DOMMEDAG I ØSTBANEHALLEN

Innlegg i paneldebatt under Protestfestivalen 2010 –
tirsdag 14. september i Kristiansand

Jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal bruke mine tre minutter her for å snakke om temaet ”apokalypse” og ”dommedag”.
Jeg tror jeg vil begynne med høsten 1971.
Da var jeg 18 år og hadde akkurat begynt på Frelsesarmeens krigsskole.
Som en del andre i min generasjon hadde jeg fått det for meg at det hastet å komme ut i evangeliets tjeneste for å vinne mine medmennesker for himmelen og Guds rike.
Fram til året før hadde jeg hadde forholdsvis omfattende planer for en framtidig utdannelse, men nå ble dette lagt på is. Årsakene var flere og sammensatte, men konklusjonen ble i hvert fall at jeg hver lørdag formiddag sto på det som den gang het Oslo Ø og solgte Krigsropet.
Skrått overfor meg sto gjerne en mann og solgte Vakttårnet – bladet til Jehovas Vitner.
Det gikk også andre rundt og solgte eller delte ut religiøse blader og traktater på Østbanen den gang.
Felles for mange av dem var at de var fokusert på at vi levde i de siste tider.

Dommedag var nær – Jesu gjenkomst sto for døren.
Det var en tid med mange og sterke apokalyptiske strømninger – sett i retroperspektiv var de vel sterkere enn jeg egentlig var klar over den gang.

En slags fellenevner for disse apokalyptiske strømningene var en i utgangspunktet politisk debatt, nemlig den om hvorvidt Norge skulle slutte seg til ”EEC”, som det het – ”Fellesmarkedet”, det som i debattens løp endret navn til EF.
Det var en nærlesing av særlig to bibelske skrifter som førte til disse konklsujonene, nemlig profeten Daniel i det gamle testamente og Johannes’ Åpenbaring i det nye – et skrift som i den fagteologiske litteraturen gjerne refereres til som ”apok” – en forkortelse for nettopp ”apokalypsen”.
Jeg har aldri finlest noen av disse skriftene, og kan ikke gi noen kvalifisert vurdering av dem, verken teologisk eller på annen måte, men jeg husker jo godt den stemningen det skapte, dette fokuset på endetiden, og koblingene til en politisk debatt.
Et nøkkelargument var at dersom bl.a. Norge og Danmark ble med i EF, ville man få ti medlemsland, og en visjon om et dyr med ti horn sto sentralt i denne bibelbruken.

Alle kulturer har hatt sine apokalyptiske fortellinger.
Fortellingen om syndfloden og Noas ark er en slik fortelling.
I vår kulturkrets er den best kjent fra Bibelen, men en tilsvarende fortelling finnes også i andre antikke kulturer.
Fortellingen om Sodoma og Gomorra er en annen slik apokalyptisk fortelling.
Felles for disse, slik vi finner dem i Bibelen, er at de kom som et resultat av det moralske forfallet – folkets synd – og at det var en liten gruppe som ble berget.
Noas familie i fortellingen om syndfloden, Lot og hans døtre i fortellingen om Sodoma og Gomorra.

Jeg har lest og anmeldt Torgrim Eggens roman ”Jern” – her ser vi den samme strukturen; en gruppe utvalgte som skal berges fra undergangen, selv om rammen ikke er religiøs i denne romanen.
Den norrøne fortellingen om Ragnarokk går inn i den samme tradisjonen.

Vi kristne ungdommer som avbrøt vår utdannelse for å evangelisere var vel en slags fjerne slektninger til de radikale ungdommene som ”sjølproletariserte” seg omtrent samtidig.
Retorikken var annerledes.
”Kongens ærend har hast”, var vår drivkraft – ”Tiden heretter er kort”.
Men jeg tror vi kan si det lå en solidaritet i bunn hos oss begge.
En solidaritet med ”det arbeidende folk” og en solidaritet med de som levde ”i synden og verden”.
Vi gjorde et valg, og jeg vedstår meg det valget jeg gjorde.
Jeg verken beklager det eller angrer det – jeg hadde et godt liv i de 15 årene jeg var frelsesoffiser, og jeg har et godt liv nå.
Jeg går ikke og venter på Jesu gjenkomst – men jeg tror det kommer til å skje.

De moderne apokalypsefortellingene handler i mindre grad om moralsk forfall og i større grad om tekologiske trusler: Miljøtrussel og forurensing; atomtrussel og kjernefysiske våpen. Noen ganger kunne disse apokalyptiske tradisjonene gå opp i hverandre.
Som ung gutt fant jeg et hefte i min far bokhylle, gitt ut på Filadelfiaforlaget i 1954, om ”A-H-K-bomben i Bibelens lys – Guds mektige varsko til vår tid”. Det var skrevet av Erling Strøm, en kjent predikant i pinsebevegelsen på den tiden.

De apokalyptiske forventningene har gitt seg mange utslag ned gjennom historien; ikke minst i kirkehistorien.
Selma Lagerlöfs roman ”Jerusalem” beskriver ett slikt utslag – der kristne mennesker har etablert seg i isolerte kolonier.
Trosretninger som Adventistsamfunnet og Jehovas Vitner er oppstått som følge av slike forventninger.
Det gjelder til dels også pinsebevegelsen, for troen på at ”Jesus kommer snart” sto veldig sentralt i pinsevekkelsens forkynnelse i mange år.

Jeg skal avrunde, og gjør det med først et sitat av Martin Luther: ”Jeg vil plante et tre i dag, selv om jeg vet at Herren kan komme igjen i morgen.”
Alf Prøysen sier noe av det samme i visa ”Kjærringkjeft”, om Matja Brattsveen som står og hogger ved mens hun irriterer seg over ektemannen som er så bekymret for den politiske situasjonen i verden at han er blitt helt handlingslammet:
”… men sku’ det gå så gæli
at væla ska’ forgå
og alt jeg hogge opp i kvell
sku våra fåfengt arbe lell,
så ska jeg stå på skire trass
og ta en kabbe tel.”

Takk for oppmerksomheten!
(Innlegget, slik det var forberedt til paneldebatten - kunne ikke holdes slik i sin helhet som følge av hvordan møtet ble avviklet)

Om gudstjenester 1. mai

Av Nils-Petter Enstad

Da Stortinget i 1947 vedtok at datoen 1. mai skulle være «offentlig høytidsdag» og fridag, sendte biskopene i Den norske kirke et rundskriv til landets prester om gudstjenester denne dagen. Men det var først i 1977 at dagen fikk sine egne tekster og sin egen kollektbønn.

Allerede i 1890 ble dagen markert første gang som en demonstrasjonsdag for arbeidernes rettigheter, etter at den amerikanske fagbevegelsen hadde lansert tanken om dette to år tidligere. Fram til stortingsvedtaket i 1947 hadde 1. mai-demonstrasjonene og markeringene vært dugnadsprosjekter og noe som foregikk etter arbeidstid.
Nå ble det en ekstra fridag på våren, noe som uten tvil gjorde noe hvordan dagen senere er blitt forstått, oppfattet og markert.

Den første
Fremdeles er det mange lokalsamfunn der programmet for 1. mai begynner med en gudstjeneste.
Det første eksemplet på gudstjenestelig markering av 1. mai i Den norske kirke i nyere tid ser ut til å ha skjedd i Vang kirke utenfor Hamar i 1938 (bildet). Dette året falt 1. mai på en søndag, og menighetens sokneprest, Peter Lorenz de Ferry Smith, tillyste en «fredsgudstjeneste» i sin kirke.
Det vakte reaksjoner.
Lokalavisa Hamar Stiftstidende, som var «høyreavisa» på Hamar i de tider, tok både soknepresten og gudstjenesten fatt i to lederartikler, henholdsvis 2. og 4. mai.
I den første het at «sogneprest Smiths forsøk på å aktualisere gårsdagens høimessegudstjeneste i Vang ved å kalle den fredsgudstjeneste og gi den tilknytning til den politiske feiring av 1. mai var uhyre velment, men det falt ikke heldig ut».
Der soknepresten i sin preken hadde omtalt dagen som alle arbeideres dag, mente høyreorganet at det bare var en dag for de som støttet Arbeiderpartiet og kommunistpartiet. At presten i sin preken også snakket om diktatur versus kristendom kunne «i og for seg» være riktig nok, men «egget til motsigelse», mente avisa.
Kritikken ble fulgt opp to dager senere: Det faktum at presten i sin tale hadde advart mot å gjøre rase til noe guddommelig, oppfattet lederskribenten som et forsøk på å gå i bue utenom å kritisere også diktaturet i Sovjet.
Etter dette kom også Hamar Arbeiderblad på banen, og tok både soknepresten preken og hans initiativ i forsvar.
Da Norges Kristne Arbeideres Forbund ble stiftet noen måneder senere, var soknepresten i Vang en av dem som engasjerte seg i dannelsen, blant annet gjennom artikler i «Krati».

Presten
«P.L. Smith», som han gjerne skrev seg, var fra Dale i Sunnfjord.
Han hadde vært prest i Finnmark og senere i Lom før han kom til Vang i 1936.
I jubileumsboka for Vang kirke heter det om ham at han «var en markant personlighet, friluftsmann, og kjent for sin flotte sangstemme. Han hadde blant annet vært liturg ved Olavsjubileet i Trondheim i 1930 og her i Vang fant han sin naturlige plass blant sangglade sambygdinger».
Da krigen kom til Norge i april 1940 engasjerte han seg i motstandskampen. Han ble arrestert og forhørt av nazimyndighetene, uten at de fikk noe på ham. Da flertallet av landets prester la ned sine statlige embeter i 1942, fulgte han deres parole.
I 1944 ble han tvunget til å flytte fra prestegården, og fikk bo hos en av sine støttespillere i menigheten. Men kort etter ble han syk og døde, bare 43 år gammel.

Kristne Arbeidere
Gudstjenester 1. mai var en av de markeringssakene Kristne Arbeideres Forbund arbeidet med fra starten av.
Etter krigen, og særlig etter stortingsvedtaket av 1947, ble dette en viktig arena for forbundet.
Det ble også en tradisjon mange steder at kirkeofferet denne dagen gikk til forbundets arbeid med bedriftsandakter.
Mange steder ble representanter for forbundet bedt om å komme og tale ved disse gudstjenestene, noe man sa ja til så langt man kunne.

Frelsesarmeen
Den bevegelsen som trolig har de lengste tradisjonene når det gjelder gudstjenestelige markeringer av 1. mai-dagen i Norge, er likevel Frelsesarmeen. Det finnes vitnesbyrd om dette som i hvert fall går tilbake til 1920-tallet.
Disse samlingene var gjerne av typen «fest», med bevertning, litt lødig program og ofte også utlodning.
Det var neppe de partipolitiske markeringene som preget disse samlingene, selv om mange frelsessoldater var aktive både i politikk og fagforeningsarbeid på denne tiden.
Frelsesarmeen har da også hatt tradisjon for å gå inn i samfunnsoppgaver som nødvendigvis også måtte omfatte politiske prosesser: Hjemmesykepleie, eldreomsorg, rusomsorg og rehabilitering.
Frelsesarmeen er vel også ett av de få miljøene der ordet «kamerat» fremdeles kan brukes på en naturlig måte.

Å preke 1. mai
Å skulle preke i en 1. mai-gudstjeneste kan være utfordrende på flere måter.
En utfordring ligger i dagens egenart som kampdag og med den politiske dynamikken som ligger i det.
En annen utfordring var lenge rett og slett å finne en egnet prekentekst.
I de tekstrekkene man hadde helt fram til i 2011, var det «den gylne regel» som dominerte, to tekster fra Lukas, som handler om denne «regelen» og om å elske sine fiender.
For en predikant virker disse tekstene lite spennende.
De kan begge lett kan ende i forholdsvis generelt snikksnakk om å være greie mot hverandre.
Litt Kardemommelov, liksom. Og det er mye godt å si om kardemommeloven, men kristendom er det ikke.
Nå er det mer «krutt» i tekstene, med profeten Amos fra Det gamle testamente der han refser både de politiske og økonomiske maktstrukturene i samfunnet, eller enten Jesu formaning om gjestfrihet eller hans lignelse om den rike mann og Lasarus.
Det er tekster som går rett i den virkelighet mange befinner seg i.
Hva sier Jesu ord om gjestfrihet i forhold til debatter om flyktninger og asylsøkere?
Hva sier refsen fra Amos i forhold til debatter om åpningstider og det stadig sterkere presset mot folks kvalitetstid, fritid og rekreasjonstid?
Hva sier lignelsen om den rike mann og Lasarus om det å utnytte andre?
Dette er problemstillinger der det fremdeles kan være verd å lytte til så vel Jesus som Amos.

Denne teksten er hentet fra min bok «Rosen og korset. En fortelling om et kristent venstre i Norge» (Gaveca, 2019).