søndag 17. mai 2015

Å vite hva frihet er...



Tale for dagen – 17. mai 2015 – Frelsesarmeen, Risør


På denne dagen for 75 år siden opplevde det norske folk for første gang en nasjonaldag under okkupasjon av en fremmed makt. De skulle oppleve ytterligere fire slike, før man – få dager før den femte av dem – igjen kunne feire nasjonaldagen som et fritt folk.


Datoen 9. april 1940 er skrevet inn i Norges historie, ikke bare med ildskrift, men blodskrift. Det var om morgenen den dagen tyske tropper gikk i land flere steder i Norge – konge og regjering måtte flykte, og fem år med okkupasjon ble innledet.
Om kvelden 7. mai 1945 var det over. Da hadde tyskerne kapitulert.

I
Men på denne dagen, for 75 år siden, pågikk det fortsatt kamper, og i et radiostudio i Tromsø satt dikteren Nordahl Grieg og leste et dikt han hadde skrevet. Diktet hadde han skrevet i lugaren ombord på en av fiskeskøytene som fraktet store deler av gullbeholdningen til Norges Bank i sikkerhet. NRKs studio i Tromsø var ennå ikke overtatt av tyskerne, og sendingen herfra nådde store deler av landet. Det gjorde også Nordahl Griegs stemme med den lett avslepne Bergens-tonen i seg, når han leste diktet «17. mai 1940»:
I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er.
Det stiger en sang over landet, seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber under de fremmedes åk.


Så vel dette første verset som diktet i sin helhet er blitt et språklig ikon i årene som er gått. Det er blitt sitert gang på gang:
Der fødtes i oss en visshet: Frihet og liv er ett,
så enkelt, så uunnværlig som menneskets åndedrett.
Vi følte da trelldommen truet at lungene gispet i nød
som i en sunken ubåt... Vi vil ikke dø en slik død!


II
Hvem var så Nordahl Grieg, som på denne måten satte ord på det norske folks følelser i det man må kunne kalle «trengselens time»?
Han ble født i Bergen i 1902, og vokste opp på Sydnes i Bergen og på Hop i daværende Fana. Hans far beskrives som en forfinet humanist, mens hans mor robust og funksjonsglad. Nordahl selv var den yngste av fire søsken og oppkalt etter sin tipptippoldefar biskop Johan Nordal Brun. Harald Grieg, Gyldendal Norsk Forlags nærmest legendariske direktør gjennom flere tiår, var hans eldste bror.

Han var seg tidlig bevisst at han ville bli dikter. Han var tenåring mens den første verdenskrig raste, og han var veldig opptatt av fortellingene om helter som kjempet og døde på slagmarken under denne krigen. Men den ungdommelige fascinasjonen for krigen ble etter hvert til avsky. Men han klarte aldri å stille seg likegyldig til krigen.
I diktet han leste for 75 år siden, heter det:
Verre enn brennende byer er den krig som ingen kan se,
som legger sitt giftige slimslør på bjerker og jord og sne.
Med angiverangst og terror besmittet de våre hjem.
Vi hadde andre drømmer, og kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet, en svakhet for liv som gror.
Vi fulgte ikke med tiden, vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner har grunn til å håne oss.


III
Nordahl Grieg skrev i flere litterære sjangre. Hans første bok var en diktsamling. Den kom i 1922, da han ennå bare var 20 år. Diktene hadde han skrevet som lettmatros på en lastebåt; en hyre han tok etter å ha avlagt eksamen artium som 18-åring. Samlingen het «Rundt Kap det gode Haab. Vers fra sjøen». Det er lette, flinke vers med mye patriotisme i seg. Et av diktene heter «Flagget», og ble skrevet etter at han hadde sett det norske flagget vaie fra en annen båt i en utenlandsk havn der også hans eget skip lå inne.
Det er et dikt mange av oss husker fra barneskolens lesebøker; ikke minst dette verset:
«Det vugges gjennom den bløte monsun,
det flerres av Sydpolens blest,
det flammer fra Grønland ned til Rangoon,
det bølger fra Canton til Brest.
Norge er større enn nogen vet av:
hvert skib under flaggets vift
er på det endeløst øde hav
- et nytt stykke Norge i drift!»


Han skrev i flere sjangre, sa jeg. Hans neste bok var en roman. Det het «Skibet går videre», og ble så visst ikke oppfattet som noen patriotisk hyllest. Den var en krass, sosial-realistisk roman om det å være sjømann, og å være prisgitt maskinalderens umenneskelighet. Dette var en ny måte å skildre sjølivet på, og Grieg høstet en storm av protester. Ikke minst var mange sjøfolk rasende, selv om Grieg selv hadde ment boka som en hyllest til de norske sjøfolkene.
Romanen ble oversatt til en rekke språk, og den var den direkte foranledning til at Folkeforbundet tok opp helsearbeid blant sjøfolk i havnebyene.

IV
Hva leste han videre, denne første nasjonaldagen i et okkupert land?
Nå slåss vi for rett til å puste. Vi vet der må demre en dag
da nordmenn forenes i samme befriede åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydpå, fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte; at vi skal komme igjen.


Lenge ble Nordahl Grieg oppfattet som en skikkelig nasjonalromantiker.
Han skrev blant annet en kantate med tittelen «Norge i våre hjerter», og dette ble også tittelen på en diktsamling han ga ut i 1927. To år før det hadde han gitt ut diktsamlingen «Stene i strømmen», som også var mye idyll. Kjærlighetsdikt; dikt med bibelske motiver.
Han ga også ut den romanen som mange regner som startskuddet til påskekrim-tendensen her i Norge. Den skrev han sammen med en som het Nils Lie, og de to kalte seg «Jonatan Jerv». Boka het «Bergenstoget plyndret i natt», og skal ha blitt skrevet fordi de to forfatterne var blakke og trengte penger.
«Norge i våre hjerter» var ment som en hyllest til hverdagssliterne, men på den politiske venstresiden ble samlingen mottatt med et gjesp. En av dem, Arne Ording, skrev i en anmeldelse: «All denne ild og ungdom ... hva skal den egentlig brukes til? Hva vil dikteren kjempe for? Folket trenger ingen slitets romantikk, [... de] trenger hjelp til å komme ut av knugende livsforhold som nødvendigheten har tvunget dem inn i og som de aldri selv har valgt.»

V
På 1930-tallet skjedde det mye med Nordahl Grieg. Han besøkte Sovjet-samveldet, og han ble begeistret. Han kom hjem som det vi må kunne kalle «en troende kommunist». Han skrev skuespill med krass, politisk brodd. Mest kjent er «Nederlaget», som handler om Pariserkommunen i 1870. Et annet kjent skuespill er «Vår ære og vår makt», som var en krass kritikk av hvordan den norske rederstanden tjente store penger under den første verdenskrig, mens hundrevis av norske sjøfolk omkom.
Politisk hadde han beveget seg fra å være nokså langt ute på høyre side av skalaen, til nå å befinne seg minst like langt ute på venstre side. Det var i denne tiden – i 1936 – han skrev diktet «Til ungdommen» eller «Kringsatt av fiender», som det heter i første linje.
I det andre og tredje verset heter det:
«Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med,
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.»


Og den romantiske følelsen han måtte ha hatt for krig 20 år før, er nå helt borte:
«Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!»


«Døden skal tape!»


VI
Vi er fremdeles i Tromsø, for 75 år siden på dagen.
Nordahl Grieg er i ferd med å avslutte sin opplesning. I de to nesten årene skulle han få en omflakkende tilværelse – det hadde han forresten hatt hele sitt voksne liv. Da tyskerne marsjerte inn i Norge 9. april, hadde han forgjeves forsøkt å melde seg for norske militære myndigheter i Oslo og på Hønefoss, før han dro nordover og meldte seg for lensmannen i Ringebu. Etter noen dagers venting ble han tatt ut i en gruppe på 30 mann som skulle holde vakt over Norges Banks gullbeholdning mens den ble fraktet nordover til Tromsø. Grieg fulgte med gulltransporten over til Storbritannia.
I Tromsø fikk han et par dagers permisjon for å skrive et dikt som han skulle lese i radioen på 17. mai. Det ble det diktet som har vært tema for dette foredraget.
Kommet over til England, ble Nordahl Grieg knyttet til Utenriksdepartementet som en slags statsansatt dikter. I de følgende årene skrev han dikt og reportasjer som ble offentliggjort i Norsk Tidend i London. Men først og fremst ble de lest høyt av Grieg selv i den norske utsendelsen fra BBC klokken 19.30. I disse diktene appellerer han ikke til hat, men til standhaftighet i motgang og til samling om byggende verdier – menneskeverd og demokrati. Hele det okkuperte Norge lyttet til disse sendingene. Diktene ble skrevet ned av lytterne, og da tyskerne høsten 1941 konfiskerte radioapparatene, ble de spredd i tusenvis i de illegale avisene.

VII
Nordahl Grieg selv ble ikke en av dem som kunne holde løftet om å komme igjen når krigen var slutt. Om kvelden 2. desember 1943 var han med en armada på 425 Lancaster bombefly mot Berlin. Det flyet han var om bord i, ble skutt ned og styrtet over Potsdam. Alle ombord omkom.
Han får selv det siste ordet:
Her skal vi minnes de døde som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen, sjømannen som gikk ned,
Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn.
Vi har de døde med oss den dag vi kommer igjen.


Det er gått 75 år. Måtte vi aldri glemme lærdommen fra denne dagen: Å vite hva frihet er!

Takk for oppmerksomheten!