søndag 28. september 2014

Litt om Den internasjonale Døves dag


Innlegg på Frelsesarmeen i Kristiansand

I dag, søndag 28. september, er det den internasjonale Døves Dag, og jeg har lyst til at vi skal markere dette med en liten orientering.


Den internasjonale Døves Dag var opprinnelig en norsk idé som ble tatt opp på en nordisk kongress for døve i 1947. Verdensforbundet for døve tok tak i den, og fra omkring 1950 har den fjerde søndagen i september vært markert som en internasjonal kampdag for å sette fokus på situasjonen for døve. I Norge har ikke dagen vært markert så sterkt, i stedet har man fokusert på Døves kulturdager.

I 1917 tok Frelsesarmeen i Norge tok opp et eget arbeid rettet mot døve. Fram til da hadde det sjelesørgeriske tilbudet til døve i Norge bestått av én person, en «døveprest» som hadde hele landet som sitt sogn. I dag er Døvekirken i Norge godt innarbeidet med en egen prost og en rekke prester.
Det var Sverige som var først ute med et eget arbeid, rettet mot døve, i regi av Frelsesarmeen. Der startet man allerede i 1895, og hun som startet det, het Oktavia Wilkens. Hun var den gang 40 år gammel, og hadde før hun ble frelsesoffiser arbeidet ved en skole for døve barn. Der hadde hun lært tegnspråk.
Det som «utløste» at dette arbeidet ble startet, var et møte William Booth hadde i Stockholm vinteren 1894. En døv kvinne kom fram til forbønn. Hun var i sterk affekt, men det var ingen som kunne kommunisere med henne. Da Oktavia Wilkens, som satt på plattformen, oppdaget situasjonen, gikk hun ned til henne og begynte å snakke med henne via tegnspråk. Og damen ble frelst.

Et rykte
Kort etter begynte det å gå et rykte blant de døve i Stockholm: Det fantes en kvinnelig prest med en rar hatt som kunne tegnspråk. Oktavia fikk bruke et rom på hovedkvarteret til møter for døve, og i mars 1895 ble arbeidet startet offisielt.
Til Norge kom det i 1917, og pioneren her het Anna Gustavsen.
Her i Kristiansand fantes det allerede før 1917 en forening som het «Kristiansand og omegns kristelige forening for døve». Den var blitt startet i 1910. Nøkkelpersoner i denne foreningen var et ektepar som Bergine og Martin Hansen. De var også frelsessoldater, og var i mange år solide støttespillere for Frelsesarmeens arbeid blant døve, og som fra 1929 også omfattet blinde.
På 1930-tallet var det forholdsvis mange offiserer som var engasjert i arbeidet; på det meste om lag 15. Siden lå det gjerne på åtte-ti medarbeidere. Man hadde såkalte «døvestasjoner» rundt i landet – på det meste var det vel fem, men for det meste fire: Oslo, Larvik, Stavanger og Trondheim. I dag er ansvaret for dette en del av det ansvaret som de har som driver med telefontjeneste, over de 60 og liknende. Det er så vidt jeg vet ett stevne for døve og ett for blinde hvert år.
Frelsesarmeens døvearbeid var banebrytere på et viktig felt for de døve: De brukte alltid tegnspråk i kommunikasjonen med dem. Ellers i samfunnet var det munnavlesning som var «det store». I dag er det en veldig sterk bevissthet blant de døve selv om at tegnspråket er deres språk.

«Effata-søndag»
Døves dag – I Frelsesarmeen hadde man i mange år en tradisjon med å markere «Effata-søndagen». Det startet i 1938, og hensikten med den søndagen var å fokusere på arbeidet blant døve og blinde, og at kollekten ved korpsene den dagen skulle gis til dette arbeidet.
I 2001 kom jeg med en bok om dette arbeidet – «Tegnet i hendene. Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde». Det er en bok jeg er glad for at jeg fikk skrive. Den ble en slags avlat – som ung kadett var det nemlig en periode da jeg vurderte å melde meg til dette arbeidet. Så ble det boka om det i stedet.

Så mye om dette i denne omgang. Prekenen senere i møtet vil ta utgangspunkt i den såkalte «Effata-fortellingen» hos evangelisten Markus, og derfor syntes jeg det var naturlig å si litt om dette.

Takk for oppmerksomheten.

onsdag 2. juli 2014

«Takk for rosene langs veien»

Frelsesoffiseren og salmedikteren August Storm
i sanger og fortelling

Foredrag under kulturkveld på
Frelsesarmeen i Arendal 2. juli 2014



Det er ikke så ofte at en statsminister siterer en salmestrofe når han skal kunngjøre sin avgang. Men det gjorde Oddvar Nordli da han en dag i månedsskiftet januar/februar 1981 holdt en pressekonferanse der nettopp hans avgang var tema. I den forbindelse sa han det omtrent slik: «Jeg får si som dikteren: Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem.»

«Dikteren» han henviste til var den svenske frelsesoffiseren August Storm, som skrev denne teksten i 1891, da han var 29 år gammel. I disse dager er det 100 år siden August Storm døde. Det skjedde 1. juli 1914, og han var ikke mer enn 52 år gammel.
Jeg har ofte undret meg over Oddvar Nordlis valg av diktstrofe ved denne anledningen. Nordli er hedmarking; det finnes mange diktere fra Hedmark. Han kunne sitert Alf Prøysen; han kunne sitert Hans Børli. I stedet ble det en salmestrofe fra en svensk frelsesoffiser.
Jeg er heller ikke kjent med at Oddvar Nordli har noe spesielt forhold til verken kirke eller kristenliv. Men denne strofen hadde han fått med seg. Kanskje er det fordi strofen har fått et slags ordtaks-status i mange folks bevissthet? «Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem.»
En større heder kan kanskje ikke en diktstrofe få, enn at den blir som et ordtak i folks bevissthet?

I
Hvem var han så, frelsesoffiseren som satte ord på den erfaringen som så mange føler de kan kjenne seg igjen i? «Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem.»
August Storm var fra Motala i Sverige, der han ble født i oktober 1862. Som ung skal han ha vært litt av en «gladgutt». I det vitnesbyrdet han skrev i forbindelse med at han søkte seg inn på Frelsesarmeens krigsskole, skrev han at han «forstörde mina ynglingaår i laster och orgier». Det høres jo veldig dramatisk ut, og det spørs om ikke hans definisjon av «laster og orgier» var smalere enn den ville vært i dag…
Det han kan ha tenkt på, er det faktum at mens han studerte handelsfag i Stockholm, hadde han vært en flittig gjest på teaterforestillinger, lystspill og revyer. Sporadiske besøk til Frelsesarmeens møter var også en del av repertoaret - for å kunne le av frelsessoldatene i etterkant. Frelsesarmeen var ennå ny i Sverige. Men en kveld i 1887 skal han ha blitt grepet av en sterk uro under en teaterforestilling. Han reiste seg midt under forestillingen og skyndte seg av sted til ett av Frelsesarmeens møtelokaler. Her knelte han ved botsbenken og tok imot Jesus. Da var han ikke fullt 25 år gammel. Som tidens skikk var, tok det ikke lang tid før han var blitt frelsessoldat, og var ivrig opptatt i «frelseskrigen».
Han begynte også å arbeide for Frelsesarmeen, først som bokholder og kasserer ved hovedkvarteret, snart også som finanssekretær. I denne prosessen ble han også utnevnt til offiser. Dette ble hans arbeidsoppgave resten av livet.
August Storm viste tidlig at han hadde en poetisk begavelse. Han skrev flere dikt og sangtekster som kom på trykk i Stridsropet. I 1889 skrev han sangen «Fremad, så lyder vårt feltrop i dag». Det er det man tidligere gjerne kalte «en krigersang», og den synges nok ikke andre steder enn i Frelsesarmeen. Det ble skrevet mange slike sanger i disse årene. Ikke alle er like gode, og langt fra alle har overlevd. Denne har det, selv om den knapt kan kalles noe poetisk mesterstykke. Teksten er offensiv, lyrikken upretensiøs og melodien fengende.
Melodien er engelsk, og laget av Thomas H. Bayley, som levde fra 1797 til 1839. I Frelsesarmeen brukes denne melodien også til en sang av Herberth Booth: «Herre, i blodet fra korset det er/rensning for meg».
Jeg er ikke kjent med at det er noen spesiell «bakgrunnshistorie» for denne sangen. Den er blitt til i den begeistringen og gløden som var så typisk for den første generasjonen salvasjonister, om å føre frelseskrig på alle arenaer og til alle tider, fram til «anskriket lyder i skyene snart: /«Brudgommen kommer!» Da lyder det klart: Opphør med strid! Opphør med strid.»

II
I Frelsesarmeens norske sangbok, har vi tre tekster av August Storm, men fire sanger. Det er fordi man har valgt å ta med to oversettelser av hans mest kjente sang, den som på svensk begynner slik: «Tack, min Gud, för vad som varit». Den er nemlig blitt oversatt både til bokmål og til nynorsk.
Jeg skal komme tilbake til denne sangen, men først skal vi se på et par sanger som ikke er oversatt til norsk. I Frelsesarmeens svenske sangbok, fra 1990, er det nemlig ytterligere tre sanger av August Storm.
Den ene av disse er skrevet omtrent samtidig med «Fremad, så lyder vårt feltrop i dag». Den er fra 1893 og heter «Till strid för Gud vi glatt framtåger», og synges på en melodi av den tysk-norske militærmusikeren Friedrich August Reissiger (1809-83). Reissiger har også laget melodien til en annen sang av August Storm som står i den svenske Frelsesarmé-sangboka: «Stige högt mot himlen». Første linje er slik: «Stige högt mot himlen opp/jubelsång med tro och hopp».
Den siste av disse – i norsk sammenheng – «ukjente» sangene er skrevet på et forholdsvis sent tidspunkt i August Storms liv: «O, jag ser min Faders hand i naturens under» er fra 1910. Den synges til en melodi av den svenske musikklæreren og kirkemusikeren Henry Nordin (født 1933).
O, jag ser min Faders hand i naturens under,
hör i vågens skvalp mot strand och i åskans dunder
samma röst, vars allmaktsord bragte himmel, hav och jord
fram ur tomma intet/ fram ur tomma intet.

Varje kryp i jordens stoft, himlens stjärneskara,
skogens susning, blommans doft, rymderna de klara,
alla vittnar: Gud är stor. Ja, i skapelsen han bor
stor som ingen annan/ stor som ingen annan

Skyar, stjärnor, blommors prakt kan dock inte frälsa.
Jord och hav har inte makt att med frid oss hälsa.
Gud tog människogestalt, dog på korset, löste allt
som av synden bundits/ som av synden bundits.

Att förlåtelse vi fått och från synden tvagits,
att från död till liv vi gått, till Guds hjärta dragits,
det är störst av allt vi sport en allsmäktig Gud har gjort
och förblir det största/ och förblir det största.


Tematikken i «O, jag ser min Faders hand i naturens under» kan minne om den man finner i en annen kjent, svensk salmetekst, nemlig «Å, store Gud». Det er jo en salmetekst som – via krokveier – er kjent over hele verden. Men der hvor «Å, store Gud» først og sist er en fascinasjon over skaperverket, flytter «O, jag ser min Faders hand» fokus mot korset og frelsesverket.
Jeg har forsøkt å lage en norsk tekst til denne sangen. Den ble slik:

Ja, jeg ser Guds skaperhand i naturens under,
hører bølgen gå mot strand, og i tordnens dunder
samme røst som en gang lød,skapte alt, slik som han bød,
av det tomme intet/ av det tomme intet

Alt som er i jordens dyp, stjerners store skare,
trær og blomster, dyr og kryp, himmelen, den klare.
Alle vitner: Gud er stor! I sitt skaperverk han bor,
stor som ingen andre, stor som ingen andre.

Skyer, stjerner, blomsters prakt, frelser ikke noen.
Jord og hav har ingen makt til å gi meg troen.
Gud ble menneske som oss, led og døde på et kors
for å frelse slekten, for å frelse slekten.

At tilgivelse vi fikk, og ble vasket rene,
at fra død til liv vi gikk, ved hans blod alene;
denne store kjærlighet, størst i tid og evighet
har vår Frelser vist oss, har vår Frelser vist oss.


Det å «oversette» et dikt eller en salmetekst fra ett språk til et annet, er en krevende øvelse. Enkelte diktere vil rett og slett ikke at diktene deres skal oversettes til andre språk, eller de vil velge ut selv hvem som skal få oversette tekstene deres. Kaller man det man lager for «en gjendiktning», står man litt friere.
Selv når man oversetter fra og til språk som ligner hverandre til dels veldig sterkt, oppstår det utfordringer av både språklig, litterær, poetisk og noen ganger også av teologisk art som må tas hensyn til – ikke minst når man oversetter en salmetekst. Det ser vi bl.a. ved å sammenlikne de to norske oversettelsene av «Takk, min Gud».

III
Så til «Takkesalmen»!
Noen har hevdet at denne salmen ble til etter at August Storm fikk vite at han var uhelbredelig syk. Det stemmer ikke.
Teksten er skrevet høsten 1891, og ble publisert i Stridsropet datert 5. november samme år. Det ble publisert som et dikt, og ikke som en sang. De fire versene, hvert av dem på åtte linjer, begynte alle med ordet «Takk». Diktet var bare signet «August S.», men mange var klar over at det sto for August Storm, en 29 år gamle kaptein og medarbeider ved Frelsesarmeens hovedkvarter i Stockholm.

Kanskje har strofen om rosene og tornene fått litt for stor oppmerksomhet når man snakker om denne sangen. For sangen er jo først og fremst en takk for alle de gavene Gud gir, og om velsignelsene han gir; for bønnesvar, inkludert de gangene svaret er nei. I alt er det 32 takk i denne sangen.
Det tok noen år før man oppdaget «sangpotensialet» i denne teksten, og ga den en melodi. Først i 1899 den publisert som sang, med en melodi av den svenskamerikanske komponisten Wilhelm Lindberg. Den melodien som brukes nå, er fra 1908, og er skrevet av Johannes Alfred Hultman.
Det er laget to oversettelser til norsk av denne sangen, en på nynorsk ved Anders Hovden og en til bokmål ved H.A. Tandberg. Begge står i Frelsesarmeens sangbok.
Ettertidens opplevelse av sangen vil imidlertid alltid være knyttet til den skjebne forfatteren av den fikk senere i livet. Da han var 37 år gammel og far til to små barn, ble han rammet av en ryggmargslidelse som først invalidiserte ham, og senere tok hans liv.
Den siste sangen som skal nevnes her, er «Opna hjartans dør». Den skrev August Storm i 1908. Teksten er skrevet av en 46 år gammel syk og dødsmerket frelsesoffiser satt på sitt kontor ved Frelsesarmeens hovedkvarter i Stockholm og lette etter ord som kunne formidle det som lå ham på hjertet: En appell til mennesker om å gi Jesus Kristus større rom i sitt hjerte og liv. Sangen er en appell om å leve helt for Jesus; at den troende ikke må forsøke å halte til begge sider, men være helhjertet i sin tro og tjeneste. Sangen kan også forstås som en appell til frelse og omvendelse, og det er først og fremst slik den brukes, for eksempel ved innbydelser og i ettermøter.
I 1927 fikk sangen norsk språkdrakt. Det var daværende bibelskolerektor Nils Lavik som sørget for det. Med sin vakre, nynorske tekst har han vist stor troskap mot den svenske originalen. Nils Lavik (1884 – 1966) huskes i ettertid mer som politiker enn som salmedikter og bibelskolerektor. Da han laget denne oversettelsen, hadde han blant annet møtt på Stortinget som vararepresentant for Venstre i Hordaland. I 1933 lot han seg overtale til å stille på første plass for det nystiftede Kristeleg Folkeparti i Hordaland, og ble valgt inn med god margin. Senere var han stortingsrepresentant for dette partiet fram til 1953, og regnes som en av partiets grunnleggere. Han både skrev og oversatte salmer, og er representert i Norsk Salmebok med én egen tekst og tre oversettelser.
Når det gjelder August Storm, beskrives han som en som alltid hadde tid og overskudd til sine medmennesker, til tross for sin alvorlige og smertefulle sykdom. Som leder stilte han store krav til sine medarbeidere, men størst til seg selv. Hans medarbeidere merket at han hadde et meget følsomt sinn. Han ble lett beveget når han hørte om noen som hadde det vondt eller vanskelig, og viste alltid omsorg for disse. Sine egne smerter og lidelser snakket han aldri om.
Helt fram til få måneder før han døde, var han på kontoret på hovedkvarteret hver dag. Han og hans familie hadde en leilighet i samme bygning som hovedkvarterets kontorer var. Her lå også menigheten Templet, som familien tilhørte. Han hadde derfor kort vei både til sin arbeidsplass og sin menighet, og synet av den synlig syke mannen med stokken i den ene hånden og støttet til sin kones arm med den andre, var et kjent og kjært syn for frelsessoldatene i Stockholm.

Han ble bare 52 år gammel. Datteren hans skrev mange år senere: - Pappa fikk erfare alt det han skrev om i sin sang.
«Takk for rosene langs veien – takk for tornene blant dem!»

Og jeg får si:
Takk for oppmerksomheten!