lørdag 29. september 2012

Annie Skau Berntsen - damen med det store hjertet


Kåseri i Frogner menighet lørdag 29. september 2012


De fleste av oss har sett bildet før: En stor, europeisk kvinne på pluss/minus 70 år og en liten, asiatisk kvinne på pluss/minus 40 som omfavner hverandre. Gjensynsgleden stråler fra dem begge to.




Bildet er fra et fjernsynsprogram som gikk over norske fjernsynsskjermer en høstlig lørdagskveld i 1985. Det var fremdeles i NRK-monopolets tid, så det var bokstavelig talt «et helt folk» som var vitne til dette sterke møtet mellom to kvinner, og til programmet i sin helhet. Programmet var det første i en serie som Harald Tusberg hadde fått ideen til fra Sverige, og det het «Dette er ditt liv». Hovedpersonen i det første programmet var misjonæren, sykepleieren og ikke minst: hjertemennesket Annie Skau Berntsen. Annie Skau Berntsen, eller «søster Annie», som hun gjerne kalte seg, ble allemannseie gjennom dette programmet, og erobret en plass i det norske folks bevissthet som hun beholdt resten av livet.


Annie Margaret Skau Berntsen, som etter hvert ble hennes fulle navn, ble født i Kristiania 29. mai 1911 og døde i Horten 26. november 1992, 81 år gammel.

Foreldrene hennes var ikke kristne, men hun hadde en bestemor som var det. I memoarboka «Min kinesiske dagbok», som kom året etter fjernsynsprogrammet, forteller hun at hun som sju-åring feiret jul hjemme hos besteforeldrene sine, og på nyttårsaften – det må ha vært i 1918 – ba hun til Jesus første gang. «Kjære Jesus, frels mamma, pappa og meg», var bønnen hennes.

I den samme boka stiller hun spørsmål om hun ble virkelig gjenfødt den nyttårskvelden, for hun kjente ingen frelsesglede. I mange år bar hun på det hun selv kaller «en åndelig tørst», og denne tørsten prøvde hun å slukke på ulike måter. Blant annet engasjerte hun seg i politisk arbeid, som leder for et AUF-lag. Hennes yngre bror Leif var politisk engasjert hele livet, og var blant annet justisminister i en av Gro Harlem Brundtlands regjeringer.

Da Annie skulle velge utdannelse, ville foreldrene hennes at hun skulle bli lærer. Selv valgte hun sykepleien, og 20 år gammel begynte hun på denne utdannelsen. På søknadsskjemaet skrev hun «Gud har kalt meg til å bli sykepleier», til tross for at hun altså selv ikke hadde noen visshet om at hun var «frelst», som man gjerne sier i mange miljøer.
Vi er kommet fram til 1931, og på den tiden hadde den svensk-finske evangelisten Frank Mangs vekkelse i misjonsmenigheten Betlehem i Oslo. Annie begynte å gå på disse møtene, og her fikk hun det åndelige gjennombruddet som hun ikke hadde opplevd som sju-åring.

Etter endt sykepleierutdannelse arbeidet hun ved Ullevål sykehus og ved Dikemark, men det var misjonær hun ønsket å bli.

Hun meldte seg til tjeneste, og på lille julaften i 1938 kom hun til den kinesiske provinsen Shaanxi som utsending fra Det Norske Misjonsforbund. Det gikk sju år før hun så Norge og familien igjen. I mellomtiden hadde verdenskrigen gjort sine herjinger over hele kloden, også over Asia. Etter hjemlandsferie reiste hun tilbake til Kina. Kina var blitt hennes land; kineserne hennes folk.

Noen anekdoter fra hennes tjeneste i Kina:
Fra historien vet vi at det skjedde store endringer i Kinas styre og stell i disse årene. På 1930-tallet var store deler okkupert av japanerne, men i 1949 overtok kommunistpartiet og «formann Mao» makten i landet.

En beretning fra 1941: En fjellandsby i det området der søster Annie arbeidet var plaget av tørke. Jorda var så uttørket at det bare var snakk om dager før hele årets avling ville være ødelagt. Lokalbefolkningen prøvde å mobilisere de lokale gudene, og når søster Annie og hennes medarbeider ikke ville delta i det religiøse opptoget, ville mennene i landsbyen drepe dem. Da sa den norske misjonæren: «Min Gud kan skaffe dere regn, men det kan ikke avgudene deres.» Det gjorde nok ikke stemningen noe bedre, men det ble inngått en slags avtale: Hvis den Gud «kjempekvinnen» trodde på kunne få det til å regne før midnatt, skulle de ikke drepe henne…

De andre misjonærene ble nokså bleke da de hørte om denne «dealen», men søster Annie var rolig, og ja: Før midnatt strømmet regnet ned…

En junidag i 1949 kom en kinesisk offiser inn på søster Annies kontor, slo seg ned i stol og slang beina på bordet. Men et kaldt flir fortalte han at han representerte de nye, kommunistiske myndighetene. Nå var det slutt på alt det gamle, og hun som misjonær og fremmed måtte være forberedt på å dø, kanskje alt neste dag.
– Å dø har jeg vært forberedt på, men å møte en uhøflig kineser hadde jeg aldri trodd jeg skulle oppleve, svarte den norske misjonæren rolig.

Offiseren rødmet, tok beina ned fra bordet, og sa at det var ikke sikkert hun skulle dø riktig ennå likevel.

Men to år senere, sommeren 1951 måtte hun forlate Kina. Neste stopp ble Hong Kong. Hit kom hun i 1953.

Håpets Havn
I Hong Kong bygde hun opp det som på mange måter ble livsverket hennes: Misjonsstasjonen «Håpets havn», som i utgangspunktet var ment å være et sanatorium, men som etter hvert tok opp en rekke andre funksjoner også.
Det ble skrevet flere bøker om «Søster Annie» på denne tiden – misjonsarbeid i Hong Kong hadde sterk appell til norske hjerter. Mange husker Agnar Espegren, for eksempel, og arbeidet han drev blant de mange narkomane som var i bystaten/kronkolonien. Det var opium de røkte, et gammelt og velkjent kinesisk rusmiddel – det var nesten noe eksotisk ved det den gangen.

Bøker om Annie Skau, ja – en amerikansk forfatter som het Gene Gleason var en av de første. Det var denne boka som ble trykket opp på nytt, men ny tittel, etter fjernsynsprogrammet høsten 1985. Jeg ble ansatt i Ansgar Forlag ikke så lenge etterpå, og Gleason, som da var en eldre mann, ble nokså forundret over disse store beløpene som plutselig rullet inn fra Norge – det var da mange år siden han hadde skrevet noe om eller fra Norge?

Det var boka om søster Annie som solgte unna for unna – helt til det kom nye bøker i årene som fulgte: «Min kinesiske dagbok» i 1986 og «Min fars datter» i 1988.

Annie Skau ble på Håpets Havn til 1978. Da var hun blitt 67 år gammel og hadde nådd pensjonsalderen.

Også andre ting hadde skjedd: Midt på 1960-tallet kom kjærligheten inn i livet hennes på en ny måte.

Forretningsmannen Reidar Berntsen hadde i mange år vært en god venn av søster Annie, og de hadde holdt kontakten gjennom brev. Han tilhørte også Misjonsforbundet. Den ugifte Reidar hadde også bidratt med betydelige gaver til arbeidet hennes.

I «Min kinesiske dagbok» forteller Annie at brevene dem i mellom etter hvert fikk en annen og varmere tone. Ekteskap var ikke noe hun hadde hatt i tankene, og hun og Reidar ble derfor enige om å be om Guds veiledning. Var det ikke Guds vilje at de skulle ha hverandre, måtte de bryte kontakten.

I 1966 sto bryllupet. Bruden var da 55 år gammel, brudgommen var 67. Han ble da med henne ut til Hong Kong og ble vel en slags «misjonærkone» for henne.

Da de kom hjem fra misjonsmarken siste gang, i 1978, slo de seg ned i Reidars hjemby Horten og her ble de boende resten av livet.

Etter fjernsynsprogrammet høsten 1985 fulgte en travel tid med mange reiser, møter og intervjuer. Da første bind av selvbiografien hennes kom ut høsten 1986, ble den trykket i tre opplag på i alt 70 000 bøker i løpet av tre måneder. To år senere kom det neste bindet, «Min fars datter». Begge disse utgivelsene medførte mye reising, blant annet med et nytt besøk til Kina og Hong Kong.

Reidar døde i 1990, mens Annie sovnet stille inn 26. november 1992, 81 år gammel. De ligger begge begravd i Horten.

Bare tre uker før hun døde, skrev hun et brev til forfatteren Arvid Møller. Han hadde skrevet en bok om henne tidligere, og nå ønsket han å skrive en ny, der søster Annies himmellengsel skulle være den røde tråden.
Hun svarte at det ville hun gjerne være med på, men akkurat der og da hadde hun ikke tid. Om de kunne møtes over nyttår?
Så døde hun altså, bare tre uker senere. Boka ble likevel skrevet. Den heter «Søster Annie: Hjemme i himlen», og kom på Lunde forlag høsten 1993.

Bare en måned før hun døde, ble hun også intervjuet av Gimlekollen Radio i Kristiansand. Dette programmet ble sendt den dagen hun ble begravd. «Jeg forsto meningen med livet da jeg fant Jesus – eller rettere sagt da Jesus fant meg», sa hun i dette intervjuet. «Det eneste jeg lengter etter nå, er å oppleve mer av Jesus.»

Når intervjueren spør henne hvordan det blir å komme til himmelen, ler hun: «Jo, der er det Jesus jeg vil møte først av alt. Og så skal det bli stort å møte mange kinesere der.»

«To meter høy, en meter bred og med et hjerte som har plass til alle mennesker.»

Slik er Annie Skau Berntsen blitt beskrevet. Med sin ruvende skikkelse, sin sterke stemme og med sin enorme, personlige utstråling tok hun både enkeltmennesker og store forsamlinger det norske folket med storm. Det hun utstrålte, var først og fremst varme, omsorg og kjærlighet – noen vil sikkert også si fromhet. Hun er trolig den eneste i nyere tid som har kunnet kalle en forsamling «kjære nådesøsken» uten at det hørtes påtatt eller kunstig ut.

Det finnes mange særmerkte personligheter i norsk misjonshistorie. Få – om noen – ble folkeie i den grad som Annie Skau Berntsen ble det. Hun ble en norsk Mor Teresa.

Takk for oppmerksomheten!

Litteratur:
Berntsen, Annie Skau: Min kinesiske dagbok (Ansgar 1986)
Berntsen, Annie Skau: Min fars datter (Ansgar 1988)
Gleason, Gene: Søster Annie – dette er mitt liv (Ansgar 1985)
Møller, Arvid: Annie Skau (Luther, 1977)
Møller, Arvid: Søster Annie: Hjemme i himlen (Lunde, 1993)