Litt om noen julesanger

Kåseri under «Vi synger jula inn» - Frelsesarmeen, Grimstad

Sanger hører jula til. I alle sang- og salmebøker finnes det mange sanger om jul. De vi finner i de kristne sang- og salmesamlingene handler, naturlig bok, om det kristne julebudskapet, men vi har også mange andre; noen er sangleker, andre fokuserer bare på jula som en tid for fest og glede: «Nå er det jul igjen, og nå er det jul igjen, og jula varer helt til påske…», eller «Så går vi rundt om en enebærbusk», «På låven sitter nissen» og så videre.

I dette innlegget har jeg tenkt å snakke litt om noen av de kristne julesangene; både et par norske og et par utenlandske. Det er mange å velge mellom også der. Jeg kunne snakket om så vel «O helga natt» som «Oh, little town of Betlehem», men utvalget måtte bli litt brutalt.

I
Den første av disse har en viss tilknytning til den delen av landet som min fars slekt kommer fra: Sunnfjord i Sogn og Fjordane. Da tenker jeg på «Det lyser i stille grender» av Jakob Sande.
Da må vi gå 85 år tilbake i tid, til en stekende varm sommerdag i 1931.
I hagen til Klokkargarden i Dale i Sunnfjord satt en ung mann i skyggen av eit tre og skrev.
Det var lyrikaren Jakob Sande, som to år før hadde gitt ut diktsamlingen «Svarte næter».
Det var ei bok som hadde fått mye oppmerksomhet.
Diktet han skrev på denne sommerdagen var bestilt av juleheftet «Jol i Sunnfjord». Det hadde overskriften «Jolekveld», og det første av de fem vers begynte slik:
«Det lyser i stille grender
av tindrande ljos i kveld
og tusunde barnehender
mot himmelen ljosa held».

Alt året etter fikk diktet en melodi.
Den ble skrevet av Lars Stubhaug, som var lærer i Vevring i Sunnfjord. Han arrangerte den også for kor, og sangen ble mye brukt. Tekst og tone ble trykket i avisa Gula Tidend i 1934.
Da det kom en ny utgave av Lars Søraas sin sangbok for skolen i 1948, var teksten med der, men nå med en melodi av Søraas selv. Det er denne melodien som siden har vært knyttet til denne sangen, selv om skal være i alt ni komponister har laga melodi til Sande sin tekst.
På 1980-tallet ble sangen folkeieie, ikke takket at Sissel Kyrkjebø tok den med på sin juleplate fra 1987. Men alt i 1985 var Sandes tekst og Søraas sin melodi med i Norsk Salmebok.
Da songen vart publisert første gong, hadde han fem vers. Seinare strauk Sande det siste verset, der han syng om «barnet, Guds son og sonar/som myrkret for evig batt».
Det var vært diskutert hvorfor han strøk dette verset, om det ble for «kristelig» for han. Sjølv sa han at han syntes det var for dårlig. –En kan ikke binde mørket, skal ha vært en av begrunnelsene han gav. I Norsk Salmebok står alle fem vers, selv om familien protesterte mot dette, og viste til hva Sande selv hadde uttrykt som sitt ønske. I Frelsesarmeens sangbok er det fem vers, men i «Sangboken» - bedehusenes sangbok – er det bare fire.
Salmebokkomiteen endra også «myrkret» i siste line til «døden».

Jakob Sande er vel ellers ikke mest kjent som salmedikter. Men han har også en annen tekst i Norsk Salmebok (og i Frelsesarmeens sangbok): «Du som låg i natti seine». Det er en sterk langfredagssalme der dikteren henvender seg til Jesus som «stridsmann i Getsemane», til han som sto «einsam i Pilati borg» og til Jesus som «offerlam frå Golgata». Den skrev han samme året som han skrev «Det lyser i stille grender».
Siste verset er slik:
«Lær mi sjel kor du laut lida,
syn meg såret ditt i sida,
styrk og nør mi veike tru.
Syn meg dine merkte hender,
så eg frelst mitt auga vender
opp til deg på krossen, du».

Jakob Sande var godt kjent med den bibelske forestillingsverden, og brukte denne kunnskapen i mange av diktene sine. Han var tross alt sønn av en lærer og kirkesanger. Om de rent religiøse tekstene hans, er det imidlertid blitt sagt at han kom aldri lenger enn til Golgata. Han skrev aldri noen tekst om påskemorgen.
«Det lyser i stille grender» står ikke i noen av de diktsamlingene Jakob Sande ga ut mens hans levde. Den sto heller ikke i «Dikt i samling» fra 1959, og som han redigerte selv. Her lukte han ut flere av diktene i de første samlingene sine. Men da Gyldendal i 1998 gav ut ei ny og komplett utgave av «Dikt i samling», var også «Jolekveld» frå 1931 omsider med.

II
Vi gjør et byks fra Sunnfjord til USA, og i tid fram til 1956: Det er 60 år siden.
Komponisten, låtskriveren, korlederen og skuespilleren Jester Hairston var noen år før blitt bedt om å skrive en sang til et fødselsdagsselskap. Siden de fleste av gjestene hadde bakgrunn fra de vestindiske øyer, valgte han en calyopsoaktig melodi. Teksten ble, som de fleste tekster av denne typen, fort glemt, men da Hairstone litt senere ble bedt om å skrive en sang til jul, fant han melodien fram igjen. I 1956 ble den spilt inn av Harry Belafonte, og i dag synges den over hele verden som «Mary’s Boy Child».

Jester Hairston levde fra 1901 til 2000. Han var utdannet innen landbruk, men det var musikk og showbusiness som ble hans liv. «Mary’s Boy Child» er hans mest kjente sang, sammen med sangen «Amen», som han skrev til filmen «Liljene på marken» fra 1963, der skuespilleren Sidney Poitier fikk Oscar for beste, mannlige hovedrolle.
Som skuespiller var Hairston i «smårollefaget», men deltok i kjente filmer som «Drep ikke en sangfugl» og «Natten var het».
Da Harry Belafonte hørte sangen med den nye teksten, spurte han om tillatelse til å ta den med på sin nye LP i 1956. Det fikk han. Senere ble sangen også sendt ut som singelplate med Belafonte. Også Mahalia Jackson hadde den med på en plate det samme året.
Lista over artister som har spilt inn denne sangen er svært lang og variert. Her kan nevnes det danske artistparet «Nina & Frederik», Nat King Cole, Tom Jones, John Denver, Roger Whittaker, Carola, Vikingarna, Kiri Te Kanawa og Jim Reeves.
Den mest kjente versjonen sto kanskje discogruppa Boney M for i 1978. Det fortelles at Jester Hairston, som var nærmere 80 år på det tidspunktet, var meget begeistret for Boney Ms innspilling.
Det har vært gjort flere oversettelser av sangen om Marias guttebarn til norsk. Den første ble laget av Juul Hansen og spilt inn med tvillingene «Randi og Torild» i 1964. Den hadde tittelen «Det var en gang en julenatt». Senere har Arve Sigvaldsen, Lars Kilevold og Arnold Børud laget norske oversettelser – i all beskjedenhet har også Nils-Petter Enstad gjort dette i sin ungdom.
Blant artister som har sunget den inn på norsk finner vi blant andre Anita Skorgan, Ingjerd Helén og av Helge Borglund i «Frem fra glemselen»-serien.

I omkvedet på den engelske versjonen skriver Hairston «Hark now, hear the angels sing», en formulering man også kjenner igjen fra Charles Wesleys kjente julesang: «Hark! the herald angels sing». Her har Hairston tydeligvis latt seg inspirere av den kanskje mest kjente julesang på engelsk. «Hark» er et arkaisk ord for «hør», og hvert år lytter millioner av mennesker til denne enkle bursdagssangen som hyller Marias guttebarn.

III
Og siden jeg alt har nevnt Charles Wesley, kan vi også se litt på hans mest kjente julesang; en sang som på mange måter er julens åpningsfanfare: «Hark! The herald angels sing», eller «Hør den englesang så skjønn».
Det fortelles at Wesley fikk inspirasjon til teksten en juledag da han var på vei til kirken, og hørte hvordan lyden av kirkeklokker fylte luften. «Hør hvordan himmelhvelvet ringer for å prise Kongenes Konges herlighet», skal han ha sagt.
Teksten ble publisert første gang i samlingen «Hymns and sacred Poems» fra 1739.
I 1743 endret Wesley selv på den, og redigerte den slik at den fikk fire vers.
Også andre har vært med på å justere i teksten. En av disse var Wesleys nære medarbeider George Whitefield, som skal ha endret åpningslinjen fra «Hark! how all the welkin rings / Glory to the King of Kings» til det man synger i dag, der det refereres til «the newborn King». Også andre endringer er blitt gjort i teksten i årenes løp, blant annet for å erstatte ord som ikke lenger brukes på engelsk. Det første ordet i teksten («Hark!») er det eneste av disse som har overlevd; det er et arkaisk ord som betyr «Hør!». Ordet «welkin» er et arkaisk ord for himmelrommet.

I de første 100 år av sangens historie, var den knyttet til en tone fra Händels store oratorium «Judas Maccabæus» fra 1747. I 1855 oppdaget den engelske organisten William Hayman Cummings at teksten kunne synges til en tone av Felix Mendelsshon-Bartholdy, og i dag er det denne tonen man bruker.
Det finnes antakelig ingen nøyaktig oversikt over hvor mange språk denne sangen er oversatt til. På norsk finnes det flere oversettelser. Både Trygve Bjerkrheim, Kjetil Frøysa og Bjarne Sæbø har oversatt den til nynorsk.
Oversettelsen til bokmål er av Elevine Heede, lærerinnen fra Arendal som levde fra 1820 til 1883, og skrev og oversatte en rekke salmer. Hun var tilknyttet Metodistkirken i Norge, men har også tekster i Norsk Salmebok. Sangen har ulikt antall vers i de forskjellige sang- og salmebøkene i Norge. Noen har fire vers, andre har bare tre eller to.
Frøysas oversettelse er brukt i Norsk Salmebok: «Høyr kor englar syng frå sky: Krist er fødd i Davids by.»

En lang rekke artister har spilt inn versjoner av denne sangen, og den er «fast post» på de aller fleste kirkekonserter i førjulstida. En av dem som har framført den på slike konserter, er Sissel Kyrkjebø. Ofte er det den engelske versjonen som framføres, men den tåler godt å bli framført også i norsk språkdrakt.
Charles Wesley (1707 – 1788) var opprinnelig anglikansk prest, men regnes, sammen med sin bror John, for metodismens grunnlegger. Han var en meget produktiv salmedikter, og er votert inn i «The Gospel Hall of Fame» i kategorien for «inspiratorer».

IV
Og så bør vi kanskje vende nesa hjemover igjen, til den som ved siden av «Det lyser i stille grender» er den norskeste av alle norske julesanger: «Nå har vi vaske golve og vi har børi ved».
«Julekveldsvisa» er et folkelig allemannseie. Den «forkynner» ikke, men gjengir en fortelling.
Derfor kan selv humanetikere med ekstrem berøringsangst for det kristne synge den, mens vi som er mer fortrolige med det kristne, kjenner igjen fortellingen som det den er: Historien om at Gud sendte sin sønn til verden for å frelse oss.
Det mest «religiøse» i teksten er kanskje den linja der det heter: «Den fyrste gong hu skinte, så laga hu ei bru/imilla seg og himlen og ei krubbe og ei ku».
Teksten sto på trykk første gang i 1951 – det er 65 år siden i år – i julenummeret til det som nettopp hadde endret navn fra «Arbeidermagasinet» til «Magasinet for alle».
Her var forfatteren Nils Johan Rud redaktør, og han ga mange forfatterspirer muligheten til å komme på trykk med sine tekster. Alf Prøysen var nok ikke lenger noen «spire» i 1951; han var begynt å bli anerkjent både som visedikter og plateartist.
I 1951 var Alf Prøysen nettopp blitt far for andre gang, til en gutt som het Kjetil. Fra før hadde han og kona datteren Elin.
Så får han et brev fra Nils Johan Rud: «Vi har så mange julesanger, men ingen julevise. Kan du forsøke å bringe himmelen ned i ei gråstue?» skrev han.

I boka «I milla seg og himlen. En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap» har jeg gjort litt grundigere rede for alle de faktorene i Prøysens sinn og liv som til sammen skapte «Julekveldsvisa», men her og nå får vi nøye oss med å slå fast at de første reaksjonene på Julekveldsvisa kom allerede da den sto på trykk første gang, i Magasinet for Alle sitt julenummer i 1951. En prest skrev fra Brandbu og fortalte at han var blitt glad i den, og ville gjerne bruke den i juleprekenen sin.
Året etter ble den spilt inn på plate. Senere har en lang rekke artister spilt den inn. Mange sangkor har den på repertoaret sitt, og den spilles i radio og over høytaleranlegg i desemberdagene over det ganske land. Både teksten og melodien er slitesterke hver for seg, og sammen er de som en diamant.
Så melodien fortjener også å bli nevnt. Den hadde Prøysens venn Arnljot Høyland skrevet flere år før, men det var til ei vise Prøysen hadde skrevet i forbindelse med en oppsetning på landbruksskolen i Asker, der han var elev under krigen. Den visa het «Lærlingevisa».
Når Prøysen nå skulle skrive ei julekveldsvise, kontaktet han Høyland og spurte om det var greit at han skrev en ny tekst til den melodien. Det var det.
Arnljot Høyland selv levde fra 1924 til 2002, og gjorde en karriere som forsker og professor i matematikk. Mot slutten av sitt liv ble han spurt i et intervju om han ikke var lei av «Julekveldsvisa».
- Nei, lei av den blir jeg aldri. Har man skutt et slikt blinkskudd, får man være fornøyd, sa han, og «Julekveldsvisa» ble sunget i Høylands begravelse.
Frelsesarmeens sangbok var den første kristne sang- og salmeboka som tok med «Julekveldsvisa»; senere ble den også med i Norsk Salmebok 2013.

Vi begynte med den unge Jakob Sande og kan avslutte med den unge Alf Prøysen.

NRK-mannen Herbjørn Sørebø ga ut ei bok om Jakob Sande i år 2000. Her skriver han om disse to: «Alf Prøysen hadde gitaren, Jakob Sande lutten, og dei hadde det same sosiale synet. Song dei også i den same trua frå botnen av sjela si?»
I 1938 hadde Alf Prøysen for første gang en tekst på trykk. Det var et dikt som het «Røde geranier», og det sto i et blad som het «Kooperatøren». Det er et dikt med mange kristne referanser, men den aller sterkeste står i det tredje verset, der det heter:

«Røde geranier! Gi meg din glødende
livsgnist på ungdommens rastløse vei.
Lær meg å minnes et kors og en blødende
skikkelse opphengt til frelse for meg».

Dette er noe av den bakgrunnen Prøysen hadde med seg da han skrev «Julekveldsvisa».

Takk for oppmerksomheten!

Apostelen Paulus – «Jesu Kristi stridsmann»

Bibeltime under «Kaffe og bibel» i Arendal korps

«Saulus var enig i drapet på Stefanus!»
Slik blir vi introdusert for ham vi kjenner som apostelen Paulus i Det nye testamente. Sitatet er hentet fra Apg 8, 1.

Fram til da har Apg handlet om de første årene av Kirkens historie, fra pinsedagen, og så skjer det dramatiske rundt diakonen Stefanus. Han blir kirkens første martyr – i hvert fall den første vi hører om. Hvis vi regner at Jesus døde i år 33 – det er nokså vanlig å tenke at Jesus var 33 år da han døde på korset – skjedde dette rundt år 35.

Og det er denne begivenheten legen Lukas – som var den som skrev Apostlenes gjerninger – brukte som en introduksjon av han som på mange måter blir den menneskelige hovedpersonen i de siste 20 kapitlene i skriftet hans.

Bakgrunn
La oss se litt på navnet hans først.
Han vi kjenner som Paulus var jøde, men vokste ikke opp i Det hellige land. Det antas at han ble født en gang mellom år 10 og år 5 før Jesu fødsel, og han ble født i en by som het Tarsus. Den lå i den romerske provinsen Kilikia, som ligger i dagens Tyrkia.
Han var jøde av Benjamins stamme, men også romersk borger. Derfor fikk han ett jødisk og et romersk navn: Saulus var det jødiske, Paulus var det romerske. Vi vet svært lite om hans familie, med ett lite unntak: I Apg 23, 16 refereres det til en søstersønn av Paulus, som advarte ham mot et bakhold som han hadde fått høre at noen planla.
Han ble utdannet som fariseer under den kjente, skriftlærde Gamaliel. Som tradisjonen var, tok han også en praktisk utdannelse, og ble teltmaker.
I forbindelse med sin fariseer-utdannelse, kan vi godt si at han ble radikalisert. Han deltok aktivt i forfølgelsen av de kristne, og selv om han nok ikke var med og kastet steiner på Stefanus, var han til stede, og han syntes det var greit, det som skjedde.

Forfølger
Dette drapet ble da også startsignalet til den første, brede forfølgelsen av de kristne, og om Saulus hadde vært en passiv tilskuer da Stefanus ble drept, ble han desto mer aktiv nå. Det leser vi i Apg 8, 1b-3:
«Samme dag (som Stefanus døde) brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria. Noen fromme menn begravde Stefanus og holdt en stor dødsklage over ham. Men Saulus fór hardt fram mot menigheten. Han trengte seg inn i hjemmene og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel.»

Saulus skaffet seg vide fullmakter, og la i vei mot Damaskus, der det var en stor, kristen menighet. Apg 9, de to første versene: «Saulus raste fremdeles mot Herrens disipler og truet dem på livet. Han gikk til øverstepresten og ba om brev til synagogene i Damaskus for å kunne finne dem som hørte til Veien, både menn og kvinner, og føre dem i lenker til Jerusalem».

Og dermed er vi på vei inn i fortellingen om den kristne Paulus.
Forfølgeren Saulus som skulle bli apostelen Paulus.

På Damaskus-veien
Utenfor Damaskus skjedde den dramatiske episoden som ethvert søndagsskolebarn kjenner, der den oppståtte Jesus åpenbarte seg for Saulus i et stort lys, og sa at han må skifte kurs.
Apg 9, 3-9: «Underveis, da han nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen omkring ham. Han falt til jorden og hørte en stemme som sa: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» «Hvem er du, Herre?» spurte Saul. Og svaret lød: «Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men reis deg nå og gå inn i byen. Der vil noen si deg hva du skal gjøre.» Mennene som fulgte ham, sto målløse; de hørte stemmen, men så ingen. Saulus reiste seg og åpnet øynene, men han kunne ikke se. Så de tok ham i hånden og leide ham inn til Damaskus. I tre dager var han uten syn, og han verken spiste eller drakk.»

Et lite innskudd her: Når Paulus selv forteller om denne hendelsen i sin forsvarstale til kong Agrippa, tilføyer han noe som ikke er med i det vi leser i Apg 9: «Vi falt alle til jorden, og jeg hørte en stemme som sa til meg på hebraisk: -Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hardt for deg å stampe mot brodden.
Jeg spurte: -Hvem er du, Herre?
Og Herren sa: -Jeg er Jesus, han som du forfølger» (Apg 26, 14-15).
Johnny Cash bruker denne replikkvekslingen som motiv i en av sine sanger: «The Man in White».
Hvorfor er ikke denne replikkvekslingen med i Apg 9? Kanskje er forklaringen så enkelt som at Lukas, da han skrev dette, ikke hadde hørt om denne replikken, mens Paulus, som opplevde dette, husket den?


Videre i Apg 9 leser vi om den kristne Ananias, som Herren sender til Saulus, og så blir Saulus både frelst og helbredet. Han blir også døpt, og står straks fram i synagogen og sier at Jesus er Messias. At den nyomvendte fariseeren blir møtt med mistro både fra jøder og kristne, er kanskje ikke så rart. Snart ble det lagt planer for å få ham drept, og han måtte flykte fra Damaskus i nattens mulm og mørke.

Peter og Paulus
Paulus ble tidlig en av de toneangivende lederne i den unge, kristne kirken. Han hadde en autoritet som var like stor som den apostelen Peter hadde, og det fortelles om møter der disse to sto steilt mot hverandre. Kristne som lever i dag er mer påvirket av Paulus enn av Peter. Det var Paulus som definerte hva kristen tro er. De lever godt sammen i ordspråkenes verden; man snakker om «Per og Pål» i mange sammenhenger.
Peter hadde vært sammen med Jesus i de tre årene man tror hans virke varte. Han hadde vært øyenvitne til begivenhetene, og hadde møtt Jesus etter oppstandelsen. Jesus hadde kalt ham den klippe han ville bygge sin kirke på. Peters lederrolle var det ingen tvil om, og Paulus utfordret aldri den.

Men også Paulus var en leder med stor autoritet. Man kunne lett fått et «Peter-parti» og et «Paulus-parti» i kirken. Det ville ikke Paulus ha noe av: «For noen (…) har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus». Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus' navn?» (1 Kor 1, 11 – 13; Kefas er det hebraiske navnet på Peter).
I det samme brevet tar han opp temaet en gang til, og konkluderer da med ordene: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst» (3, 6).

I den teologiske og kirkelige debatt kan man også se tilløp til en Paulus/Jesus-polarisering, særlig når det gjelder temaer der Paulus var mer eksplisitt i sine formaninger enn Jesus var. Homofili er et klassisk eksempel på denne polariseringen. Det er likevel vanskelig å se at det kan argumenteres rasjonelt for at Paulus var «strengere» enn Jesus i etiske spørsmål.
Det er vanskelig å se at det er rom for en slik tilnærming.
Og i så vel Jesu lære som Paulus sine fortolkninger, er det nåden som er det sentrale tema.

Misjonæren
Nest etter Frelseren selv, er det neppe noen enkeltperson som har betydd så mye for så vel utformingen som utbredelsen av den kristne tro som nettopp apostelen Paulus.
Den katolske kirke regner apostelen Peter som den første biskop i Rom. Paven har da også til alle tider regnet seg selv som «Peters etterfølger». Men om Peter var biskop, ble Paulus misjonær.
I Apostlenes gjerninger leser vi om fire store reiser som han gjorde, der han forkynte og grunnla menigheter. Tre av de fire reisene kalles gjerne misjonsreiser, mens den fjerde gikk til Rom og fangenskap der.
På disse reisene, og under fangenskapet i Rom, utfoldet Paulus den virksomheten som gjør at han den dag i dag setter sitt sterke preg på kristen tro og tanke. I Det nye testamente har vi i alt 13 brev som han skrev til ulike menigheter, der han utmeisler et teologisk byggverk for den kristne tro. Han påviser linjene bakover til fedrehistorien og de gammeltestamentlige fortellingene, men argumenterer også for at det kristne evangeliet er et universelt budskap, og at den kristne frelsestanken gjelder alle mennesker, alle klasser og alle raser: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3, 28).
Paradoksalt nok befrir han på den måten kirken fra de jødiske båndene som han samtidig så sterkt understreker.

Teologen
Jeg har nevnt Paulus sin betydning når det gjelder utbredelsen av kristendommen: Reisene hans, menighetene han plantet. Han var den første misjonær, er det blitt sagt.
Men han var også den første teolog; den første bibellærer. Talene hans har vi ikke så mange av, men vi har 13 brev som han skrev. Sannsynligvis skrev han flere, men de er blitt borte.
Fra Peter har vi til sammenlikning bare to brev.
Disse to faktorene til sammen – misjonæren og teologen – gjør at Paulus må kunne sies å være den enkeltperson som har betydd mest for ettertidens forståelse av hva kristendom er, og at den er universell. Hvis vi legger helt vanlige, menneskelige perspektiver til grunn, kan vi si at dersom det ikke var for Paulus, ville kristendommen bare vært én av mange jødiske sekter. Dem var det nemlig en del av på den tiden. Men Paulus – kan vi si det slik? – «løftet» kristentroen opp fra det rent jødiske, og satte den inn i en universell ramme.
Paulus var jøde, akkurat som Peter. Men der Peter hadde levd hele sitt liv i et jødisk miljø, hadde Paulus også levd i et gresk og et romersk miljø.
En annen viktig forskjell på Peter og Paulus var at mens Peter hadde vandret sammen med Jesus i tre år, hadde Paulus aldri møtt ham. Han hadde ikke hørt ham tale. Han hadde ikke sett ham helbrede eller vekke opp døde. Alt dette hadde Peter vært øyevitne til, ikke bare én, men mange ganger. Den ene gangen Paulus møtte Jesus, var utenfor Damaskus, og da møtte han ham i et syn. Derfor skriver heller ikke Paulus noe om Jesu liv, annet enn om hans død og oppstandelse.

Sjelesorg
En annen ting ved Paulus sine brever: Han skrev dem ikke for å forme ut en dogmatikk.
Han skrev dem for å utøve sjelesorg.
I brevene tar han opp konkrete utfordringer de ulike menighetene har, og så veileder han dem.
Men igjen: Ikke på en dogmatisk måte, men en ydmyk.
1 Kor 4, 20: «For Guds rike består ikke i ord, men i kraft».
Eller de første versene i kapittel to i det samme brevet: «Da jeg kom til dere, søsken, var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds mysterium. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere. Jeg forkynte ikke mitt budskap med overtalende visdomsord, men med Ånd og kraft som bevis. For deres tro skulle ikke bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft».
For ikke å snakke om versene fra 9 til 12 i «Kjærlighetens høysang», 1 Kor 13:
«For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.
Men når det fullkomne kommer,
skal det som er stykkevis, ta slutt.
Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.»

Romerbrevet
Av de 13 brevene vi har etter Paulus, er det ett som skiller seg særlig ut.
Det er brevet til romerne.
De 11 første kapitlene i dette brevet kan godt beskrives som en katekisme eller et læreskrift i troslære. Det starter med vers 16 i det første kapitlet: «For jeg skammer meg ikke over evangeliet!»
Og denne undervisningen slutter med en lovprisning; kapittel 11, fra vers 33:
«Å, dyp av rikdom
og visdom og kunnskap hos Gud!
Hvor uransakelige hans dommer er,
hvor ufattelige hans veier!

Hvem kjente Herrens sinn,
og hvem var hans rådgiver?

Hvem ga ham noe først
så han skulle få noe igjen?

For fra ham og ved ham og til ham er alle ting.
Ham være ære i all evighet! Amen.»

Disse versene er antakelig en hymne, en salme, som menigheten sang.
Salmesangen var en del av undervisningen i urmenigheten.
Til de kristne i Kollosæ skrev Paulus: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte».
I den forrige bibelutgaven, 1975-versjonen, er det samme verset slik: «La Kristi ord få rikelig plass hos dere, så dere med visdom kan lære og rettlede hverandre, med salmer, hymner og åndelige sanger; syng for Gud av et takknemlig hjerte» - lære og rettlede hverandre med salmer, hymner og åndelige sanger.

Og hvis de 11 første kapitlene i Romerbrevet er en troslære, er de fem siste kapitlene en etikklære – her underviser Paulus om de kristnes forhold til hverandre, til myndighetene og forholdet innad i menigheten.

Fullført løpet
Paulus gjorde fire store reiser.
Den siste gikk til Rom.
Og med reisen til Rom var Paulus ved veis ende.
Da keiser Nero satte i gang sin store kristendomsforfølgelse rundt år 67 ble både Peter og Paulus martyrer.
Peter skal ha blitt korsfestet, mens Paulus skal ha blitt halshugget.
Ifølge tradisjonen ba Peter om å bli korsfestet med hodet ned, for han var ikke verdig å dø på samme måte som Mesteren.
Paulus ble, som romersk borger, drept med et sverd. Han ble halshugget.
I kirkekunsten er han da også stort sett framstilt med et sverd. Det er en påminning om hvordan han døde, men også om den oppsummering han ga av sitt liv: «Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens krans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme» (2 Tim 4, 7 - 8).

Takk for oppmerskomheten!