Kåseri ved forfatterbesøk til «Engang – alltid», Templet korps, Oslo, 1. november 2012
Jeg tenkte jeg skulle begynne med litt latin:
«Navigare necesse est, vivere non est necesse» - det er nødvendig å seile, å leve er ikke nødvendig.
Det er et utsagn som blir tillagt den romerske hærføreren Pompeius. Han skal ha sagt dette da han i år 56 f.Kr. skulle vende tilbake fra Afrika med korn til Roma, og det brøt ut en voldsom storm. I overført betydning er det mange måter å nærme seg dette på – som at litteraturen er «større enn livet». At det er viktigere å skrive enn å leve, i hvert fall i betydningen overleve. Det du har skrevet vil kunne leve videre, også etter at den som skrev er død. Slik er det i og for seg med all kunst.
Med TV-aksjonen til Amnesty lagt rett bak oss, kan jo dette også settes inn i et menneskerettighetsperspektiv: Det er viktigere å rapportere enn å overleve.
Jeg vil ikke si at jeg er der sånn ett hundre prosent for min egen del. Det er fremdeles viktigere for meg at jeg er far og bestefar, enn at jeg er forfatter, selv om jeg har sagt – og mener! – at det å stå med en ny bok i hånda som du har skrevet selv, bare kan sammenliknes med det å holde et nyfødt barn i armene og vite: Dette er blod av mitt blod; dette er ben av mine ben.
Et latinsk sitat til, og så skal jeg gi meg med det:
Renee Decartes – de som har tatt forberedende filosofiprøve på høyskoler og universitet har vært borti ham. Han levde fra 1696 til 1750. Han var fransk, men døde i Stockholm av alle steder. Han huskes av mange for følgende setning: «Cogito – ergo sum». Jeg tenker – altså er jeg. Mange har parafrasert det utsagnet. «Jeg forbruker – altså er jeg»; «jeg jobber – altså er jeg». Dette skal være mitt bidrag, og det jeg har satt som tittel på dette kåseriet: «Jeg skriver – altså er jeg.» Ifølge Googles oversetterprogram vil det hete «Scribo, ergo sum» på latin.
Jeg skriver.
Jeg husker godt når jeg begynte med det.
Det var i romjula 1961. Vi tre ungene hadde fått en bokserie i felles julegave: «Mitt skattkammer» - ti bind, men masse forskjellige tekster. Biografier, eventyr, noveller, dikt og sanger. Mange av mine første litterære opplevelser fikk jeg gjennom disse ti bøkene.
I ett av bindene sto denne teksten, signet Henrik Wergeland:
«God natt, god natt, kryp under ditt dekken
med nelliker stukket, med roser besatt.
I morgen igjen, hvis Gud så vil,
vekkes du opp til fuglenes spill.»
Senere har jeg lest et liknende vers på tysk; muligens hadde Wergeland også gjort det, og så gjendiktet det. Men det gjorde inntrykk på meg. Og det skapte noe i meg; et ønske om å sette ord på tanker og følelser. Sånn begynte det.
«Forfatterbesøk», er jeg invitert til.
Kumbel – danske Piet Hein (1905 – 1996) sier i et av sine gruk:
«En hver der kan gribe en pen – og slå klatter
har ret til at kræve at kaldes – forfatter.
Men det der gør forskjeld mellem forfatterne
står på det hvide papir mellem klatterne.»
Jeg skriver – altså er jeg forfatter?
Jeg husker første gang jeg ble referert til som «artikkelforfatteren» i en trykksak. Jeg var frelsesoffiser på Island og hadde skrevet en artikkel om Siglufjord korps til Krigsropet. Det eksisterte ikke lenger som korps da Mona og jeg var i Akureyri, men jeg hadde vært der og solgt Krigsropet – Herópid – og samlet til Selvfornektelsesuka. Jeg hadde latt meg fotografere foran inngangsdøra til korpset, og sendte det bildet med artikkelen. «Artikkelforfatteren i døra til herhúsid i Siglufjord».
Jeg har ingen oversikt lenger over hva jeg har skrevet av artikler og slikt som har stått på trykk. Det er veldig mye. Jeg har tatt vare på mye av det, og tenker at den dagen jeg er borte, får mine sønner vurdere om de skal lage en oversikt, eller om de skal brenne det alt sammen…
Jeg fikk ordre til Krigsropet første gang i 1972, da var jeg 19 år, og var litt ut og inn av redaksjonen siden, men også som korpsoffiser skrev jeg mye. Rapporter fra korpsene vi var ved, betraktninger, notiser, referat fra divisjonsarrangementer – det ble mye. Fram til 1985 var det stort sett i Krigsropet, men etter at vi sluttet som offiserer, «tok det av» med også andre blader. I 1991 ga jeg ut mine to første bøker – en andaktsbok for påskeuka og et hefte om Johan Halmrast. Og apropos det å etterlate seg mye skriftlig: Johan Halmrast etterlot seg to sekker med upubliserte manus da han døde – om få dager er det nøyaktig 100 år siden. Alt ble brent ulest…
Scribo, ergo sum.
Det hender det blir sagt om enkelte at for ham eller henne «er det viktigere å si noe, enn å ha noe å si». Det er en krass karakteristikk, men ofte berettiget. Slik kritikk kan rettes mot skribenter også. Jeg har som bokanmelder lest bøker som jeg i ettertid har tenkt: Denne kan ikke være skrevet av annen grunn enn at vedkommende syntes det var på tide med ei bok igjen.
Både Arne Paasche Aasen og Alf Prøysen hadde i mange år avtaler med det daværende Arbeiderbladet om å levere ting fast. Paasche Aasen skulle levere et lite, aktuelt rim-kåseri hver dag, mens Alf Prøysen skulle levere en stubb hver lørdag. Jeg ville nok kviet meg for å være forpliktet til å levere noe så ofte, en sak i uka til nød – hver dag ville blitt for ofte. Og Paasche Aasens ettermæle lider nok litt under mange av de tekstene som kom fra ham til denne spalten. De er, som noen har sagt, «skrevet fort og flinkt på rutinen» - jeg får litt den følelsen når noen ber meg skrive sanger til konfirmasjoner og slikt. Jeg får det nok til, men er ikke alltid så stolt av det etterpå.
Alf Prøysen kunne også slite med å levere noe hver uke. I en av stubbene ironiserer han litt over seg selv, og trøster seg med at han har en flink illustratør – Borghild Rud. «Om stubben er klein, vert tegninga fin – som vanlig», skriver han.
«Men det der gør forskjeld mellem forfatterne
står på det hvide papir mellem klatterne.»
Det finnes et stort ord for folk som skriver: Det er ordet «dikter». Er det forskjell på å være forfatter og å være dikter?
Vi har to foreninger for forfattere her i Norge. Det er den faglitterære forfatterforeningen, og det er den skjønnlitterære; den som bare heter «Den Norske Forfatterforening». Jeg er bare medlem av den første. Jeg skriver først og fremst sakprosa. Men jeg har jo også skrevet romaner. Og jeg har skrevet dikt. Sanger og dikt. Er jeg dermed – en dikter?
Jeg ble en gang spurt om hvor jeg finner det jeg vil skrive om.
Jeg tror jeg sa noe slikt som at det er ikke jeg som finner stoffet; det er stoffet som finner meg.
Det gjelder ikke minst det jeg har skrevet om Frelsesarmeen.
Både i fjor og i år har jeg gitt ut bøker som handler spesifikt om Frelsesarmeen.
Den første heter «Hærrens lette tropper. Muntre historier om Guds glad krigere». Den kom i fjor. I år kom «Vårherres sporhunder. Fortellinger om og fra Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid». Begge to har fått en del oppmerksomhet i pressen, og begge har – innbiller jeg meg, da – skapt litt positiv oppmerksomhet rundt denne rare rørsla.
Boka om «Hærrens lette tropper» er ingen avhandling. Det er noen kjente – og kanskje ikke fullt så kjente – anekdoter som jeg har samlet og satt inn i en slags sammenheng. Det er ingen vitsebok, men når jeg har hatt kåserier bygd på den boka, særlig innad i Frelsesarmeen, har latteren rullet. En historie som gjerne vekker munterhet, er når jeg forteller om en av mine egne erfaringer: Jeg sto og ventet på en buss og var kledd i uniform. En liten jente studerte dette merkelige antrekket nøye, og til slutt måtte hun spørre: - Pappa! Er den mannen politi?
Og pappaen så på meg et øyeblikk før han svarte: - Neida, vennen min. Tvert imot!
Boka om «Vårherres sporhunder» representerte en gammel drøm. Som ung løytnant på Krigsropet ble jeg satt til å oversette en engelsk bok om ettersøkelsesarbeidet. Den het «Missing». Per Raubakken var redaktør; han var kommet til redaktørkontoret fra ettersøkelseskontoret. Jeg vet at han hadde et ønske om at det skulle skrives en bok om dette også på norsk. Selv skrev han en serie med små fortellinger fra dette arbeidet, de fleste var nok selvopplevde; det var «cases», små journalistiske perler som – etter min vurdering – også hadde litterære kvaliteter. Jeg brukte en del av dem i min bok. Per Raubakken døde før boka kom ut, ellers hadde jeg sendt ham den. Jeg pleide å gjøre det, selv om jeg fikk et brev fra ham den siste gangen jeg gjorde det: «Takk for din bok, som du sendte meg. Jeg kommer ikke til å lese den. Nå er jeg over 90 år og jeg leser bare Bibelen.»
En gammel drøm, sa jeg. For egentlig var det jo litt ille at den eneste boka om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid som var kommet på norsk før min bok kom i vår, var en svensk bok. Brynolf Edbergs «Guds detektiver». Den kom på norsk rundt 1970. Det er en bok med mange «cases», men med lite om bakgrunn, historikk og metoder. Jeg har gått den motsatte veien. Jeg har få «cases», men mye om bakgrunn, historikk og i hvert fall noe om metoder.
Andre bøker med Frelsesarmé-stoff som jeg har skrevet, er «Tegnet i hendene. Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde», en bok om Askim korps («Kan ikke tie om Jesus»), og romanen «Blikkfatet». Jeg kom med en roman i år, den heter «Tåreflasken», og anmelderen i Dagen leste nok den som et slags selvportrett, blant annet fordi hovedpersonen hadde «en sterk tilknytning til Frelsesarmeen». Men den eneste tilknytningen hovedpersonen i den romanen har til Frelsesarmeen, er at han har vært sivilarbeider på herberget i Tønsberg, så her har nok den gode anmelder blingset litt.
Men sånt skjer.
For bare noen få dager siden ble nok en bok med stoff fra Frelsesarmeen presentert. Den har jeg vært redaktør for, og skrevet et par kapitler i. Den heter «Så lenge… William Booth for 100 år siden og i dag». Vi er flere som står bak den boka, med folk både innenfor og utenfor Frelsesarmeen: Jostein Nielsen, Marta Maria Espeseth og Gudrun Lydholm «innenfra», og Hallgeir Elstad – professor i kirkehistorie; Anne Christiansen – leder for JesusKvinner; og Sten Sørensen – kjent pastor og nå forlagsredaktør i Hermon «utenfra».
Vi tar for oss ulike utsagn fra William Booth. Jeg skriver om «Så lenge…»; egentlig hans avskjedsord til rørsla og verden, og «Hvorfor skal djevelen ha all den gode musikken?».
Jeg skriver, altså er jeg.
Jeg setter strek der.
Takk for oppmerksomheten!
