onsdag 15. september 2010

DOMMEDAG I ØSTBANEHALLEN

Innlegg i paneldebatt under Protestfestivalen 2010 –
tirsdag 14. september i Kristiansand


Jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal bruke mine tre minutter her for å snakke om temaet ”apokalypse” og ”dommedag”. Jeg tror jeg vil begynne med høsten 1971. Da var jeg 18 år og hadde akkurat begynt på Frelsesarmeens krigsskole. Som en del andre i min generasjon hadde jeg fått det for meg at det hastet å komme ut i evangeliets tjeneste for å vinne mine medmennesker for himmelen og Guds rike. Fram til året før hadde jeg hadde forholdsvis omfattende planer for en framtidig utdannelse, men nå ble dette lagt på is. Årsakene var flere og sammensatte, men konklusjonen ble i hvert fall at jeg hver lørdag formiddag sto på det som den gang het Oslo Ø og solgte Krigsropet. Skrått overfor meg sto gjerne en mann og solgte Vakttårnet – bladet til Jehovas Vitner. Det gikk også andre rundt og solgte eller delte ut religiøse blader og traktater på Østbanen den gang. Felles for mange av dem var at de var fokusert på at vi levde i de siste tider.

Dommedag var nær – Jesu gjenkomst sto for døren. Det var en tid med mange og sterke apokalyptiske strømninger – sett i retroperspektiv var de vel sterkere enn jeg egentlig var klar over den gang.

En slags fellenevner for disse apokalyptiske strømningene var en i utgangspunktet politisk debatt, nemlig den om hvorvidt Norge skulle slutte seg til ”EEC”, som det het – ”Fellesmarkedet”, det som i debattens løp endret navn til EF. Det var en nærlesing av særlig to bibelske skrifter som førte til disse konklsujonene, nemlig profeten Daniel i det gamle testamente og Johannes’ Åpenbaring i det nye – et skrift som i den fagteologiske litteraturen gjerne refereres til som ”apok” – en forkortelse for nettopp ”apokalypsen”. Jeg har aldri finlest noen av disse skriftene, og kan ikke gi noen kvalifisert vurdering av dem, verken teologisk eller på annen måte, men jeg husker jo godt den stemningen det skapte, dette fokuset på endetiden, og koblingene til en politisk debatt. Et nøkkelargument var at dersom bl.a. Norge og Danmark ble med i EF, ville man få ti medlemsland, og en visjon om et dyr med ti horn sto sentralt i denne bibelbruken.

Alle kulturer har hatt sine apokalyptiske fortellinger. Fortellingen om syndfloden og Noas ark er en slik fortelling. I vår kulturkrets er den best kjent fra Bibelen, men en tilsvarende fortelling finnes også i andre antikke kulturer. Fortellingen om Sodoma og Gomorra er en annen slik apokalyptisk fortelling. Felles for disse, slik vi finner dem i Bibelen, er at de kom som et resultat av det moralske forfallet – folkets synd – og at det var en liten gruppe som ble berget. Noas familie i fortellingen om syndfloden, Lot og hans døtre i fortellingen om Sodoma og Gomorra.
Jeg har lest og anmeldt Torgrim Eggens roman ”Jern” – her ser vi den samme strukturen; en gruppe utvalgte som skal berges fra undergangen, selv om rammen ikke er religiøs i denne romanen.
Den norrøne fortellingen om Ragnarokk går inn i den samme tradisjonen.

Vi kristne ungdommer som avbrøt vår utdannelse for å evangelisere var vel en slags fjerne slektninger til de radikale ungdommene som ”sjølproletariserte” seg omtrent samtidig. Retorikken var annerledes. ”Kongens ærend har hast”, var vår drivkraft – ”Tiden heretter er kort”. Men jeg tror vi kan si det lå en solidaritet i bunn hos oss begge. En solidaritet med ”det arbeidende folk” og en solidaritet med de som levde ”i synden og verden”. Vi gjorde et valg, og jeg vedstår meg det valget jeg gjorde. Jeg verken beklager det eller angrer det – jeg hadde et godt liv i de 15 årene jeg var frelsesoffiser, og jeg har et godt liv nå. Jeg går ikke og venter på Jesu gjenkomst – men jeg tror det kommer til å skje.

De moderne apokalypsefortellingene handler i mindre grad om moralsk forfall og i større grad om tekologiske trusler: Miljøtrussel og forurensing; atomtrussel og kjernefysiske våpen. Noen ganger kunne disse apokalyptiske tradisjonene gå opp i hverandre. Som ung gutt fant jeg et hefte i min far bokhylle, gitt ut på Filadelfiaforlaget i 1954, om ”A-H-K-bomben i Bibelens lys – Guds mektige varsko til vår tid”. Det var skrevet av Erling Strøm, en kjent predikant i pinsebevegelsen på den tiden.

De apokalyptiske forventningene har gitt seg mange utslag ned gjennom historien; ikke minst i kirkehistorien. Selma Lagerlöfs roman ”Jerusalem” beskriver ett slikt utslag – der kristne mennesker har etablert seg i isolerte kolonier. Trosretninger som Adventistsamfunnet og Jehovas Vitner er oppstått som følge av slike forventninger. Det gjelder til dels også pinsebevegelsen, for troen på at ”Jesus kommer snart” sto veldig sentralt i pinsevekkelsens forkynnelse i mange år.

Jeg skal avrunde, og gjør det med først et sitat av Martin Luther: ”Jeg vil plante et tre i dag, selv om jeg vet at Herren kan komme igjen i morgen.”
Alf Prøysen sier noe av det samme i visa ”Kjærringkjeft”, om Matja Brattsveen som står og hogger ved mens hun irriterer seg over ektemannen som er så bekymret for den politiske situasjonen i verden at han er blitt helt handlingslammet:
”… men sku’ det gå så gæli
at væla ska’ forgå
og alt jeg hogge opp i kvell
sku våra fåfengt arbe lell,
så ska jeg stå på skire trass
og ta en kabbe tel.”
Takk for oppmerksomheten!

(Innlegget, slik det var forberedt til paneldebatten - kunne ikke holdes slik i sin helhet som følge av hvordan møtet ble avviklet)

tirsdag 4. mai 2010

I MILLA SEG OG HIMLEN



Innlegg ved boklansering – Prøysenhuset onsdag 5. mai

”Men kan du ikke spørre meg om jeg tror på Gud, da?”
Journalist Reidar Anthonsen fra Dagbladet skulle lage et intervju med Alf Prøysen for radioprogrammet Søndagsposten, noen uker før jul i 1962. Journalisten hadde ikke liten prestasjonsangst, og ville gjerne forberede intervjuet. Men Prøysen ville at intervjuet skulle være spontant. ”Du må bare snakke i vei,” sa Prøysen, før han la til at journalisten kunne jo spørre ham om han trodde på Gud. – Det er vel ikke blitt forbudt å tro på Gud? sa han i løpet av samtalen, som gikk på lufta til hele det norske folk – i hvert fall den betydelige delen av det som hørte til Søndagspostens lyttere. En av dem som hørte intervjuet, var en from, kristen kvinne som aldri hadde likt Alf Prøysen fordi hun syntes det var så mye fyll og spetakkel i visene hans. ”Neimen, er han virkelig en gudelig mann,” sa hun til journalisten senere.
Denne lille anekdoten bare som en innledning til denne presentasjonen av en liten bok jeg har skrevet: ”I milla seg og himlen. En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap”.

Ingen har klart å rokke ved Alf Prøysens posisjon som den kanskje mest folkekjære dikteren i Norge i det 20. århundre. Gjennom de knapt 25 år han hadde sitt virke som forfatter, strødde han ut tekster i form av viser, fortellinger og ikke minst den sjangeren som ble helt hans egen: ”stubbene”, som han skrev hver lørdag i Arbeiderbladet i 20 år.
Denne boka er et forsøk på å vise at den kristne troen er langt mer til stede i Alf Prøysens forfatterskap enn man har pleid å forestille seg. I ni kapitler tar jeg for meg ulike sider ved forfatterskapet som viser dette.

Boka er blitt til over lang tid. Det begynte som en artikkel om Julekveldsvisa, og så har stoffet bare fått lov å ”balle på seg” – jeg har oppdaget nye tekster, og jeg har lest hva andre har tenkt, sagt og skrevet om dette. Det er en forholdsvis omfattende litteraturliste, med tanke på at boka ikke er på mer enn 90 små sider.

At boka kommer nå, håper jeg kan være med å minne om at det i år er 40 år siden Alf Prøysen døde. Jeg må vel tilstå at jeg rent personlig også har tenkt på at han døde da han var nokså nøyaktig så gammel som jeg er nå. Da meldingen kom var det akkurat som om en ble borte som hadde vært der ”bestandig” – Alf Prøysen sto for noen av de aller første kulturopplevelsene jeg hadde, gjennom viser og fortellinger i Barnetimen for de minste i radio, og etter hvert også i Barne-TV.
Alf Prøysen etterlot seg et allsidig litterært terreng med mange forskjellige landskap. Barnelandskapet er det mest kjente, og trolig også det mest omfangsrike. Man finner også et politisk landskap i dette terrenget – deler av det står tydelig i klassekampens tegn. Dessuten finnes det altså et religiøst landskap i dette terrenget – det er en hage som til dels ligger for seg selv, til dels glir sammen med de andre landskapene. Dette religiøse landskapet innbyr til en egen, liten vandring. Det er ikke så stort, men det er adskillig å stanse opp for her, både ved den skjønnhet det har og ved den kraft det har.
Det er denne vandringen jeg gjerne vil invitere leseren til å gjøre sammen med meg.
”Julekveldsvisa” er det første man tenker på når man hører stikkordene ”Prøysen” og ”kristendom”. Men også i en rekke andre tekster ligger det kristne under som en premiss, og dette forsøker jeg å påvise i boka. For eksempel har mange av disse tekstene klare referanser til sanger og vendinger Alf Prøysen må ha fått med seg når Frelsesarmeen fra Brumunddal hadde sine friluftsmøter langs Præstvægen hver vår. I teksten ”Vekkelse om våren” fra 1959 gir han en nokså munter, men respektfull skildring av disse møtene.
Det eldste eksemplet på denne påvirkningen fra Frelsesarmeen er i diktet ”Sangen”, som sto på trykk i Arbeidermagasinet alt i 1939. Det ”hun” som diktet skildrer, er en kvinnelig frelsessoldat som
”står og håndterer gitaren
og synger om hyrdens får”.

I de fem versene finner man tydelige referanser til sanger som ”I det fjerne jeg skuer”, ”Jesus har bedt oss å komme”, ”En underfull frelser jeg eier” og ”Han skal åpne perleporten”. Alt dette er sanger som synges mye i vekkelsesmiljøene, ikke minst i Frelsesarmeen. I tillegg er det referanser til liknelsen om den rike bonden.
Det er et tidlig dikt i Prøysens produksjon, og er neppe av de beste han skrev, men gir et interessant glimt inn i en undring han må ha følt overfor en del av kristentroens paradokser. Og den gir et nært kjennskap til de litterære og kulturelle kodene i miljøet.
”Perleporten” brukes som metafor i en langt senere tekst av Prøysen, nemlig ”Visa hennes Hilma” fra 1967. I det første verset er det en referanse til en sangtekst (”hu kom med verset om perleporten”), og i det fjerde en litt utydelig referanse til ”Løftene kan ikke svikte”. I de andre versene refereres det først og fremst til bibelske fortellinger, så som Isak og Rebekka, liknelsen om brudepikene, løftet til Abraham og Marta og Maria.

Noen steder er referansene veldig tydelige, men andre steder er de mer subtile. Viseteksten ”Kjærringkjeft” leser jeg som en småbrukerkone sin oppfylling av Martin Luthers prinsipp om at han ville plante et tre i dag, selv om han visste at verden går under i morgen.
Matja, som ”kjerringa” i visa heter, konkluderer slik:
Å sku det gå så gæli
at væla skal forgå
og alt jeg hogge opp i kveld
sku vara fåfengt arbe lell,
så ska jeg stå på skire trass
og ta en kabbe tel….


Takk for oppmerksomheten!

fredag 30. april 2010

EN SALME FOR 1. MAI


Tale for dagen - Frelsesarmeen, Sarpsborg, lørdag 1. mai 2010

Kjære venner; kjære kamerater!

Det er 1. mai, og jeg vil åpne med å si: Til lykke med dagen.
Her på Frelsesarmeen i Sarpsborg kan jeg si det uten å bli mistenkt for å ha noen politiske baktanker verken den ene eller andre veien. Dette er menighetens fødselsdag her i Sarpsborg. Frelsesarmeen startet sitt arbeid her i byen 1. mai 1889. Det er 121 år siden; vi bærer alderen godt!
Ut fra en historisk tilnærming er faktisk Frelsesarmeen i Sarpsborg eldre enn markeringen av dagen ellers i samfunnet, i hvert fall her i Norge, og mange vil vel mene at ”den eldste er yngst”, i hvert fall sprekest. I Askim, der jeg bor, en kommune med lange industritradisjoner, var det omtrent ingen markeringer av 1. mai i år.

I

Jeg har talt på 1. mai i Frelsesarmeen i Sarpsborg før, og har fortalt om bakgrunnen for denne dagen. Det var den amerikanske fagbevegelsen American Federation of Labour som tok initiativet til en slik dag – det skjedde i 1888. Året etter tok Den Sosialistiske Arbeiderinternasjonale, eller den annen internasjonale, som den kalles, opp dette på sin stiftelseskongress i Paris, og i 1890 ble de første 1. maidemonstrasjonene holdt i en rekke byer. Én av disse var Kristiania. Men da hadde Frelsesarmeen i Sarpsborg allerede vært i drift i ett år.
I Norge vedtok Stortinget i 1947 at 1. mai skulle være offentlig høytidsdag og fridag. Det er sikkert ulike meninger om hvor lurt dette var, om ikke det gjorde noe med dagen. Fram til da hadde 1. mai-demonstrasjonene og markeringene vært henvist til å foregå etter arbeidstid. Nå ble det en ekstra fridag på våren, med de konsekvensene det har fått.
Samme år som Stortinget vedtok å gjøre 1. mai til offentlig høytidsdag og fridag, sendte biskopene i Den norske kirke et rundskriv til landets prester om gudstjenester denne dagen. I 1977 fikk dagen også egne tekster og egen kollektbønn.
De lengste tradisjonene når det gjelder gudstjenestelige markeringer av 1. mai-dagen i Norge er det Frelsesarmeen som har. Eldre salvasjonister forteller at så langt tilbake som deres hukommelse går, mot slutten av 1920-årene, var "1. mai-fest" på Frelsesarmeen en selvsagt post på programmet.
Så gratulerer med dagen – enda en gang.

II
Jeg vet ikke hvor ofte dere går på teater. Jeg går ikke ofte på teater, men for nokså nøyaktig ett år siden var jeg på Det Norske Teater i Oslo og så ”De elendige” – Les Miserables – basert på Victor Hugos roman fra 1862 om oppstanden i Paris 30 år før, den såkalte ”juli-revolusjonen”. Selve musikalen er fra 1980 og regnes som den mest kjente og populære musikal i verden, større enn både Cats og Evita og Jesus Christ Superstar.
Det er mye flott musikk i denne musikalen; mange flotte sanger. Mange av dere har sikkert sett og hørt Susan Boyle, den arbeidsløse 47-åringen som dukket opp i ”Britian got talent” og sang fletta av hele salen med ”I dreamed a dream”. Men min favoritt fra denne musikalen er en annen sang, kanskje den korteste av sangene, litt under to minutter, men likevel er det den som sitter i min bevissthet. Det er den som ER denne musikalen. Sangen heter ”Do you hear the people sing?”

Do you hear the people sing?
Singing the song of angry men?
It is the music of a people who will not be slaves again.
When the beating of your heart echoes the beating of the drums,
there is a life about to start when tomorrow comes
.

Den har vært oversatt av andre, men jeg har gjort et forsøk, jeg også:
Kan du høre folkets sang?
Det er en sang fra sinte menn.
Det er musikken til et folk som ikke vil bli trell igjen.
Banker hjertet ditt i dag
helt nå i takt med trommens slag,
da lyder sangen om en bedre morgendag.


Helt siden jeg hørte den sangen første gang, i London for mange år siden, har jeg tenkt: Dette er en salme for 1. mai. Skal det skrives en salme for 1. mai, er det slik den må lyde: En opprørsk sang mot sult og nød, mot undertrykkelse, mot utnyttelse. En sang der sinnet ikke blir noe destruktivt, men noe som bygger opp. Noe som gir et bedre samfunn. Noe som gir et varmere samfunn.
Er dette politikk, sier du?
Nei, det er langt mer enn politikk.
Det er et evangelium.
Det er evangeliet om brødet fra himmelen.
Det er evangeliet om det rettferdige samfunn.

III
Om arbeiderbevegelsens pionerer ble det sagt at de ønsket å bygge himmelen på jorden. Som historisk analyse er vel det bare passe presist. Det er litt avhengig av hvilken arbeiderbevegelse vi snakker om. Den britiske arbeiderbevegelsen var ikke så opptatt av å bygge himmelen på jorden, som av å bringe himmelen ned til jorden. Det er blitt sagt at britisk arbeiderbevegelse står i like stor gjeld til brødrene Wesley (John og Charles Wesley; metodismens grunnleggere; vi befinner oss i den byen der den første metodistmenigheten i Norge ble etablert) som til Karl Marx (ikke brødrene Marx….).
Vi har hørt to bibeltekster lest her tidligere i møtet. Det var tekster om nettopp brødet fra og om det rettferdige samfunn.
Brødet FRA himmelen – ikke brødet I himmelen
Et rettferdig samfunn – her nede; ikke et rettferdig samfunn der oppe.
Ikke bygge himmelen PÅ jorden, men bringe himmelen ned TIL jorden.
En salme for 1. mai – ”Kan du høre folkets sang”.
Banker hjertet ditt i dag
helt nå i takt med trommens slag.


Jeg har vært trommeslager i Frelsesarmeens hornmusikkorps – jeg kjenner igjen både hjerteslaget og trommeslaget. William Booth ble en gang utfordret på forskjellen mellom kirkeklokker og trommer. Han svarte at der kirkeklokken sier ”kom, kom”, sier tromma: ”Hent dem! Hent dem!”
Det handler altså ikke om å bygge himmelen på jorden ved hjelp av politiske beslutninger, eller ved dugnadsinnsats. Det handler om å ta ut noen av de himmelske kreftene og realisere dem i møtet med andre mennesker. Det handler om å bringe himmelen ned til jorden. Det handler om å la himmelen fortrenge helvete. La den himmelske rettferdighet fortrenge den demoniske urettferdighet. La himmelens skatter og retter fortrenge den demoniske armod og sult.
Det er musikken til et folk som ikke vil bli trell igjen.

IV
William Booth sa det slik: ”Det nytter ikke å preke evangeliet for en mage som skriker av sult!” Det var ikke noe han hadde funnet på av seg selv. Det var noe han hadde lært av Mesteren selv – han som sa til disiplene sine: ”Dere skal gi dem mat!” To ganger leser vi i evangeliene om hvordan Jesus mettet tusenvis av mennesker med litt brød og fisk; han ville ikke la dem gå sultne bort. Og han brukte disiplene som sine redskaper. De fikk dele det ut. Og de delte det ut. De delte det ut. De delte det ut. Ressursene var der. De ble forvaltet med guddommelig visdom og guddommelig kraft. Da strakk de til. Evangeliet om brødet fra himmelen.
Det er en gammel tjeneste i kirken, dette. Apostlene, som hadde vært øyenvitner til bespisningsundrene, som hadde sett hvordan Jesus mettet de som trengte mat, de hadde lært av Jesu eksempel.
Derfor ble det allerede i urmenighetens tid, i apostelkirkens dager, organisert en hjelpetjeneste, en sosialtjeneste, i regi av menigheten. Det ble pekt ut sju diakoner, leser vi i Apostlene gjerninger, og de skulle ha ansvaret for utdelingen til de fattige. ”Har de ikke brød? Da må dere skaffe dem brød”.
”Det nytter ikke å preke evangeliet for en tom mage. Ingen kan høre hva Gud sier til dem dersom tarmene skriker av sult.” Det går en direkte linje fra diakonene i den første menighet og til dagens menigheter og det ansvaret vi har.


V
Hva er jeg prøver å si?
Jeg tror det må være omtrent dette: Det å vise omsorg, det å gjøre en kjærlighetsgjerning, sier mer om Gud enn tegn og under. Jeg tror på tegn og under. Men jeg tror mer på kjærlighetsgjerningene. Jeg tror mer på den kristne omsorgen. Tegnene og undrene en del av omsorgen, er en del av kjærlighetsgjerningene.
Jeg er slett ikke sikker på at det var særlig mange som tenkte over hvor maten kom fra, av de tusenvis som satt rundt på bakkene og vollene og fikk mat av Jesus da han gjorde dette bespisningsunderet. De gledet seg over at de fikk mat, men jeg tror ikke de tenkte så mye på hvor maten kom fra. Det var omsorgen som gjorde dem interessert, mer enn underet som lå bak og som førte til denne omsorgen.

Evangeliet om brødet fra himmelen.
Evangeliet om det det rettferdige samfunn.
Får et slikt evangelium lyde, vil summen av smerte, nød og lidelse i denne verden bli mindre. Ikke fordi vi har bygget en himmel her på jorden, men fordi den himmel som Gud har skapt – i himmelen! – får komme ned til jorden.
Banker hjertet ditt i dag
helt nå i takt med trommens slag,
da lyder sangen om en bedre morgendag.


Det er salmen for 1. mai.
Takk for oppmerksomheten, og til lykke med dagen.