Tale for dagen i Frelsesarmeen, Sarpsborg, mandag 1. mai 2017
I dag for 27 år siden besøkte jeg Seljord kirke i Telemark. Det var en lang tur fra Askim og dit, og siden min sønn Martin hadde en slags kjæreste i Skien den gangen, ble han med på turen for å besøke henne. Dit kom vi kvelden før, men til Seljord kirke dro jeg alene. Der skulle jeg holde tale for dagen og få offer til Kristne Arbeideres Forbund, der jeg den gang var ansatt. Det var første gang jeg skulle holde en preken over en av de tekstene som er satt opp som prekentekster for denne dagen. Og jeg husker jeg ble litt skuffet da jeg så hva jeg kunne velge mellom. Jeg satt med en følelse av at på det som er definert som en kampdag kunne jeg velge mellom to utgaver av «Kardemommeloven», om å gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre for deg.
Jeg tror dette er fjerde eller femte gang jeg er bedt om å holde «tale for dagen» her på Frelsesarmeen i Sarpsborg på 1. mai.
Jeg er like glad for oppdraget hver gang og jeg synes det er like utfordrende hver gang.
På nettstedet www.bibel.no er det satt opp fire forskjellige tekster man kan bruke på en 1. mai i år.
Den ene er fra Lukas-versjonen av Bergprekenen, om å gjøre mot andre det du vil de skal gjøre mot deg, og å elske sine fiender. Den andre er fra profeten Jesaia, om hva slags faste Herren har behag i.
Den tredje er fra apostelen Johannes’ første brev om at Gud er kjærlighet, og den siste – fortellingsteksten – er lignelsen om den rike mann og Lasarus.
Så tenker jeg: 1. mai er en dag for – om ikke opprør, så protest. For markering. Det er en dag der man reiser seg mot urettferdighet. Det er en dag der man sier nei til den nød og lidelse som menneskene skaper for hverandre.
Og «man» det er både den enkelte av oss, og det er kirken, det er menigheten, det er Frelsesarmeen.
Det vil alltid være en diskusjon, dette: Hvor mye skal kirker og menigheter engasjere seg i saker som oppfattes som «politiske»?
Maktens miljøer vil alltid hevde: Det skal de ikke mene noe om i det hele tatt!
For å si det slik: Der valget står mellom en kirke som taler profetisk og en som bare pludrer, skal du aldri være i tvil om hva maktens mennesker fortrekker. De vil ha pludringen. De vil ha kosepraten.
«Kirken skal snakke om det alle er enige om», som en politiker sa i et intervju på nyåret – jeg skal ikke nevne verken navn eller parti.
For disse pludrekirkens forsvarere finnes i alle partier, alt avhengig av hvem som har makten til enhver tid. På en 1. mai synes jeg derfor det er viktig å slå fast: Den kristne kirke sitt budskap, det være seg på 1. mai som alle andre dager i året - må alltid være noe mer enn et ønske om en god jul og et godt nytt år.
Og da gir jeg ordet til profeten Jesaia:
«Nei, dette er fasten jeg har valgt (sier Herren):
å løse urettferdige lenker,
sprenge båndene i åket,
sette undertrykte fri
og bryte hvert åk i stykker,
å dele ditt brød med sultne
og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.
Du skal se til den nakne og kle ham,
du skal ikke snu ryggen til dine egne.
Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden,
brått skal helbredelsen komme.
Din rettferd skal gå foran deg
og Herrens herlighet følge etter deg.
Da skal du kalle, og Herren skal svare,
du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!»
Om du tar bort hvert åk hos deg,
ikke peker med fingrene og snakker ondskapsfullt,
om du gir av ditt eget til den sultne
og selv metter den som lider nød,
da skal ditt lys gå opp i mørket,
din natt skal bli som høylys dag» (Jes 58, 6 – 10).
Og nå føler jeg virkelig behov for å si: Slik lyder Herrens ord!
Selvfølgelig kan denne teksten tolkes «åndelig» og bare slik.
Den kan tolkes som en tekst som syndens lenker som skal brytes, om åndelig sult som skal stilles.
Men hvem ble dette sagt til den første gangen?
Det var ikke til et folk som sultet, men til et folk i fangenskap.
Et folk som var ført bort, et folk som var fratatt sin frihet, et folk som var blitt fratatt sine politiske rettigheter, ville vi si i dag.
Dem var det profeten ble sendt til.
Men han ble ikke bare sendt til et folk i fangenskap.
Han ble også sendt til et folk som levde etter regelen «business as usual». Joda, man var utsatt for urett, men man utøvde også urett selv.
«Fortell mitt folk om deres lovbrudd og Jakobs hus om deres synder», sier Herren til profeten, og fortsetter: «De søker meg dag etter dag og ønsker å kjenne mine veier. De ligner et folk som gjør det som er rettferdig, og ikke vender seg bort fra det som er rett for deres Gud. De spør etter mine rettferdige lover og ønsker å være nær Gud» (v. 1-2).
Og likevel når de ikke fram, føler de: «Hvorfor ser du ikke at vi faster, hvorfor merker du ikke at vi plager oss selv?» spør de. Og Herren svarer: «Se, på fastedagen gjør dere som dere vil, dere driver alle arbeidsfolk hardt.
Se, når dere faster, blir det strid og trette og slagsmål med urettferdige never».
Hva fører så dette til? Jo, sier Herren til folket: «Dere faster ikke slik i dag at stemmen deres kan høres i det høye!»
Og han spør, nesten retorisk: «Er dette den fasten jeg har valgt, en dag da mennesket plager seg selv, bøyer hodet som et siv og legger seg i sekk og aske? Kaller du dette for faste og en dag etter Herrens vilje?» (v. 3-5).
Og så er det dagens tekst slår inn: «Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne».
At du selv er gjenstand for urett, betyr ikke at du har noe mandat til å utøve urett.
Slik leser jeg profetens utfordring til folket i denne teksten.
Det er en utfordrende utfordring, for å si det slik.
Skal man som kirke eller kristen gjøre opprør mot urett, som må det opprøret gå oppover, mot makter og myndigheter, og ikke nedover, mot andre som også er utsatt for urett.
For å være veldig konkret: Det er ikke tiggere, innvandrere eller asylsøkere som har ansvaret for at det er sosial urett i et samfunn. Det er de som sitter med makt, de som har myndighet, de som har ansvar.
Vi har lest hva profeten sa til folket.
Er det bare jeg som hører et ekko av Jesu egne ord i denne teksten?
«For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg» (Matt 25, 42-43).
Og de som får denne meldingen skal svare, trolig med oppriktig forundring i stemmen: «Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?» (v. 44). Og Jesu svar skal være dette: «Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg» (v. 45).
Jeg har jobbet en del med Johnny Cash i det siste. Lest meg opp på livet hans, prøvd å få oversikt over sangene hans; både de han skrev selv og de han hadde på repertoaret som andre hadde skrevet. Tanken er at det skal bli ei bok av det.
En av disse var en sang jeg ikke hadde hørt før. Skrevet av to medlemmer av gruppen «The Stabler Brothers». Den heter «Would you recognize Jesus?» - Ville du kjent igjen Jesus?
Sangen går rett inn i – skal vi kalle det «tematikken»? – fra Matteus 25: «Hvis du aldri har gitt mat til en som sulter eller klær til en som fryser; hvis du aldri har hjulpet en fremmed som banket på døra di; hvis du aldri sendte en hilsen til en som var syk eller sperret inne; hvis du aldri har hjulpet noen av disse, har du heller aldri hjulpet ham.»
Og omkvedet: «Ville du kjent igjen Jesus om så ham face to face?
Eller ville du bare tenkt at han var en som ikke passet inn?
Det er ikke sikkert han kommer i en ildvogn. Jesus kan godt komme i en gammel boble».
Kjenner vi igjen Jesus når vi ser ham?
«Å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne».
Enten vi kaller det evangeliet, det profetiske kall eller den guddommelige utfordring: Slik er den fasten Herren vil ha. Slik er den tjenesten Herren vil se, både av oss som enkeltmennesker, kirken som kirke og samfunnet som samfunn.
Derfor er det ikke bare refs og dom når Jesus snakker om dette i Matteus 25. Vi leser fra vers 34:
«Så skal kongen si til dem på sin høyre side: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg».
Da skal de rettferdige svare: «Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?»
Og kongen skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg».»
Og her hadde jeg egentlig satt punktum da jeg skrev denne talen i forrige uke.
Men så skjedde det noe. Det ble sendt en dokumentar på NRK om et tiggermiljø i Bergen. I den ble det hevdet at det sto organisert kriminalitet bak tiggervirksomheten i Bergen.
Og straks hadde vi det gående: Politikere og andre som skrek opp at det var dette de visste, og nå måtte tigging forbys.
Pussig nok var det noen av de samme miljøene som ellers er veldig opptatt av å spre mistillit til mediene som nå slukte denne dokumentaren med søkke og snøre. Dette var sannheten med stor s. Nå må tigging forbys.
Jeg bor i en kommune som hadde tiggerforbud en periode. De som klarte å få flertall for det hevdet med styrke både i riksmedia og andre steder at tiggerforbundet i Arendal «virket». Isolert sett var det riktig. Den ene tiggeren som satt i Arendal ble borte.
Nå er hun tilbake, og godt er det.
Jeg fornekter ikke at det finnes kriminelle bakmenn som også opererer blant tiggere, like lite som jeg vil fornekte at det finnes kriminelle bakmenn som opererer i bygningsbransjen og andre bransjer. Men det er ikke hele sannheten om noen av disse bransjene.
Hvorfor snakker jeg om dette på Frelsesarmeen en 1. mai?
Jo, fordi sjefen for Frelsesarmeens rusomsorg, major Knut Haugsvær, har snakket om dette.
På Frelsesarmeens hjemmesider leser jeg hva han sier. For det første er også han urolig over det som kom fram i dokumentaren. Og så fortsetter han:
«Jeg mener at det å gå løs på tiggerne som gruppe ved å forby tigging er et feil spor. Brennpunkt har dokumentert det vi har sett lenge – nemlig at enkelte av tiggerne ikke bare er fattige mennesker fra vanskelige kår som forsøker å forbedre livet for seg og familien sin, men at en del også er i klørne på profesjonaliserte kriminelle nettverk. At det finnes bakmenn som ønsker å sko seg på andres ulykke er dessverre ikke noe nytt i verdenshistorien, og det bør ikke overraske noen at det også skjer med Europas fattige. Det nye er kanskje at det skjer utenfor vår egen stuedør. Men i stedet for å vende seg mot tiggerne, bør denne kunnskapen drive oss alle til mer barmhjertighet med en gruppe mennesker som har det svært vanskelig. Det er jo ikke bakmennene som tigger. I flere tilfeller er dette menneskehandel, moderne slaveri. Jeg mener at fokuset bør være på at politiet må øke innsatsen mot de som er kriminelle. Det er kriminalitet og tvangsarbeid vi vil til livs, ikke fattige mennesker», sier Knut Haugsvær og legger til at man – folk, myndigheter, media - må klare å ha flere tanker i hodet samtidig, og sier at det å jage bort alle tiggere med et forbud, gjør at vi også mister muligheten til å komme i kontakt med trengende mennesker og å kunne hjelpe dem som er utsatt.
– For mange mennesker er nettopp tigging den eneste løsningen de ser for å skaffe penger. Vi tror likevel at tigging er en dårlig løsning på folks fattigdom. Den er kortsiktig og uforutsigbar. Den bygger ikke samfunnet. Det er mødre og fedre som drar langt bort fra barna sine for å skaffe penger. Det viktigste arbeidet vi nå må gjøre, er å støtte arbeidet med å bygge opp samfunnet der de kommer fra. Her har også Norge et ansvar og spiller en viktig rolle.
Så langt major Knut Haugsvær, og jeg sier dere: Jeg er stolt over å tilhøre samme bevegelse som han gjør!
Jeg blir stolt av å være salvasjonist når en leder i vår bevegelse står fram og sier såpass klart fra, selv om det egentlig burde være nokså selvsagt det han sier.
For noen år siden skrev jeg en salmetekst som jeg fant fram igjen med tanke på at jeg skulle hit i dag:
Når så vi deg i fengsel?
Når så vi du led nød?
Når så vi at du sultet
og ikke ga deg brød?
Når så vi dine smerter,
din sykdom, dine sår
og bare lot deg ligge
langs veien der vi går?
Når så vi deg i fengsel
og møtte opp med deg?
Når så vi at du sultet
og delte vårt med deg?
Når så vi dine smerter,
din sykdom, dine sår
og ga deg trøst og pleie
langs veien der vi går?
Du viser oss din smerte,
du viser dine sår
i alle dem vi møter
langs veien der vi går.
Da ser vi deg i fengsel,
vi ser du lider nød.
Vi deler med deg, Herre,
slik du oss engang bød.
«Nei, dette er fasten jeg har valgt (sier Herren): å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne.»
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen
