søndag 18. desember 2016

Litt om noen julesanger


Kåseri under «Vi synger jula inn» - Frelsesarmeen, Grimstad

Sanger hører jula til. I alle sang- og salmebøker finnes det mange sanger om jul. De vi finner i de kristne sang- og salmesamlingene handler, naturlig bok, om det kristne julebudskapet, men vi har også mange andre; noen er sangleker, andre fokuserer bare på jula som en tid for fest og glede: «Nå er det jul igjen, og nå er det jul igjen, og jula varer helt til påske…», eller «Så går vi rundt om en enebærbusk», «På låven sitter nissen» og så videre.


I dette innlegget har jeg tenkt å snakke litt om noen av de kristne julesangene; både et par norske og et par utenlandske. Det er mange å velge mellom også der. Jeg kunne snakket om så vel «O helga natt» som «Oh, little town of Betlehem», men utvalget måtte bli litt brutalt.

I
Den første av disse har en viss tilknytning til den delen av landet som min fars slekt kommer fra: Sunnfjord i Sogn og Fjordane. Da tenker jeg på «Det lyser i stille grender» av Jakob Sande.
Da må vi gå 85 år tilbake i tid, til en stekende varm sommerdag i 1931.
I hagen til Klokkargarden i Dale i Sunnfjord satt en ung mann i skyggen av eit tre og skrev.
Det var lyrikaren Jakob Sande, som to år før hadde gitt ut diktsamlingen «Svarte næter».
Det var ei bok som hadde fått mye oppmerksomhet.
Diktet han skrev på denne sommerdagen var bestilt av juleheftet «Jol i Sunnfjord». Det hadde overskriften «Jolekveld», og det første av de fem vers begynte slik:
«Det lyser i stille grender
av tindrande ljos i kveld
og tusunde barnehender
mot himmelen ljosa held».


Alt året etter fikk diktet en melodi.
Den ble skrevet av Lars Stubhaug, som var lærer i Vevring i Sunnfjord. Han arrangerte den også for kor, og sangen ble mye brukt. Tekst og tone ble trykket i avisa Gula Tidend i 1934.
Da det kom en ny utgave av Lars Søraas sin sangbok for skolen i 1948, var teksten med der, men nå med en melodi av Søraas selv. Det er denne melodien som siden har vært knyttet til denne sangen, selv om skal være i alt ni komponister har laga melodi til Sande sin tekst.
På 1980-tallet ble sangen folkeieie, ikke takket at Sissel Kyrkjebø tok den med på sin juleplate fra 1987. Men alt i 1985 var Sandes tekst og Søraas sin melodi med i Norsk Salmebok.
Da songen vart publisert første gong, hadde han fem vers. Seinare strauk Sande det siste verset, der han syng om «barnet, Guds son og sonar/som myrkret for evig batt».
Det var vært diskutert hvorfor han strøk dette verset, om det ble for «kristelig» for han. Sjølv sa han at han syntes det var for dårlig. –En kan ikke binde mørket, skal ha vært en av begrunnelsene han gav. I Norsk Salmebok står alle fem vers, selv om familien protesterte mot dette, og viste til hva Sande selv hadde uttrykt som sitt ønske. I Frelsesarmeens sangbok er det fem vers, men i «Sangboken» - bedehusenes sangbok – er det bare fire.
Salmebokkomiteen endra også «myrkret» i siste line til «døden».

Jakob Sande er vel ellers ikke mest kjent som salmedikter. Men han har også en annen tekst i Norsk Salmebok (og i Frelsesarmeens sangbok): «Du som låg i natti seine». Det er en sterk langfredagssalme der dikteren henvender seg til Jesus som «stridsmann i Getsemane», til han som sto «einsam i Pilati borg» og til Jesus som «offerlam frå Golgata». Den skrev han samme året som han skrev «Det lyser i stille grender».
Siste verset er slik:
«Lær mi sjel kor du laut lida,
syn meg såret ditt i sida,
styrk og nør mi veike tru.
Syn meg dine merkte hender,
så eg frelst mitt auga vender
opp til deg på krossen, du».


Jakob Sande var godt kjent med den bibelske forestillingsverden, og brukte denne kunnskapen i mange av diktene sine. Han var tross alt sønn av en lærer og kirkesanger. Om de rent religiøse tekstene hans, er det imidlertid blitt sagt at han kom aldri lenger enn til Golgata. Han skrev aldri noen tekst om påskemorgen.
«Det lyser i stille grender» står ikke i noen av de diktsamlingene Jakob Sande ga ut mens hans levde. Den sto heller ikke i «Dikt i samling» fra 1959, og som han redigerte selv. Her lukte han ut flere av diktene i de første samlingene sine. Men da Gyldendal i 1998 gav ut ei ny og komplett utgave av «Dikt i samling», var også «Jolekveld» frå 1931 omsider med.

II
Vi gjør et byks fra Sunnfjord til USA, og i tid fram til 1956: Det er 60 år siden.
Komponisten, låtskriveren, korlederen og skuespilleren Jester Hairston var noen år før blitt bedt om å skrive en sang til et fødselsdagsselskap. Siden de fleste av gjestene hadde bakgrunn fra de vestindiske øyer, valgte han en calyopsoaktig melodi. Teksten ble, som de fleste tekster av denne typen, fort glemt, men da Hairstone litt senere ble bedt om å skrive en sang til jul, fant han melodien fram igjen. I 1956 ble den spilt inn av Harry Belafonte, og i dag synges den over hele verden som «Mary’s Boy Child».

Jester Hairston levde fra 1901 til 2000. Han var utdannet innen landbruk, men det var musikk og showbusiness som ble hans liv. «Mary’s Boy Child» er hans mest kjente sang, sammen med sangen «Amen», som han skrev til filmen «Liljene på marken» fra 1963, der skuespilleren Sidney Poitier fikk Oscar for beste, mannlige hovedrolle.
Som skuespiller var Hairston i «smårollefaget», men deltok i kjente filmer som «Drep ikke en sangfugl» og «Natten var het».
Da Harry Belafonte hørte sangen med den nye teksten, spurte han om tillatelse til å ta den med på sin nye LP i 1956. Det fikk han. Senere ble sangen også sendt ut som singelplate med Belafonte. Også Mahalia Jackson hadde den med på en plate det samme året.
Lista over artister som har spilt inn denne sangen er svært lang og variert. Her kan nevnes det danske artistparet «Nina & Frederik», Nat King Cole, Tom Jones, John Denver, Roger Whittaker, Carola, Vikingarna, Kiri Te Kanawa og Jim Reeves.
Den mest kjente versjonen sto kanskje discogruppa Boney M for i 1978. Det fortelles at Jester Hairston, som var nærmere 80 år på det tidspunktet, var meget begeistret for Boney Ms innspilling.
Det har vært gjort flere oversettelser av sangen om Marias guttebarn til norsk. Den første ble laget av Juul Hansen og spilt inn med tvillingene «Randi og Torild» i 1964. Den hadde tittelen «Det var en gang en julenatt». Senere har Arve Sigvaldsen, Lars Kilevold og Arnold Børud laget norske oversettelser – i all beskjedenhet har også Nils-Petter Enstad gjort dette i sin ungdom.
Blant artister som har sunget den inn på norsk finner vi blant andre Anita Skorgan, Ingjerd Helén og av Helge Borglund i «Frem fra glemselen»-serien.

I omkvedet på den engelske versjonen skriver Hairston «Hark now, hear the angels sing», en formulering man også kjenner igjen fra Charles Wesleys kjente julesang: «Hark! the herald angels sing». Her har Hairston tydeligvis latt seg inspirere av den kanskje mest kjente julesang på engelsk. «Hark» er et arkaisk ord for «hør», og hvert år lytter millioner av mennesker til denne enkle bursdagssangen som hyller Marias guttebarn.

III
Og siden jeg alt har nevnt Charles Wesley, kan vi også se litt på hans mest kjente julesang; en sang som på mange måter er julens åpningsfanfare: «Hark! The herald angels sing», eller «Hør den englesang så skjønn».
Det fortelles at Wesley fikk inspirasjon til teksten en juledag da han var på vei til kirken, og hørte hvordan lyden av kirkeklokker fylte luften. «Hør hvordan himmelhvelvet ringer for å prise Kongenes Konges herlighet», skal han ha sagt.
Teksten ble publisert første gang i samlingen «Hymns and sacred Poems» fra 1739.
I 1743 endret Wesley selv på den, og redigerte den slik at den fikk fire vers.
Også andre har vært med på å justere i teksten. En av disse var Wesleys nære medarbeider George Whitefield, som skal ha endret åpningslinjen fra «Hark! how all the welkin rings / Glory to the King of Kings» til det man synger i dag, der det refereres til «the newborn King». Også andre endringer er blitt gjort i teksten i årenes løp, blant annet for å erstatte ord som ikke lenger brukes på engelsk. Det første ordet i teksten («Hark!») er det eneste av disse som har overlevd; det er et arkaisk ord som betyr «Hør!». Ordet «welkin» er et arkaisk ord for himmelrommet.

I de første 100 år av sangens historie, var den knyttet til en tone fra Händels store oratorium «Judas Maccabæus» fra 1747. I 1855 oppdaget den engelske organisten William Hayman Cummings at teksten kunne synges til en tone av Felix Mendelsshon-Bartholdy, og i dag er det denne tonen man bruker.
Det finnes antakelig ingen nøyaktig oversikt over hvor mange språk denne sangen er oversatt til. På norsk finnes det flere oversettelser. Både Trygve Bjerkrheim, Kjetil Frøysa og Bjarne Sæbø har oversatt den til nynorsk.
Oversettelsen til bokmål er av Elevine Heede, lærerinnen fra Arendal som levde fra 1820 til 1883, og skrev og oversatte en rekke salmer. Hun var tilknyttet Metodistkirken i Norge, men har også tekster i Norsk Salmebok. Sangen har ulikt antall vers i de forskjellige sang- og salmebøkene i Norge. Noen har fire vers, andre har bare tre eller to.
Frøysas oversettelse er brukt i Norsk Salmebok: «Høyr kor englar syng frå sky: Krist er fødd i Davids by.»

En lang rekke artister har spilt inn versjoner av denne sangen, og den er «fast post» på de aller fleste kirkekonserter i førjulstida. En av dem som har framført den på slike konserter, er Sissel Kyrkjebø. Ofte er det den engelske versjonen som framføres, men den tåler godt å bli framført også i norsk språkdrakt.
Charles Wesley (1707 – 1788) var opprinnelig anglikansk prest, men regnes, sammen med sin bror John, for metodismens grunnlegger. Han var en meget produktiv salmedikter, og er votert inn i «The Gospel Hall of Fame» i kategorien for «inspiratorer».

IV
Og så bør vi kanskje vende nesa hjemover igjen, til den som ved siden av «Det lyser i stille grender» er den norskeste av alle norske julesanger: «Nå har vi vaske golve og vi har børi ved».
«Julekveldsvisa» er et folkelig allemannseie. Den «forkynner» ikke, men gjengir en fortelling.
Derfor kan selv humanetikere med ekstrem berøringsangst for det kristne synge den, mens vi som er mer fortrolige med det kristne, kjenner igjen fortellingen som det den er: Historien om at Gud sendte sin sønn til verden for å frelse oss.
Det mest «religiøse» i teksten er kanskje den linja der det heter: «Den fyrste gong hu skinte, så laga hu ei bru/imilla seg og himlen og ei krubbe og ei ku».
Teksten sto på trykk første gang i 1951 – det er 65 år siden i år – i julenummeret til det som nettopp hadde endret navn fra «Arbeidermagasinet» til «Magasinet for alle».
Her var forfatteren Nils Johan Rud redaktør, og han ga mange forfatterspirer muligheten til å komme på trykk med sine tekster. Alf Prøysen var nok ikke lenger noen «spire» i 1951; han var begynt å bli anerkjent både som visedikter og plateartist.
I 1951 var Alf Prøysen nettopp blitt far for andre gang, til en gutt som het Kjetil. Fra før hadde han og kona datteren Elin.
Så får han et brev fra Nils Johan Rud: «Vi har så mange julesanger, men ingen julevise. Kan du forsøke å bringe himmelen ned i ei gråstue?» skrev han.

I boka «I milla seg og himlen. En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap» har jeg gjort litt grundigere rede for alle de faktorene i Prøysens sinn og liv som til sammen skapte «Julekveldsvisa», men her og nå får vi nøye oss med å slå fast at de første reaksjonene på Julekveldsvisa kom allerede da den sto på trykk første gang, i Magasinet for Alle sitt julenummer i 1951. En prest skrev fra Brandbu og fortalte at han var blitt glad i den, og ville gjerne bruke den i juleprekenen sin.
Året etter ble den spilt inn på plate. Senere har en lang rekke artister spilt den inn. Mange sangkor har den på repertoaret sitt, og den spilles i radio og over høytaleranlegg i desemberdagene over det ganske land. Både teksten og melodien er slitesterke hver for seg, og sammen er de som en diamant.
Så melodien fortjener også å bli nevnt. Den hadde Prøysens venn Arnljot Høyland skrevet flere år før, men det var til ei vise Prøysen hadde skrevet i forbindelse med en oppsetning på landbruksskolen i Asker, der han var elev under krigen. Den visa het «Lærlingevisa».
Når Prøysen nå skulle skrive ei julekveldsvise, kontaktet han Høyland og spurte om det var greit at han skrev en ny tekst til den melodien. Det var det.
Arnljot Høyland selv levde fra 1924 til 2002, og gjorde en karriere som forsker og professor i matematikk. Mot slutten av sitt liv ble han spurt i et intervju om han ikke var lei av «Julekveldsvisa».
- Nei, lei av den blir jeg aldri. Har man skutt et slikt blinkskudd, får man være fornøyd, sa han, og «Julekveldsvisa» ble sunget i Høylands begravelse.
Frelsesarmeens sangbok var den første kristne sang- og salmeboka som tok med «Julekveldsvisa»; senere ble den også med i Norsk Salmebok 2013.

Vi begynte med den unge Jakob Sande og kan avslutte med den unge Alf Prøysen.

NRK-mannen Herbjørn Sørebø ga ut ei bok om Jakob Sande i år 2000. Her skriver han om disse to: «Alf Prøysen hadde gitaren, Jakob Sande lutten, og dei hadde det same sosiale synet. Song dei også i den same trua frå botnen av sjela si?»
I 1938 hadde Alf Prøysen for første gang en tekst på trykk. Det var et dikt som het «Røde geranier», og det sto i et blad som het «Kooperatøren». Det er et dikt med mange kristne referanser, men den aller sterkeste står i det tredje verset, der det heter:

«Røde geranier! Gi meg din glødende
livsgnist på ungdommens rastløse vei.
Lær meg å minnes et kors og en blødende
skikkelse opphengt til frelse for meg».


Dette er noe av den bakgrunnen Prøysen hadde med seg da han skrev «Julekveldsvisa».

Takk for oppmerksomheten!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar