Sverd eller kors?

Olsokforedrag i Skiptvet historielag 29. juli 2012

Temaet som er annonsert for dette foredraget er «Sverd eller kors?» Tittelen er hentet fra ei bok jeg ga ut for noen år siden, og som heter «Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre», og mye av det jeg vil si er forankret i dette arbeidet.

Ja, jeg begynner med Håkon den gode, og de første tankene til det som er blitt denne boka, var inspirert av ham. Først hadde jeg nemlig bare tenkt å skrive om ham. «Den glemte kristningskongen» var arbeidstittelen. Jeg oppdaget da boka kom ut at det var gått nesten 15 år siden jeg begynte å arbeide med dette stoffet. Så kikket jeg på boka. 15 år og 150 sider.

I
Tidsrommet vi snakker om, «fra Håkon den gode til Olav Kyrre», er omkring 150 år. Det er en forholdsvis lang periode i et folks historie, men som jeg skriver mot slutten av boka: Teknologisk hadde det ikke skjedd omtrent noe som helst på denne perioden.

Sammenlikner vi dagens tekologi med den som fantes for 150 år siden, snakker vi om kvantesprang. Men den teknologiske utviklingen fra Håkon den gode til Olav Kyrre kan knapt nok kalles museskritt.

Ble Norge et kristent land tidligere enn vi har trodd?
Eller kanskje vi kan snu på spørsmålet: Hvem var den første kristne nordmann?
Det er det lett å svare på: Det vet vi ikke.
Men vi kan gjøre oss noen tanker – kall det gjerne «kvalifisert gjetting».

Trolig var ikke den første kristne i Norge norsk i det hele tatt. Det var enten en mann eller kvinne som var ført hit som krigsfange, som trell, som bytte. Eller det kan ha vært en kvinne av høy byrd som var blitt giftet bort til en norsk høvding.

II

Det har vært gjort mange utgravninger som tyder på at det fantes kristne mennesker i Norge allerede tidlig på 700-tallet. Det er de som har antydet at de aller eldste, kristne sporene går helt tilbake til pluss/minus år 600. Jeg synes kanskje det er vel dristig, tatt i betraktning at kristendommen ikke fikk sitt gjennombrudd i Romerriket før rundt år 400. Til England kom kristendommen i løpet av 400-tallet, og selv om det skjedde en hedensk reaksjon i forbindelse med romerrikets fall, regner man England som kristnet fra midt på 500-tallet. Så selv om det nær sagt skulle ha slumpet til å lande et kristent menneske i Norge omtrent på den tida, tror jeg vi må fram til 700-tallet før vi kan snakke om kristne spor og kristen påvirkning av noen betydning.

Kristningen av Europa var en forholdsvis langsom prosess, og de nordiske landene var de siste skansene som «falt» for den nye troen.

I året 313 ga keiser Konstantin den store i Roma gitt de kristne full religionsfrihet på linje med den de andre religionene i riket hadde. I 392 erklærte så keiser Theodosius den store at han ikke ville tåle noen annen religion i sitt rike enn kristendommen. Selv om keiserens erklæring i prinsippet gjaldt hele riket, tok det ennå tid før kristendommen hadde fått fotfeste nordover på kontinentet. Men allerede på 500/600-tallet må de britiske øyer kunne karakteriseres som kristnet, som alt nevnt, og på 700-tallet også de største delene av det europeiske fastlandet, det vi i dag kjenner som Frankrike.

Da "Tysklands apostel", den hellige Bonifatius, led martyrdøden i 814 var også mesteparten av dette landet kristnet. Dermed sto bare de nordiske landene igjen. Men også her må det ha vært mennesker med kristen tro på den tiden, og man finner spor etter dette også i de norrøne mytene – dette skriver jeg mer om i boka.

Disse kristne menneskene kom fra en kristen kultur på kontinentet, og til en norrøn kultur og ikke minst kult i Norge. Avskåret fra de seremoniene som han eller hun var opplært til å følge, hadde vedkommende ett av to valg: Enten glemme sin opprinnelige tro, eller forsøke å bevare den i sin tanke.
Kanskje var det andre, kristne skjebnefeller i det samme området, skjebnefeller som kunne ha et visst religiøst fellesskap med hverandre. Selv om man var avskåret fra sakramentene og skriftemålet, hadde man i det minste noen felles referansepunkter for tanker om både livet og døden. Slik kan de første små, kristne fellesskapene i Norge ha blitt etablert.


Utover på 700- og 800-tallet blir sporene etter kristen påvirkning tydeligere og tydeligere. Ett av sporene er endringer i gravskikkene. I graver fra tiden da den norrøne religionen hadde sin "storhetstid", kan man finne forholdsvis rikholdig med gaver som har fulgt den døde. Dette tyder på at man har hatt en forestilling om at den døde vil trenge å ha med seg diverse utstyr til det neste livet. Men samtidig er det sider ved disse gravskikkene som gir inntrykk av at man redd for at de døde ville "gå igjen". Man har funnet flere graver der den døde er blitt regelrett partert, for eksempel ved at vedkommende har fått hugget beina av etter sin død.

Men etter hvert som den kristne påvirkningen seg inn, avtok skikken med gravgaver. Man begynte også å gravlegge de døde i retningen vest/øst, et klart tegn på kristen påvirkning, ut fra den tanke at når Jesus kommer igjen, vil han først bli sett i den østlige himmelretningen.


III
Det jeg forsøker å beskrive i min bok, er at kristningen av Norge ikke var én, men flere prosesser som dels gikk parallelt, dels hadde sine egne løp. Man må kunne snakke om kulturelle prosesser, politiske prosesser og - i en forlengelse av disse siste - militære prosesser. De politiske prosessene er de det er enklest å avgrense i tid, men de kulturelle er de mest interessante. De politiske prosessene hadde neppe latt seg gjennomføre, hadde det ikke vært fordi kulturelle prosesser på forhånd og over svært lang tid hadde lagt grunnlaget for et egentlig svært dramatisk og omfattende kulturskifte.

De kulturelle prosessene begynte lenge før kristendommen ble satt på den politiske dagsorden første gang, og de var først avsluttet lenge etter at lovverk og hverdagsliv for lengst var regulert i henhold til kristen tro og skikk. Dette var prosesser som skjedde på folkedypet, og som rullet med nærmest naturlovenes tyngde. De beveget seg bort fra det norrøne og mot kristendommen.

Man kan derfor med god grunn anfekte eventuelle påstander om at det de politiske prosessene som "gjorde" at Norge ble et kristent land. Det samme gjelder i enda sterkere grad påstandene om at Norge ble kristnet med sverd, brann og vold. Det er en nokså tabloid analyse som har vært svært seiglivet - muligens fordi man i enkelte miljøer synes man har hatt nytte av denne forenklingen.

"Sverdmisjonen" var en meget kortvarig politisk strategi som først og fremst de to kongene ved navn Olav sto for. Når kristningen ble gjennomført i form av lovvedtak på tingene, var det snarere på tross av denne strategien, enn på grunn av den. Når sverdmisjonen ikke førte til at hele kristningsprosjektet skar seg, er dette mer enn mye annet en bekreftelse på at Norge allerede langt på vei var et kristent land.

Disse kulturelle prosessene lar seg ikke avgrense i tid, verken når det gjelder begynnelse eller slutt. Det er de som vil mene at prosessen ikke er fullført ennå, men er noe som pågår kontinuerlig, og vil gjøre det til den dagen historien avslutter seg selv. Det vil skje i den rekken av begivenheter som kirken kaller apokalypsen og åsatroen kalte ragnarokk.

Men for historieskrivningens skyld er det likevel behov for å definere et utgangspunkt, hvor man kan peke på at prosessene akselererte, og et sluttpunkt der prosessene hadde skapt en ny, politisk situasjon, og en ny orden var etablert. Disse ytterpunktene kan i tid plasseres samtidig med regjeringstiden til to konger, henholdsvis Håkon Adalsteinsfostre ”den gode” og Olav Haraldson Kyrre.

IV
Noe som jeg også berører i min bok, er kristningsverkets betydning for rikssamlingen. Kunne Norge blitt samlet til ett rike dersom kristningen ikke hadde skjedd?

Min påstand er nei.
Blant historikere er ikke det noen kontroversiell påstand, men som lekfolk tenker vi kanskje ikke så mye over den siden av det.
”Men hva da med at det var Harald Hårfagre som samlet Norge til ett rike?”
Til det vil jeg svare et klart og tydelig ”tja”.
Tja, fordi:
a) Det var ingen fullstendig samling Harald gjennomførte, og
b) Samlingen gikk fort i oppløsning etter hans død, i og med at alle sønnene hans fikk kongsnavn.

Den første som tilnærmelsesvis var en rikskonge i Norge, var faktisk Olav den hellige.
Det er også verd å merke seg at den argumentasjonen Harald brukte for å såkalt ”samle” Norge, hadde det vi kan kalle en ”kristen rot”. Han sa bl.a. at han trodde bare på én Gud, som var herre over himmel og jord, og begrunnet sitt politiske prosjekt med dette. Jeg stiller derfor spørsmålet i min bok om kanskje Harald Hårfagre var en ”skapkristen”, Uansett er det et faktum at han var den siste udøpte kongen i Norge.

Noen ord til slutt om han som er min ”helt” i denne sammenheng: Håkon den gode” eller Håkon Adalsteinsforstre; den yngste av Harald Hårfagres mange sønner. Hvor mange de var, er uklart. Det snakkes både om 11 og 20. Vi kjenner navnet på fem sønner av Harald, og kan ut fra andre opplysninger anta at det i hvert fall var ni ”brødrene Haraldsen”.

Som 5-åring ble Håkon sendt til England for at han skulle fostres opp av kongen der. Denne kongen het Ethelred eller Adalstein på norsk.
Kong Adalstein lot Håkon bli døpt, og sørget for at han fikk en kristen oppdragelse og ble opplært i kristen tro. Håkon var både evnerik og flink. "Han kunne mye og var svær i idretter; han var større og sterkere og vakrere enn noen annen mann, klok og veltalende og en god kristen," skriver Snorre. Det er ingen grunn til å tro annet enn at det var i full forståelse med kong Harald at Håkon både ble døpt og ellers ble oppdratt som en kristen.

Det miljøet Håkon vokste opp i, var ett av de fremste kulturmiljø i Europa på den tiden. I stedet for den vikingoppdragelsen han ville fått i Norge, ble han opplært i kunst, kultur og filosofi. Han lærte å lese og ble fortrolig med de fremste av datidens høviske skikker, sammen med fester og gudstjenesteliv. Han hadde rikelig tilgang til bøker og skrifter, og hørte daglig nytt fra de andre europeiske stormaktene.

Til den kristne oppdragelsen og utdannelsen Håkon fikk i dette miljøet, hørte også at han ble fortrolig med den angelsaksiske kirkens tro, gudstjenesteliv og, ikke minst, dens misjonsinnstilling. Her ble grunnlaget lagt til det som senere kom til å særprege det kristningsframstøtet han gjorde som norsk konge: Han ble innprentet at misjon skulle drives med kjærlighet, ikke med vold og makt. Hedenske templer skulle ikke rives brutalt ned. Så lenge det var noen som brukte dem, skulle de respekteres, og ikke røres.

I følge det norrøne historieskriftet Ågrip, som ble skrevet midt på 1100-tallet, var det mange som vendte seg til kristendommen i disse første årene av Håkons kongetid. Skriftet sier uttrykkelig at dette skjedde fordi kongen var så vennesæl.

Ågrip forteller også at noen sluttet å blote, selv om de ikke ble kristne selv, og at kongen fikk bygd kirker. Det heter også at han satte lærde menn til disse kirkene. Det må ha vært prester som han enten hadde med fra England, eller lot hente derfra. Ågrip understreker også, i likhet med Snorre, at kongen holdt helg hver søndag, og at han overholdt fredagsfasten. Han sørget også for at det ble innført lover som ville kunne legge grunnlaget for et kristent Norge. Han sørget for at nordmennene feiret jul samtidig som i kristne land, og ga flere lover i den forbindelse.

Flere av dem som var hans beste venner gikk over til kristendommen. Noen ble døpt, andre sluttet å blote. Alt dette var i samsvar med den opplæring Håkon hadde fått ved Adalsteins hoff. Kristendommen skulle ikke tvinges på noen, de skulle velge den selv, ut fra overbevisning. Det bidro også til å styrke Håkons stilling at det var fredelige tider i Norge.

Snorre skriver: «Da Håkon var konge i Norge, var det god fred for bønder og kjøpmenn, ingen mann skadde en annen verken på liv eller eiendom; det var gode år både på sjø og land. Kong Håkon var en usedvanlig blid mann, veltalende og omgjengelig, han var svært klok og tok seg mye av lovgivningen.»

Håkon bygde også kirker, han fikk prester til å komme fra England, og etter ca. 10 år som konge bestemte Håkon seg for å løfte saken opp på det politiske plan. Vi er kommet til tinget på Mære i Trøndelag, hvor den norrøne kulten sto sterkest.

Og her var det Håkons kristningsprosjekt strandet. Kanskje hadde han undervurdert den sterke stillingen den norrøne kulten hadde? Kanskje var det høvdingene i Trøndelag som syntes Håkon fikk for stor makt, og derfor ville/måtte de «sette ham på plass»?

I hvert fall gikk kongen på et formidabelt, politisk nederlag, og måtte velge mellom å la kristningen som politisk prosjekt ligge, eller på en borgerkrig på nakken. Han valgte det første, og Håkon gjorde ikke flere politiske framstøt for å fremme kristendommen i Norge.

I kirkehistorien er han etter dette blitt regnet som ”den frafalne”. Jeg mener dette er dypt urettferdig, og begrunner hvorfor i min bok.
Den sterkeste begrunnelsen for dette, ga kongen selv på sitt dødsleie. Han var blitt såret i slaget ved Fitjar, spurte mennene hans om de skulle føre liket hans til et kristent land, og begrave ham der.

Nei, svarte kongen. Skulle han få leve, ville han dra bort fra landet til kristne mennesker og bøte det som han hadde forbrutt mot Gud. «Men om jeg dør her i hedensk land, gi meg da slik gravferd som dere selv synes,» sa han til mennene sine. «I mangt levde jeg som hedenske menn, derfor kan dere gravlegge meg som hedenske menn,» sa han også, ifølge Ågrip, som også oppgir at han føyde til noen ord: «Siden håper jeg på mer miskunn hos Gud selv enn jeg er verd.»

Dersom kongen virkelig også sa disse siste ordene, eller noe tilsvarende i sin dødsstund, er dette den eldste klare, kristne bekjennelse vi kjenner fra vår historie.

Han ble etterfulgt av nevøene sine, sønnene til Eirik Blodøks, De var døpt og kristne. Jeg skriver i boka mi at den toneangivende i dette brødrelaget, Harald Gråfell, også bør regnes blant kristningskongene i Norge.


V
Men her setter jeg likevel strek for dette innlegget…

Nå begynner en spennende, politisk drakamp som topper seg med tinget på Moster i 1024 der kristningslovene blir vedtatt, og arbeidet med å bygge opp en kirkelig struktur begynner. Vi får en prosess som topper seg med slaget på Stiklestad, men som jeg forhåpentligvis har fått fram i det jeg har sagt: Det var ikke slaget på Stiklestad og Olav den helliges død som «frelste» Norge og gjorde det til et kristent land. Det var først og fremst de mange som hadde levd sine stille liv som kristne, og det var et jevnt og trutt politisk og kulturelt arbeid som ble utført.


Da kirkene i Norge markerte det såkalte tusenårsjubileet for kristningen av Norge i 1995, var det de som hevdet at ”tusen år er mer enn nok”. Det som snarere har vist seg er at tusen år bare var begynnelsen. Uansett livssyn må man erkjenne at den tusen år lange kristne kulturarven Norge har, har vært bestemmende både for politikk og samfunnsutvikling.

For min del synes jeg dette er et viktigere perspektiv å ta vare på, enn det som har med personen Olav Haraldsson å gjøre.

Takk for oppmerksomheten!