søndag 28. september 2014

Litt om Den internasjonale Døves dag


Innlegg på Frelsesarmeen i Kristiansand

I dag, søndag 28. september, er det den internasjonale Døves Dag, og jeg har lyst til at vi skal markere dette med en liten orientering.


Den internasjonale Døves Dag var opprinnelig en norsk idé som ble tatt opp på en nordisk kongress for døve i 1947. Verdensforbundet for døve tok tak i den, og fra omkring 1950 har den fjerde søndagen i september vært markert som en internasjonal kampdag for å sette fokus på situasjonen for døve. I Norge har ikke dagen vært markert så sterkt, i stedet har man fokusert på Døves kulturdager.

I 1917 tok Frelsesarmeen i Norge tok opp et eget arbeid rettet mot døve. Fram til da hadde det sjelesørgeriske tilbudet til døve i Norge bestått av én person, en «døveprest» som hadde hele landet som sitt sogn. I dag er Døvekirken i Norge godt innarbeidet med en egen prost og en rekke prester.
Det var Sverige som var først ute med et eget arbeid, rettet mot døve, i regi av Frelsesarmeen. Der startet man allerede i 1895, og hun som startet det, het Oktavia Wilkens. Hun var den gang 40 år gammel, og hadde før hun ble frelsesoffiser arbeidet ved en skole for døve barn. Der hadde hun lært tegnspråk.
Det som «utløste» at dette arbeidet ble startet, var et møte William Booth hadde i Stockholm vinteren 1894. En døv kvinne kom fram til forbønn. Hun var i sterk affekt, men det var ingen som kunne kommunisere med henne. Da Oktavia Wilkens, som satt på plattformen, oppdaget situasjonen, gikk hun ned til henne og begynte å snakke med henne via tegnspråk. Og damen ble frelst.

Et rykte
Kort etter begynte det å gå et rykte blant de døve i Stockholm: Det fantes en kvinnelig prest med en rar hatt som kunne tegnspråk. Oktavia fikk bruke et rom på hovedkvarteret til møter for døve, og i mars 1895 ble arbeidet startet offisielt.
Til Norge kom det i 1917, og pioneren her het Anna Gustavsen.
Her i Kristiansand fantes det allerede før 1917 en forening som het «Kristiansand og omegns kristelige forening for døve». Den var blitt startet i 1910. Nøkkelpersoner i denne foreningen var et ektepar som Bergine og Martin Hansen. De var også frelsessoldater, og var i mange år solide støttespillere for Frelsesarmeens arbeid blant døve, og som fra 1929 også omfattet blinde.
På 1930-tallet var det forholdsvis mange offiserer som var engasjert i arbeidet; på det meste om lag 15. Siden lå det gjerne på åtte-ti medarbeidere. Man hadde såkalte «døvestasjoner» rundt i landet – på det meste var det vel fem, men for det meste fire: Oslo, Larvik, Stavanger og Trondheim. I dag er ansvaret for dette en del av det ansvaret som de har som driver med telefontjeneste, over de 60 og liknende. Det er så vidt jeg vet ett stevne for døve og ett for blinde hvert år.
Frelsesarmeens døvearbeid var banebrytere på et viktig felt for de døve: De brukte alltid tegnspråk i kommunikasjonen med dem. Ellers i samfunnet var det munnavlesning som var «det store». I dag er det en veldig sterk bevissthet blant de døve selv om at tegnspråket er deres språk.

«Effata-søndag»
Døves dag – I Frelsesarmeen hadde man i mange år en tradisjon med å markere «Effata-søndagen». Det startet i 1938, og hensikten med den søndagen var å fokusere på arbeidet blant døve og blinde, og at kollekten ved korpsene den dagen skulle gis til dette arbeidet.
I 2001 kom jeg med en bok om dette arbeidet – «Tegnet i hendene. Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde». Det er en bok jeg er glad for at jeg fikk skrive. Den ble en slags avlat – som ung kadett var det nemlig en periode da jeg vurderte å melde meg til dette arbeidet. Så ble det boka om det i stedet.

Så mye om dette i denne omgang. Prekenen senere i møtet vil ta utgangspunkt i den såkalte «Effata-fortellingen» hos evangelisten Markus, og derfor syntes jeg det var naturlig å si litt om dette.

Takk for oppmerksomheten.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar