tirsdag 14. september i Kristiansand
Jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal bruke mine tre minutter her for å snakke om temaet ”apokalypse” og ”dommedag”.
Jeg tror jeg vil begynne med høsten 1971.
Da var jeg 18 år og hadde akkurat begynt på Frelsesarmeens krigsskole.
Som en del andre i min generasjon hadde jeg fått det for meg at det hastet å komme ut i evangeliets tjeneste for å vinne mine medmennesker for himmelen og Guds rike.
Fram til året før hadde jeg hadde forholdsvis omfattende planer for en framtidig utdannelse, men nå ble dette lagt på is. Årsakene var flere og sammensatte, men konklusjonen ble i hvert fall at jeg hver lørdag formiddag sto på det som den gang het Oslo Ø og solgte Krigsropet.
Skrått overfor meg sto gjerne en mann og solgte Vakttårnet – bladet til Jehovas Vitner.
Det gikk også andre rundt og solgte eller delte ut religiøse blader og traktater på Østbanen den gang.
Felles for mange av dem var at de var fokusert på at vi levde i de siste tider.
Dommedag var nær – Jesu gjenkomst sto for døren.
Det var en tid med mange og sterke apokalyptiske strømninger – sett i retroperspektiv var de vel sterkere enn jeg egentlig var klar over den gang.
En slags fellenevner for disse apokalyptiske strømningene var en i utgangspunktet politisk debatt, nemlig den om hvorvidt Norge skulle slutte seg til ”EEC”, som det het – ”Fellesmarkedet”, det som i debattens løp endret navn til EF.
Det var en nærlesing av særlig to bibelske skrifter som førte til disse konklsujonene, nemlig profeten Daniel i det gamle testamente og Johannes’ Åpenbaring i det nye – et skrift som i den fagteologiske litteraturen gjerne refereres til som ”apok” – en forkortelse for nettopp ”apokalypsen”.
Jeg har aldri finlest noen av disse skriftene, og kan ikke gi noen kvalifisert vurdering av dem, verken teologisk eller på annen måte, men jeg husker jo godt den stemningen det skapte, dette fokuset på endetiden, og koblingene til en politisk debatt.
Et nøkkelargument var at dersom bl.a. Norge og Danmark ble med i EF, ville man få ti medlemsland, og en visjon om et dyr med ti horn sto sentralt i denne bibelbruken.
Alle kulturer har hatt sine apokalyptiske fortellinger.
Fortellingen om syndfloden og Noas ark er en slik fortelling.
I vår kulturkrets er den best kjent fra Bibelen, men en tilsvarende fortelling finnes også i andre antikke kulturer.
Fortellingen om Sodoma og Gomorra er en annen slik apokalyptisk fortelling.
Felles for disse, slik vi finner dem i Bibelen, er at de kom som et resultat av det moralske forfallet – folkets synd – og at det var en liten gruppe som ble berget.
Noas familie i fortellingen om syndfloden, Lot og hans døtre i fortellingen om Sodoma og Gomorra.
Jeg har lest og anmeldt Torgrim Eggens roman ”Jern” – her ser vi den samme strukturen; en gruppe utvalgte som skal berges fra undergangen, selv om rammen ikke er religiøs i denne romanen.
Den norrøne fortellingen om Ragnarokk går inn i den samme tradisjonen.
Vi kristne ungdommer som avbrøt vår utdannelse for å evangelisere var vel en slags fjerne slektninger til de radikale ungdommene som ”sjølproletariserte” seg omtrent samtidig.
Retorikken var annerledes.
”Kongens ærend har hast”, var vår drivkraft – ”Tiden heretter er kort”.
Men jeg tror vi kan si det lå en solidaritet i bunn hos oss begge.
En solidaritet med ”det arbeidende folk” og en solidaritet med de som levde ”i synden og verden”.
Vi gjorde et valg, og jeg vedstår meg det valget jeg gjorde.
Jeg verken beklager det eller angrer det – jeg hadde et godt liv i de 15 årene jeg var frelsesoffiser, og jeg har et godt liv nå.
Jeg går ikke og venter på Jesu gjenkomst – men jeg tror det kommer til å skje.
De moderne apokalypsefortellingene handler i mindre grad om moralsk forfall og i større grad om tekologiske trusler: Miljøtrussel og forurensing; atomtrussel og kjernefysiske våpen. Noen ganger kunne disse apokalyptiske tradisjonene gå opp i hverandre.
Som ung gutt fant jeg et hefte i min far bokhylle, gitt ut på Filadelfiaforlaget i 1954, om ”A-H-K-bomben i Bibelens lys – Guds mektige varsko til vår tid”. Det var skrevet av Erling Strøm, en kjent predikant i pinsebevegelsen på den tiden.
De apokalyptiske forventningene har gitt seg mange utslag ned gjennom historien; ikke minst i kirkehistorien.
Selma Lagerlöfs roman ”Jerusalem” beskriver ett slikt utslag – der kristne mennesker har etablert seg i isolerte kolonier.
Trosretninger som Adventistsamfunnet og Jehovas Vitner er oppstått som følge av slike forventninger.
Det gjelder til dels også pinsebevegelsen, for troen på at ”Jesus kommer snart” sto veldig sentralt i pinsevekkelsens forkynnelse i mange år.
Jeg skal avrunde, og gjør det med først et sitat av Martin Luther: ”Jeg vil plante et tre i dag, selv om jeg vet at Herren kan komme igjen i morgen.”
Alf Prøysen sier noe av det samme i visa ”Kjærringkjeft”, om Matja Brattsveen som står og hogger ved mens hun irriterer seg over ektemannen som er så bekymret for den politiske situasjonen i verden at han er blitt helt handlingslammet:
”… men sku’ det gå så gæli
at væla ska’ forgå
og alt jeg hogge opp i kvell
sku våra fåfengt arbe lell,
så ska jeg stå på skire trass
og ta en kabbe tel.”
Takk for oppmerksomheten!
(Innlegget, slik det var forberedt til paneldebatten - kunne ikke holdes slik i sin helhet som følge av hvordan møtet ble avviklet)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar