mest pinlige.

I tre av sju kommuner i mitt nærområde ble årets 1. mai-feiring åpnet med en gudstjeneste. Den bevegelsen som trolig har de lengste tradisjonene når det gjelder gudstjenestelige markeringer av 1. mai-dagen i Norge, er oss i Frelsesarmeen. Det har neppe vært de partipolitiske markeringene som har preget disse samlingene sterkest i historiens løp, selv om mange frelsessoldater har vært politisk aktive og i partier over praktisk talt hele det politiske spekter. Samtidig har Frelsesarmeen hatt tradisjon for å gå inn samfunnsoppgaver som nødvendigvis også måtte omfatte politiske prosesser. Frelsesarmeens slumsøstre var blant pionerne både i hjemmesykepleien og eldreomsorgen her i landet. Og Frelsesarmeen er vel ett av de få miljøene der ordet «kamerat» fremdeles kan brukes på en naturlig måte.
William Booth sa det slik: «Man kan ikke forkynne evangeliet for en mage som skriker av sult.»
En sterkere preken for 1. mai kan man knapt tenke seg.
Fortsatt til lykke med dagen – og takk for oppmerksomheten!

Kvinner, tro og samfunn

Kåseri 8. mars 2012 – Frelsesarmeen, Lillestrøm


Da jeg ble bedt om å snakke om dette emnet, gikk tankene mine bakover – mange hundre år, faktisk – til en kvinneskikkelse som ofte omtales som «verdens første, kvinnelige politiker». Hun het Debora, og vi leser om henne i Dommernes bok i Bibelen: "Igjen gjorde israelittene det som var ondt i Herrens øyne, nå som Ehud var død. Herren ga dem i hendene på kanaaneerkongen Jabin, som regjerte i Hasor. Hærføreren hans var Sisera, som holdt til i Harosjet-Haggojim. Israelittene ropte til Herren. For Jabin hadde ni hundre jernvogner, og han undertrykte israelittene med makt i tjue år. På den tiden var profetkvinnen Debora, Lappidots kone, dommer i Israel.Hun pleide å sitte under Debora-palmen mellom Rama og Betel i Efraim-fjellene. Israelittene dro opp til henne for få dom i rettstvister" (Dom 4, 1-5).


Dommertiden var tiden mellom Josva og Israels inntog i det lovede land og kongetiden. Dommertiden var ikke uten videre noen god tid for Israel, selv om flere av helteskikkelsene i Det gamle testamente opptrådte nettopp på denne tiden. Gideon var en slik helt, Samson var en annen. Men begge to har et litt tvetydig ettermæle. Den siste dommeren som omtales var profeten Samuel, han som først salvet Saul til konge og deretter David.
Dommerne i Israel var ikke først og fremst jurister. De var heller politikere. Den eneste kvinnen i dette selskapet var altså Debora. Hun var dommer, det vil si en leder i landet, og hun var profet.

Kvinne, tro og samfunn!
Det finnes mange eksempler på den betydningen kvinner og deres tro har hatt for samfunnet og for utviklingen av dette. Noen av disse har vært av negativ art. Dronning Jesabel, for eksempel, som hadde så stor innvirkning på sin mann, kong Akab.
Fra middelalderen kan man nevne den hellige Katarina av Siena. Da jeg var i Roma før jul var jeg i den kirken der hun er begravd – Santa Maria in Transportina; den ligger rett bak Panteon. Hun hadde en enorm innflytelse i Italia på 1300-tallet, og er landets skytshelgen.

La oss rykke nærmere oss selv i tid. I år er det 100 år siden man fikk en kvinnelig stortingsrepresentant for første gang i Norge. Det henger et maleri av henne i Stortinget. En myndig dame; du ser på lang avstand at hun er lærer-inne (som det het den gang). Hun levde fra 1854 til 1938 og var en pioner i mange sammenhenger. Og hun var altså den første kvinnen på Stortinget – hun representerte et lite parti som het Frisinnede Venstre, som stilte liste sammen med Høyre. Og da Høyres representant i Kristiania ble statsminister i 1912, ble hun, som hans vararepresentant, fast medlem av Stortinget.
Hun satt også i bystyret i hovedstaden, og der satt hun sammen med en som mange av oss kjenner bedre, nemlig Othilie Tonning.
Hun var opprinnelig fra Stavanger. Hun levde fra 1865 til 1931, og var i sin ungdom en meget radikal dame. Kvinnesakskvinne, akkurat som Anna Rogstad.

Othilie Tonning er jo mer «vår dame» - fyrvokterens datter fra Stavanger-kanten som i sin ungdom var en opprører mot alle de klassiske kjønnsrollene og kjennetegnene på dette. Som gikk med bukser i stedet for skjørt – det var opprørsk rundt 1890. Som klippet håret kort – det var heller ikke «ladylike». Som brukte «mandige» symboler som spaserstokk og skalk, og som røkte sigar.
Så kom hun i kontakt med Frelsesarmeen. Noe av det som appellerte til henne, var uten tvil den framtredende stilling kvinnene hadde i denne nye, rare bevegelsen. Kvinner som forkynte Guds ord – kvinner som ledet menigheter – kvinner med lederansvar helt opp til toppnivået.
Men disse uniformerte Herrens krigere må ha appellert til noe mer enn de politiske instinktene hennes. De må ha appellert til hjertet, og en dag i 1890 gikk den 25 år gamle regnskapsføreren i en av Stavangers større forretninger fram til Frelsesarmeens botsbenk og ble frelst.
Hun var såpass kjent i byen allerede, blant annet som agitator for kvinners rettigheter, at det ble omtalt i avisa.
I løpet av kort tid ble hun først frelsessoldat, før hun ble tilbudt en jobb som regnskapsfører på Frelsesarmeens hovedkvarter i Kristiania. Den takket hun ja til, og etter en tid i den jobben ble hun utnevnt til kaptein i Frelsesarmeen. Året var 1891.
Hun hadde også andre oppgaver i de neste årene, men i 1898 fikk hun den oppgaven som ble hennes livsverk og livskall. Hun ble det som den gang het «sekretær for det sociale arbeid».
Frelsesarmeen hadde drevet sosialarbeid siden 1891. Da ble de første slumstasjonene åpnet og de første slumsøstrene beordret. De het Elise Vinje og Marie Krøble; to unge kvinner som fra et lite hus på Vaterland startet et arbeid der man oppsøkte nøden og hjalp mennesker med ulike problemer: Rus, fattigdom, sykdom.
I 1897 ble dette arbeidet skilt ut som en egen avdeling og major Lorenze Sommer, 28 år gammel, ble sjef for dette. Men Lorenze var både ung og vakker, og Frelsesarmeens nestkommanderende i Norge, brigadér William Powell, kastet sine ungkarsøyne på henne. Dermed ble hun bare i jobben som sosialsjef i ett år. Resten av livet tjenestegjorde de i England, der Lorenze døde i 1935, 64 år gammel.
Ny sosialsjef ble altså Othilie Tonning – hun var blitt adjutant siden sist. Hun var blitt 33 år, men var nok ikke like motivert for ekteskap som forgjengersken hadde vært. Hun hadde nok kastet både skalken, stokken og sigaren, og gikk i skjørt, men det korte håret hadde hun beholdt. Og engasjementet hadde hun beholdt. Noe plass for menn, enn si romantikk, var det ikke i hennes liv.
Othilie Tonning står som en av de store, sosialreformatoriske ideologene i norsk historie. Hun tok tallrike initiativ som i dag er helt selvsagte innslag i både den offentlige og private omsorgen. Hun tok initiativet til landets første institusjon for eldre – et «gamlehjem». Det ble åpnet på Ensjø i Kristiania i 1909 og het «Solefall». Hun tok initiativet til det første «redningshjemmet» - en institusjon for kvinner som hadde havnet i prostitusjon. Hun tok initiativet til mødrehjem – tilbud til kvinner som var blitt sviktet av han som var far til barnet deres. Hun skapte forløperen til den moderne formen for hjemmesykepleie – slumsøstrene som gikk rundt i hjemmene til syke og gamle og hjalp dem, eller hvor mor var syk og ikke kunne ta seg av barna sine.
Bare for å nevne noe.
Et annet «minnesmerke» over Othilie Tonning ser vi gater og torg hvert eneste år i desember – de såkalte julegrytene. Det var en idé hun hentet fra USA, og som gir store summer hvert år til diakonalt arbeid, til mat og andre former for hjelp til familier som trenger det.

Kvinner, tro og samfunn.
Jeg vet ikke om det finnes noen prekener eller andakter signert Othilie Tonning, men det finnes i hvert fall noen salmetekster. Den mest kjente heter «Kristus, vi har deg til høvding nu kåret», og ble skrevet i 1903.
I 1907 ble hun valgt inn i bystyret i Kristiania på Avholdsfolkets liste. Hun kom tilmed i formannskapet. Og her satt hun da sammen med Anna Rogstad, selv om det ikke er registrert noe sted at de samarbeidet om noen politiske saker.
I 1910 fikk hun Kongens fortjenestemedalje i gull for sitt samfunnsnyttige virke, fremdeles ikke mer enn 45 år gammel.

Jeg skal ta for meg to eksempler til som sier noe om dynamikken mellom kvinner, tro og samfunn. Vi kan kalle dem søstre av Othilie Tonning.
Den første er Laura Nadheim.
Navnet hennes lever videre i blant annet «Nadheim-prosjektet» som Kirkens Bymisjon driver i Oslo, og som er et tiltak for menn og kvinner «med prostitusjonserfaring», som det heter. Forfatteren Dag Kullerud skriver om henne i sin bok om Kirkens Bymisjon. Om henne må det kunnes sies at hun «falt på post». Hun hadde vært og besøkt en innsatt i Botsfengslet i Oslo og falt sammen utenfor porten. Hun ble bare 64 år gammel.
Laura Nadheim brukte hele sitt liv til arbeid for fanger, rusmisbrukere og prostituerte i Oslo. Hun var ansatt i det som den gang het Oslo Indremisjon (nå: Kirkens Bymisjon), og der hadde hun tittelen «gatemisjonær». Men prosjektet hennes var ikke først og fremst å omvende folk; det var å vise kjærlighet. Hun snakket med dem, hun trøstet dem, hun lette etter dem og hun fant dem. Hun elsket dem med den betingelsesløse kjærligheten som bare det guddommelige kan skape. Og derfor ble hun også elsket. Det fortelles at Oslos gatejenter tok «ei ekstra vakt» for å skaffe penger til den vakreste kransen som kunne skaffes. Hun som hadde brukt 40 år av sitt liv på å få jenter og kvinner ut av slik trafikk, ville forstått og satt pris på en slik gest.

Den tredje jeg vil nevne var ikke norsk, men bodde i Norge mesteparten av sitt voksne liv. I en historisk kronologi burde hun vært den som ble nevnt først; hun var den eldste av disse tre.
Navnet hennes var Ólafía Jóhannesdóttir. Hun ble født på Island i 1863 og døde i Oslo i 1924. Men båren hennes ble sendt hjem til Island. I Oslo står det en byste av henne på Vaterland i Oslo; det strøket av byen der hun hadde sitt viktigste virke.
Den organisasjonen hun ga sin arbeidskraft eksisterer fremdeles. Den heter «Det Hvite Bånd», og her holdes minnet om henne fremdeles høyt i hevd. Blant annet har man et eget «Olafia-fond» som gir støtte til prosjekter som arbeider for en rusfri livsstil.
Hun var datter av en alkoholisert, islandsk prest og kom tidlig i fosterhjem hos slektninger. Her fikk hun en usvikelig tro både på nestekjærlighet og likestilling. Hun ble en av de første, kvinnelige foredragsholderne i Island. Hun var den første kvinne som tok artium i Island og den første kvinne som talte i det som var forløperen til den moderne nasjonalforsamlingen i Island; Alltinget. Hun deltok i den offentlige debatt med radikale artikler både om kvinnesak og Islands selvstendighet, og ble i 1899 den første islandske kvinnelige redaktør for et kvinneblad som het «Framsókn».

Hun engasjerte seg i edruskapsarbeidet – minnet om den alkoholiserte faren satt dypt. Hun sluttet seg til Det Hvite Bånd, som var – og er – en verdensomfattende, kristen avholdsorganisasjon for kvinner, og hun deltok på konferanser i regi av Det Hvite Bånd i både i Kanada, USA og Storbritannia. I 1903kom hun til Kristiania, egentlig for å holde foredrag, men de norske Hvite Bånd-søstrene overtalte henne til å bli og hjelpe dem i deres arbeid. Blant annet jobbet de på hudavdelingene på sykehus som Ullevåll og Rikshospitalet. Mange av pasientene her var kvinner som var blitt smittet med syfilis, først og fremst som følge av sex-salg, men noen var nok også blitt smittet av sine menn fordi de hadde vært sammen med prostituerte. Hun ble en kjent skikkelse blant hovedstadens gatejenter, og gikk under navnet «Island».
Sammen med Hvite Bånd-søstrene fikk hun etablert et herberge for kvinner og ble bestyrerinne for dette. Det skjedde i 1912, og det som skapte herberget var at tre hjemløse, unge jenter banket på døren hennes en kald vintermorgen. Alle tre var gravide. Tilbudet var enkelt: Mat, bad og en ren seng å sove i.
Bare tre år senere måtte hun slutte som bestyrerinne på grunn av sykdom. Syfilis ble behandlet med kvikksølv den gang, og man var ikke klar over hvor giftig utstrålingen fra kvikksølv er. I 1916 ga hun ut boka «De ulykkeligste», der hun fortalte om arbeidet sitt. Boka vakte stor oppsikt da den kom, også utenfor Norges grenser.
I 1930 ble bysten på Vaterland avduket.

Kvinner, tro og samfunn.
Jeg har snakket litt om tre kristne kvinner som engasjerte seg i samfunnet, og som rettet engasjementet sitt mot de som hadde det vanskeligst.
Ingen av dem ble spesielt gamle: Olafia ble 60 år, Laura Nadheim 64 og Othilie Tonning 66. Men alle utrettet store ting i det samfunnet de bestemte seg for å bidra til å gjøre bedre.

Takk for oppmerksomheten!