Gospelartisten Elvis - 35 år etter

Kåseri på Frelsesarmeen i Askim torsdag 16. august 2012

Han tilhører den tragiske rekken av artister og kunstnere som døde tidlig, gjerne som en konsekvens av et hardt liv, rusmisbruk og manglende fotfeste i tilværelsen. Torsdag 16. august var det 35 år siden den amerikanske artisten Elvis Presley døde, 42 år gammel. Mens han levde ble han oppfattet som ”rockens konge”. Etter sin død huskes han i enda større grad som gospelartist. Alt mens han levde var det for sine gospelinnspillinger han ble prisbelønt.

Historien om hans liv er skrevet inn i musikkhistorien for all framtid, både som fortellingen om den unge lastebilsjåføren som ble en av verdens mest populære artister, om den snille, kristne mammadalten som ble et opprørsymbol for unge over hele verden og om den amerikanske tragedien, om han som mistet kontakten med seg selv og som gikk under i piller og rus, og døde i ung alder.

Bakgrunn fra pinsemenighet
Elvis Aaron Presley, som var hans fulle navn, vokste opp i det amerikanske bibelbeltet. Han ble født som tvilling, men broren døde bare noen timer gammel, og Elvis vokste opp som enebarn. Som praktisk talt alle i det såkalte «bibelbeltet», gikk familien regelmessig til gudstjeneste, og familien Presley gikk i den lokale pinsemenigheten. Musikken i denne menigheten var sterkt preget av den country/gospeltradisjonen som hadde vokst fram blant negrene i sørstatene. Denne musikken kom til å prege Elvis for hele livet, og fikk fram de beste kvalitetene i ham som sanger. I 1953 ga han ut sin første plate, og han ble raskt en meget populær artist. Sceneshowet hans var etter manges mening inspirert av hvordan karismatiske predikanter i pinsemenigheten framførte sine prekener.

Gospel eller rock?
Det kan være god grunn til å spørre om det var som rockeartist eller som gospelsanger Elvis var «størst». Faktum er at alle de tre gangene han fikk den prestisjetunge bransjeprisen «Grammy Award», var det for gospelinnspillinger. Da han i 2001 ble innlemmet i The Gospel Hall of Fame, sa datteren hans at det var denne musikken som sto hans hjerte nærmest. Når noen kalte ham «konge», skal han ha svart: -Det er Jesus som er konge. Jeg er bare en sanger.
At han var en mangfoldig artist som ikke kunne settes i bare én bås, ser man av det faktum at han er votert inn i til sammen fire musikalske æresgallerier, nemlig rockens (1986), countrymusikkens (1998), gospelmusikkens (2001) og rockabillyens (2007).
Allerede i 1957 laget han en EP med fire gospelsanger. En av disse var «Peace in the Valley». Samme år ga han ut en LP med julesanger, der disse fire var tatt med. Da han samme år opptrådte i det prestisjetunge Ed Sullivan Show på fjernsyn, insisterte han på at «Peace in the Valley» skulle være en av sangene han framførte. I februar 1961 kom han så med sitt første «rene» gospelalbum. Det het «His Hand in Mine». Det solgte til gullplate i løpet av forholdsvis kort tid.

Gospelsuksess
De neste årene var bedrøvelige for Elvis, rent kunstnerisk. Det eneste lyspunktet i dette mørket var en gospelinspirert sang: I 1964 hadde han stor suksess med singelen «Crying in the Chapel». Den lå på førsteplass i flere land, i en periode da Beatles-feberen var på det sterkeste.
I mai 1966 gikk han så i studio for å spille inn noe annet enn et filmalbum. Av de i alt 18 sangene som det ble gjort opptak av, kom 12 av dem med på «How Great Thou Art», som ble Elvis sitt andre gospelalbum. Platen kom ut i 1967, og samme år fikk Elvis Grammy-prisen for tittelsporet. Dette var den første bransjeprisen han fikk i sin karriere. Platen ble både en musikalsk og kommersiell suksess. Med to millioner solgte eksemplarer kom den på 18. plass over de mest solgte LP-platene i USA det året. For et rent gospelalbum var dette meget bra.
De fleste av sangene på platen var gospelsanger Elvis kjente fra sin barndoms menighet, men tittelsporet var ikke en av disse. Den var faktisk helt ny for ham. «How Great Thou Art» skal være den eneste sangen Elvis spilte inn som har skandinavisk opprinnelse. «Å, store Gud» ble skrevet av svenske Carl Boberg i 1886. Senere ble den en av Elvis sine kjenningsmelodier, og han kalte den «My favourite gospel». I tillegg til å ha fått en Grammy-pris for innspillingen av denne sangen, fikk han også en Grammy for en konsertversjon av «How Great Thou Art».
I 1971 laget han et nytt gospelalbum: «You never walk alone». Tittelsangen er ingen tradisjonell gospel, og sangen er kjent som klubbsangen til fotballklubben Liverpool. Året etter kom han med enda et gospelalbum, nemlig «He touched me». For dette albumet fikk Elvis den tredje og siste av sine Grammy-priser. I alt spilte Elvis inn 87 gospelsanger på plate, noe som er i overkant av ti prosent av de i alt 745 sangene han spilte inn.

Ble bare 42 år
De siste leveårene til Elvis Presley var preget av artistisk suksess og personlig tragedie. Han holdt store konserter og ble dyrket av sine trofaste fans, samtidig som skilsmissen fra den ti år yngre Pricilla i 1973 tok mye av livsgnisten hans. Han begynte å misbruke medisiner i stor grad, og dette var nok den viktigste årsaken til hjerteanfallet som tok hans liv i 1977, bare 42 år gammel. Meldingen om dødsfallet gjorde at salget av Elvis-plater eksploderte, og 35 år etter hans død er det solgt mer enn halvannen milliard Elvis-plater verden over.

Kilder:
Martin Alfsen: JESUS I MUSIKKEN (Oslo, 2002)
Sven Erik Lundby: MØTE MED ELVIS PRESLEY (Oslo, 1985)
www.wikipedia.org – diverse søkeord

Sverd eller kors?

Olsokforedrag i Skiptvet historielag 29. juli 2012

Temaet som er annonsert for dette foredraget er «Sverd eller kors?» Tittelen er hentet fra ei bok jeg ga ut for noen år siden, og som heter «Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre», og mye av det jeg vil si er forankret i dette arbeidet.

Ja, jeg begynner med Håkon den gode, og de første tankene til det som er blitt denne boka, var inspirert av ham. Først hadde jeg nemlig bare tenkt å skrive om ham. «Den glemte kristningskongen» var arbeidstittelen. Jeg oppdaget da boka kom ut at det var gått nesten 15 år siden jeg begynte å arbeide med dette stoffet. Så kikket jeg på boka. 15 år og 150 sider.

I
Tidsrommet vi snakker om, «fra Håkon den gode til Olav Kyrre», er omkring 150 år. Det er en forholdsvis lang periode i et folks historie, men som jeg skriver mot slutten av boka: Teknologisk hadde det ikke skjedd omtrent noe som helst på denne perioden.

Sammenlikner vi dagens tekologi med den som fantes for 150 år siden, snakker vi om kvantesprang. Men den teknologiske utviklingen fra Håkon den gode til Olav Kyrre kan knapt nok kalles museskritt.

Ble Norge et kristent land tidligere enn vi har trodd?
Eller kanskje vi kan snu på spørsmålet: Hvem var den første kristne nordmann?
Det er det lett å svare på: Det vet vi ikke.
Men vi kan gjøre oss noen tanker – kall det gjerne «kvalifisert gjetting».

Trolig var ikke den første kristne i Norge norsk i det hele tatt. Det var enten en mann eller kvinne som var ført hit som krigsfange, som trell, som bytte. Eller det kan ha vært en kvinne av høy byrd som var blitt giftet bort til en norsk høvding.

II

Det har vært gjort mange utgravninger som tyder på at det fantes kristne mennesker i Norge allerede tidlig på 700-tallet. Det er de som har antydet at de aller eldste, kristne sporene går helt tilbake til pluss/minus år 600. Jeg synes kanskje det er vel dristig, tatt i betraktning at kristendommen ikke fikk sitt gjennombrudd i Romerriket før rundt år 400. Til England kom kristendommen i løpet av 400-tallet, og selv om det skjedde en hedensk reaksjon i forbindelse med romerrikets fall, regner man England som kristnet fra midt på 500-tallet. Så selv om det nær sagt skulle ha slumpet til å lande et kristent menneske i Norge omtrent på den tida, tror jeg vi må fram til 700-tallet før vi kan snakke om kristne spor og kristen påvirkning av noen betydning.

Kristningen av Europa var en forholdsvis langsom prosess, og de nordiske landene var de siste skansene som «falt» for den nye troen.

I året 313 ga keiser Konstantin den store i Roma gitt de kristne full religionsfrihet på linje med den de andre religionene i riket hadde. I 392 erklærte så keiser Theodosius den store at han ikke ville tåle noen annen religion i sitt rike enn kristendommen. Selv om keiserens erklæring i prinsippet gjaldt hele riket, tok det ennå tid før kristendommen hadde fått fotfeste nordover på kontinentet. Men allerede på 500/600-tallet må de britiske øyer kunne karakteriseres som kristnet, som alt nevnt, og på 700-tallet også de største delene av det europeiske fastlandet, det vi i dag kjenner som Frankrike.

Da "Tysklands apostel", den hellige Bonifatius, led martyrdøden i 814 var også mesteparten av dette landet kristnet. Dermed sto bare de nordiske landene igjen. Men også her må det ha vært mennesker med kristen tro på den tiden, og man finner spor etter dette også i de norrøne mytene – dette skriver jeg mer om i boka.

Disse kristne menneskene kom fra en kristen kultur på kontinentet, og til en norrøn kultur og ikke minst kult i Norge. Avskåret fra de seremoniene som han eller hun var opplært til å følge, hadde vedkommende ett av to valg: Enten glemme sin opprinnelige tro, eller forsøke å bevare den i sin tanke.
Kanskje var det andre, kristne skjebnefeller i det samme området, skjebnefeller som kunne ha et visst religiøst fellesskap med hverandre. Selv om man var avskåret fra sakramentene og skriftemålet, hadde man i det minste noen felles referansepunkter for tanker om både livet og døden. Slik kan de første små, kristne fellesskapene i Norge ha blitt etablert.


Utover på 700- og 800-tallet blir sporene etter kristen påvirkning tydeligere og tydeligere. Ett av sporene er endringer i gravskikkene. I graver fra tiden da den norrøne religionen hadde sin "storhetstid", kan man finne forholdsvis rikholdig med gaver som har fulgt den døde. Dette tyder på at man har hatt en forestilling om at den døde vil trenge å ha med seg diverse utstyr til det neste livet. Men samtidig er det sider ved disse gravskikkene som gir inntrykk av at man redd for at de døde ville "gå igjen". Man har funnet flere graver der den døde er blitt regelrett partert, for eksempel ved at vedkommende har fått hugget beina av etter sin død.

Men etter hvert som den kristne påvirkningen seg inn, avtok skikken med gravgaver. Man begynte også å gravlegge de døde i retningen vest/øst, et klart tegn på kristen påvirkning, ut fra den tanke at når Jesus kommer igjen, vil han først bli sett i den østlige himmelretningen.


III
Det jeg forsøker å beskrive i min bok, er at kristningen av Norge ikke var én, men flere prosesser som dels gikk parallelt, dels hadde sine egne løp. Man må kunne snakke om kulturelle prosesser, politiske prosesser og - i en forlengelse av disse siste - militære prosesser. De politiske prosessene er de det er enklest å avgrense i tid, men de kulturelle er de mest interessante. De politiske prosessene hadde neppe latt seg gjennomføre, hadde det ikke vært fordi kulturelle prosesser på forhånd og over svært lang tid hadde lagt grunnlaget for et egentlig svært dramatisk og omfattende kulturskifte.

De kulturelle prosessene begynte lenge før kristendommen ble satt på den politiske dagsorden første gang, og de var først avsluttet lenge etter at lovverk og hverdagsliv for lengst var regulert i henhold til kristen tro og skikk. Dette var prosesser som skjedde på folkedypet, og som rullet med nærmest naturlovenes tyngde. De beveget seg bort fra det norrøne og mot kristendommen.

Man kan derfor med god grunn anfekte eventuelle påstander om at det de politiske prosessene som "gjorde" at Norge ble et kristent land. Det samme gjelder i enda sterkere grad påstandene om at Norge ble kristnet med sverd, brann og vold. Det er en nokså tabloid analyse som har vært svært seiglivet - muligens fordi man i enkelte miljøer synes man har hatt nytte av denne forenklingen.

"Sverdmisjonen" var en meget kortvarig politisk strategi som først og fremst de to kongene ved navn Olav sto for. Når kristningen ble gjennomført i form av lovvedtak på tingene, var det snarere på tross av denne strategien, enn på grunn av den. Når sverdmisjonen ikke førte til at hele kristningsprosjektet skar seg, er dette mer enn mye annet en bekreftelse på at Norge allerede langt på vei var et kristent land.

Disse kulturelle prosessene lar seg ikke avgrense i tid, verken når det gjelder begynnelse eller slutt. Det er de som vil mene at prosessen ikke er fullført ennå, men er noe som pågår kontinuerlig, og vil gjøre det til den dagen historien avslutter seg selv. Det vil skje i den rekken av begivenheter som kirken kaller apokalypsen og åsatroen kalte ragnarokk.

Men for historieskrivningens skyld er det likevel behov for å definere et utgangspunkt, hvor man kan peke på at prosessene akselererte, og et sluttpunkt der prosessene hadde skapt en ny, politisk situasjon, og en ny orden var etablert. Disse ytterpunktene kan i tid plasseres samtidig med regjeringstiden til to konger, henholdsvis Håkon Adalsteinsfostre ”den gode” og Olav Haraldson Kyrre.

IV
Noe som jeg også berører i min bok, er kristningsverkets betydning for rikssamlingen. Kunne Norge blitt samlet til ett rike dersom kristningen ikke hadde skjedd?

Min påstand er nei.
Blant historikere er ikke det noen kontroversiell påstand, men som lekfolk tenker vi kanskje ikke så mye over den siden av det.
”Men hva da med at det var Harald Hårfagre som samlet Norge til ett rike?”
Til det vil jeg svare et klart og tydelig ”tja”.
Tja, fordi:
a) Det var ingen fullstendig samling Harald gjennomførte, og
b) Samlingen gikk fort i oppløsning etter hans død, i og med at alle sønnene hans fikk kongsnavn.

Den første som tilnærmelsesvis var en rikskonge i Norge, var faktisk Olav den hellige.
Det er også verd å merke seg at den argumentasjonen Harald brukte for å såkalt ”samle” Norge, hadde det vi kan kalle en ”kristen rot”. Han sa bl.a. at han trodde bare på én Gud, som var herre over himmel og jord, og begrunnet sitt politiske prosjekt med dette. Jeg stiller derfor spørsmålet i min bok om kanskje Harald Hårfagre var en ”skapkristen”, Uansett er det et faktum at han var den siste udøpte kongen i Norge.

Noen ord til slutt om han som er min ”helt” i denne sammenheng: Håkon den gode” eller Håkon Adalsteinsforstre; den yngste av Harald Hårfagres mange sønner. Hvor mange de var, er uklart. Det snakkes både om 11 og 20. Vi kjenner navnet på fem sønner av Harald, og kan ut fra andre opplysninger anta at det i hvert fall var ni ”brødrene Haraldsen”.

Som 5-åring ble Håkon sendt til England for at han skulle fostres opp av kongen der. Denne kongen het Ethelred eller Adalstein på norsk.
Kong Adalstein lot Håkon bli døpt, og sørget for at han fikk en kristen oppdragelse og ble opplært i kristen tro. Håkon var både evnerik og flink. "Han kunne mye og var svær i idretter; han var større og sterkere og vakrere enn noen annen mann, klok og veltalende og en god kristen," skriver Snorre. Det er ingen grunn til å tro annet enn at det var i full forståelse med kong Harald at Håkon både ble døpt og ellers ble oppdratt som en kristen.

Det miljøet Håkon vokste opp i, var ett av de fremste kulturmiljø i Europa på den tiden. I stedet for den vikingoppdragelsen han ville fått i Norge, ble han opplært i kunst, kultur og filosofi. Han lærte å lese og ble fortrolig med de fremste av datidens høviske skikker, sammen med fester og gudstjenesteliv. Han hadde rikelig tilgang til bøker og skrifter, og hørte daglig nytt fra de andre europeiske stormaktene.

Til den kristne oppdragelsen og utdannelsen Håkon fikk i dette miljøet, hørte også at han ble fortrolig med den angelsaksiske kirkens tro, gudstjenesteliv og, ikke minst, dens misjonsinnstilling. Her ble grunnlaget lagt til det som senere kom til å særprege det kristningsframstøtet han gjorde som norsk konge: Han ble innprentet at misjon skulle drives med kjærlighet, ikke med vold og makt. Hedenske templer skulle ikke rives brutalt ned. Så lenge det var noen som brukte dem, skulle de respekteres, og ikke røres.

I følge det norrøne historieskriftet Ågrip, som ble skrevet midt på 1100-tallet, var det mange som vendte seg til kristendommen i disse første årene av Håkons kongetid. Skriftet sier uttrykkelig at dette skjedde fordi kongen var så vennesæl.

Ågrip forteller også at noen sluttet å blote, selv om de ikke ble kristne selv, og at kongen fikk bygd kirker. Det heter også at han satte lærde menn til disse kirkene. Det må ha vært prester som han enten hadde med fra England, eller lot hente derfra. Ågrip understreker også, i likhet med Snorre, at kongen holdt helg hver søndag, og at han overholdt fredagsfasten. Han sørget også for at det ble innført lover som ville kunne legge grunnlaget for et kristent Norge. Han sørget for at nordmennene feiret jul samtidig som i kristne land, og ga flere lover i den forbindelse.

Flere av dem som var hans beste venner gikk over til kristendommen. Noen ble døpt, andre sluttet å blote. Alt dette var i samsvar med den opplæring Håkon hadde fått ved Adalsteins hoff. Kristendommen skulle ikke tvinges på noen, de skulle velge den selv, ut fra overbevisning. Det bidro også til å styrke Håkons stilling at det var fredelige tider i Norge.

Snorre skriver: «Da Håkon var konge i Norge, var det god fred for bønder og kjøpmenn, ingen mann skadde en annen verken på liv eller eiendom; det var gode år både på sjø og land. Kong Håkon var en usedvanlig blid mann, veltalende og omgjengelig, han var svært klok og tok seg mye av lovgivningen.»

Håkon bygde også kirker, han fikk prester til å komme fra England, og etter ca. 10 år som konge bestemte Håkon seg for å løfte saken opp på det politiske plan. Vi er kommet til tinget på Mære i Trøndelag, hvor den norrøne kulten sto sterkest.

Og her var det Håkons kristningsprosjekt strandet. Kanskje hadde han undervurdert den sterke stillingen den norrøne kulten hadde? Kanskje var det høvdingene i Trøndelag som syntes Håkon fikk for stor makt, og derfor ville/måtte de «sette ham på plass»?

I hvert fall gikk kongen på et formidabelt, politisk nederlag, og måtte velge mellom å la kristningen som politisk prosjekt ligge, eller på en borgerkrig på nakken. Han valgte det første, og Håkon gjorde ikke flere politiske framstøt for å fremme kristendommen i Norge.

I kirkehistorien er han etter dette blitt regnet som ”den frafalne”. Jeg mener dette er dypt urettferdig, og begrunner hvorfor i min bok.
Den sterkeste begrunnelsen for dette, ga kongen selv på sitt dødsleie. Han var blitt såret i slaget ved Fitjar, spurte mennene hans om de skulle føre liket hans til et kristent land, og begrave ham der.

Nei, svarte kongen. Skulle han få leve, ville han dra bort fra landet til kristne mennesker og bøte det som han hadde forbrutt mot Gud. «Men om jeg dør her i hedensk land, gi meg da slik gravferd som dere selv synes,» sa han til mennene sine. «I mangt levde jeg som hedenske menn, derfor kan dere gravlegge meg som hedenske menn,» sa han også, ifølge Ågrip, som også oppgir at han føyde til noen ord: «Siden håper jeg på mer miskunn hos Gud selv enn jeg er verd.»

Dersom kongen virkelig også sa disse siste ordene, eller noe tilsvarende i sin dødsstund, er dette den eldste klare, kristne bekjennelse vi kjenner fra vår historie.

Han ble etterfulgt av nevøene sine, sønnene til Eirik Blodøks, De var døpt og kristne. Jeg skriver i boka mi at den toneangivende i dette brødrelaget, Harald Gråfell, også bør regnes blant kristningskongene i Norge.


V
Men her setter jeg likevel strek for dette innlegget…

Nå begynner en spennende, politisk drakamp som topper seg med tinget på Moster i 1024 der kristningslovene blir vedtatt, og arbeidet med å bygge opp en kirkelig struktur begynner. Vi får en prosess som topper seg med slaget på Stiklestad, men som jeg forhåpentligvis har fått fram i det jeg har sagt: Det var ikke slaget på Stiklestad og Olav den helliges død som «frelste» Norge og gjorde det til et kristent land. Det var først og fremst de mange som hadde levd sine stille liv som kristne, og det var et jevnt og trutt politisk og kulturelt arbeid som ble utført.


Da kirkene i Norge markerte det såkalte tusenårsjubileet for kristningen av Norge i 1995, var det de som hevdet at ”tusen år er mer enn nok”. Det som snarere har vist seg er at tusen år bare var begynnelsen. Uansett livssyn må man erkjenne at den tusen år lange kristne kulturarven Norge har, har vært bestemmende både for politikk og samfunnsutvikling.

For min del synes jeg dette er et viktigere perspektiv å ta vare på, enn det som har med personen Olav Haraldsson å gjøre.

Takk for oppmerksomheten!

Fra Amos til Lasarus

Tale for dagen tirsdag 1. mai 2012 – Frelsesarmeen, Sarpsborg


Kjære venner; kjære kamerater her i Sarpsborg korps!

Til lykke med dagen!

Jeg husker første gang jeg hørte noen bruke det uttrykket «Gratulerer med dagen» i forbindelse med en 1. mai. Det var i 1990, jeg var nettopp blitt ansatt som redaktør for bladet «Brorskap» - som det het den gang – organ for Norges Kristne Arbeideres Forbund; som dét het den gang. Siljan menighet i Telemark hadde bedt om å få en taler til gudstjenesten fra Kristne Arbeideres Forbund, og det falt i min lodd å dra.
Og da jeg kom inn i kirken, la jeg merke at når de frammøtte hilste på hverandre, sa de også: «Gratulerer med dagen!»

Når jeg bruker en slik hilsen her i dag, er det av to grunner.
Det ene er den historiske betydningen denne dagen har, etter manges mening. Den andre er det faktum at dette også er dagen for menighetens årsfest her i Frelsesarmeen i Sarpsborg. Menigheten er blitt 123 år gammel. Åpningen skjedde 2. mai – for å være helt nøyaktig – men årsfesten har vært markert 1. mai. Slik det har skjedd her i dag.
Så langt historikken for menigheten vi er i. For vi er i en menighet. Vi er i Guds hus.

I min lokalavis leste jeg programmet for årets 1. mai i de sju kommunene i Indre Østfold. I tre av dem begynner dagen med en gudstjeneste. Det gjorde det naturlig for meg å gjøre meg noen tanker rundt nettopp dette: Å markere en kampdag med en gudstjeneste.
De fleste er kjent med historien som ligger bak at 1. mai ble arbeidernes kampdag. Det var den amerikanske fagbevegelsen American Federation of Labour som tok initiativet til en slik dag – det skjedde i 1888. Året etter Den Sosialistiske Arbeiderinternasjonale, eller den annen internasjonale, som den kalles, opp dette på sin stiftelseskongress i Paris, og i 1890 ble de første 1. maidemonstrasjonene holdt i en rekke byer. Én av disse var Kristiania.

I Norge vedtok Stortinget i 1947 at 1. mai skulle være offentlig høytidsdag og fridag. Det er sikkert ulike meninger om hvor lurt dette var, om ikke det gjorde noe med dagen. Fram til da hadde 1. mai-demon¬strasjonene og markeringene vært et dugnadsprosjekt og noe som foregikk etter arbeidstid. Nå ble det en ekstra fridag på våren, med de konsekvensene det har fått.
Samme år som Stortinget vedtok å gjøre 1. mai til offentlig høytidsdag og fridag, sendte biskopene i Den norske kirke et rundskriv til landets prester om gudstjenester denne dagen. I 1977 fikk dagen også egne tekster og egen kollektbønn.


Å skulle preke i en 1. mai-gudstjeneste kunne være utfordrende på flere måter. En utfordring kunne være dagens egenart som kampdag og med den politiske dynamikken som kunne ligge i det. En annen utfordring kunne rett og slett være det å finne en egnet prekentekst. I de tekstrekkene man hadde helt fram til i 2011, var det «den gylne regel» som dominerte, to tekster fra Lukas, som handler om denne og om å elske sine fiender. Som predikant oppfatter jeg begge disse tekstene som lite spennende. De kan begge lett kan ende i forholdsvis generelt snikksnakk om å være greie mot hverandre.

Som overskrift på denne talen har jeg satt: «Fra Amos til Lasarus». Jeg skal forklare hvorfor etter hvert. Men la meg først si at jeg syntes det var en gledelig overraskelse å lese de tekstene som er satt for årets 1. mai-gudstjenester. I evangelieteksten er det Jesu utfordring til betingelsesløs gjestfrihet som er tema: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde» (Luk 14, 12-13). Noen av oss kjenner igjen problemstillingen fra liknelsen om kongesønnens bryllup.

Enda mer kraft er det i teksten fra profeten Amos, denne refseren av Guds nåde, så å si, som skildrer de kommersielle kreftene i samfunnet som bare venter på at høytidene og helligdagene skal ta slutt, så de kan begynne å kjøpe og selge igjen, for «Da gjør vi målet for lite og prisen for høy og fusker med falske vekter. Da kjøper vi småkårsfolk for penger, en fattig for et par sandaler, og selger avfallskorn» (Amos 8, 5-6).
Begge disse tekstene kan med letthet anvendes på mange aktuelle situasjoner, selv i 2012. Og tilleggsteksten man kan velge, er der hvor Jesus forteller liknelsen om den rike mann og Lasarus.

Derfor altså, her i kveld: Fra Amos til Lasarus.
Profeten Amos – refseren i den gamle pakt – en gjeter som nærmest kom ut av ingenting og refset kongen og maktstrukturene. «Herren skal tordne fra Sion, la røsten runge fra Jerusalem!» Slik åpner han sine profetier.
Amos får meg til å tenke på en av de mest særpregede skikkelsene fra den svenske arbeiderbevegelsens historie. Fabian Månsson het han – han var opprinnelig frelsessoldat og satt mange år i den svenske Riksdagen. Ved et landsmøte i det sosialdemokratiske partiet skal han ha refset både partiet og ledelsen for at de var blitt så altfor selvtilfredse. Innlegget hans skal ha endt med at han pekte mot sentralstyret og ropte: «Herren er trøtt av dere!» Deretter forlot han møtet.
Kanskje noen skulle ha sagt noe liknende i dag? I nær sagt hvilket som helst parti? Herren skal tordne fra Sion! Herren er trøtt av dere!

Og den fattige Lasarus i Jesu liknelse – man som ble utnyttet, oversett og glemt.
Liknelsen om den rike mann og Lasarus er ikke noen enkel tekst å fortolke. Den kan veldig lett forstås dit hen at den som er fattig blir alltid frelst, mens den som er rik går fortapt. Evangeliet er ikke slik. Jeg leser liknelsen som en liknelse om forvalterskap. Jeg leser den som en liknelse om sosialt og menneskelig ansvar. Det var der den rike mannen trådte feil. Vi ser det samme i en annen liknelse; den om den rike bonden. «I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal da ha alt du har samlet?»
Profeten Amos: «Hør dette, dere som tråkker fattige ned og gjør ende på de hjelpeløse i landet! Dere sier: «Når er nymånefesten over, så vi kan selge korn, og sabbaten, så vi kan åpne kornsalget? Da gjør vi målet for lite og prisen for høy og fusker med falske vekter.Da kjøper vi småkårsfolk for penger, en fattig for et par sandaler, og selger avfallskorn!»

Og konklusjonen: «Herren har sverget ved Jakobs stolthet: Aldri vil jeg glemme noe av det de har gjort!» Det er kort vei fra profeten Amos til frelsessoldaten og politikeren Fabian Månsson: «Herren er trøtt av dere!»
Det er også en kort vei både fra Jesus og profeten Amos til aktuelle debatter i dagens virkelighet og dagens Norge. Jesu ord hos Lukas virker – i hvert fall for denne predikant! – høyst relevant med tanke på debatten om asylbarna, og det substansielle i refsen fra Amos kan være relevant for noe så prosaisk som åpningstidsdebatt og det stadig sterkere presset mot folks kvalitetstid, fritid, rekreasjonstid. Dette presset møter både ansatte og kunder.
At «politikk og religion» ikke hører sammen, er en retorisk øvelse som er blitt gjentatt så ofte og så slapt at den for mange representerer en ren selvfølgelighet. Men tilsynelatende selvfølgeligheter bør utfordres og etterprøves. For noen av oss vil «politikk og religion» da høre nesten organisk sammen.

Min referanseramme er kristendommen, og ut fra den er det god grunn til å spørre: Hvor troverdig er rå kommersialisering i møtet med Amos?

Hvor troverdig er isolasjonisme og proteksjonisme i møtet med Jesu ord om gjestfrihet?

Hvor troverdig er selvopptatthet og egoisme i møtet med liknelsen om den rike mann og Lasarus?

Hvor troverdig er det å forbruke der Bibelen oppfordrer til å forvalte?

Historien har vist altfor ofte at en kristen bekjennelse og en kristen kultur i seg selv ikke behøver å være noe dike verken mot utnyttelse, kommersialisering eller miljøvandalisme. Både forbrytelser og forsømmelser kan skje med follede hender.
Det finnes ikke bare én fortelling om forholdet mellom makt og kirke, politikk og kirke, i historien. Det finnes fortellinger om kirken som opprører mot maktbruk og utnyttelse, og det finnes fortellinger om kirken som maktens servile medspiller og seremonimester. Begge disse fortellingene er «sanne», isolert sett, men ingen av dem er det dersom man bare velger den ene versjonen. I tillegg har man den tredje fortellingen, nemlig den om at kirken verken applauderte eller revolterte, men bare var taus. På mange måter er det den mest pinlige.

I tre av sju kommuner i mitt nærområde ble årets 1. mai-feiring åpnet med en gudstjeneste. Den bevegelsen som trolig har de lengste tradisjonene når det gjelder gudstjenestelige markeringer av 1. mai-dagen i Norge, er oss i Frelsesarmeen. Det har neppe vært de partipolitiske markeringene som har preget disse samlingene sterkest i historiens løp, selv om mange frelsessoldater har vært politisk aktive og i partier over praktisk talt hele det politiske spekter. Samtidig har Frelsesarmeen hatt tradisjon for å gå inn samfunnsoppgaver som nødvendigvis også måtte omfatte politiske prosesser. Frelsesarmeens slumsøstre var blant pionerne både i hjemmesykepleien og eldreomsorgen her i landet. Og Frelsesarmeen er vel ett av de få miljøene der ordet «kamerat» fremdeles kan brukes på en naturlig måte.
William Booth sa det slik: «Man kan ikke forkynne evangeliet for en mage som skriker av sult.»
En sterkere preken for 1. mai kan man knapt tenke seg.
Fortsatt til lykke med dagen – og takk for oppmerksomheten!

Kvinner, tro og samfunn

Kåseri 8. mars 2012 – Frelsesarmeen, Lillestrøm


Da jeg ble bedt om å snakke om dette emnet, gikk tankene mine bakover – mange hundre år, faktisk – til en kvinneskikkelse som ofte omtales som «verdens første, kvinnelige politiker». Hun het Debora, og vi leser om henne i Dommernes bok i Bibelen: "Igjen gjorde israelittene det som var ondt i Herrens øyne, nå som Ehud var død. Herren ga dem i hendene på kanaaneerkongen Jabin, som regjerte i Hasor. Hærføreren hans var Sisera, som holdt til i Harosjet-Haggojim. Israelittene ropte til Herren. For Jabin hadde ni hundre jernvogner, og han undertrykte israelittene med makt i tjue år. På den tiden var profetkvinnen Debora, Lappidots kone, dommer i Israel.Hun pleide å sitte under Debora-palmen mellom Rama og Betel i Efraim-fjellene. Israelittene dro opp til henne for få dom i rettstvister" (Dom 4, 1-5).


Dommertiden var tiden mellom Josva og Israels inntog i det lovede land og kongetiden. Dommertiden var ikke uten videre noen god tid for Israel, selv om flere av helteskikkelsene i Det gamle testamente opptrådte nettopp på denne tiden. Gideon var en slik helt, Samson var en annen. Men begge to har et litt tvetydig ettermæle. Den siste dommeren som omtales var profeten Samuel, han som først salvet Saul til konge og deretter David.
Dommerne i Israel var ikke først og fremst jurister. De var heller politikere. Den eneste kvinnen i dette selskapet var altså Debora. Hun var dommer, det vil si en leder i landet, og hun var profet.

Kvinne, tro og samfunn!
Det finnes mange eksempler på den betydningen kvinner og deres tro har hatt for samfunnet og for utviklingen av dette. Noen av disse har vært av negativ art. Dronning Jesabel, for eksempel, som hadde så stor innvirkning på sin mann, kong Akab.
Fra middelalderen kan man nevne den hellige Katarina av Siena. Da jeg var i Roma før jul var jeg i den kirken der hun er begravd – Santa Maria in Transportina; den ligger rett bak Panteon. Hun hadde en enorm innflytelse i Italia på 1300-tallet, og er landets skytshelgen.

La oss rykke nærmere oss selv i tid. I år er det 100 år siden man fikk en kvinnelig stortingsrepresentant for første gang i Norge. Det henger et maleri av henne i Stortinget. En myndig dame; du ser på lang avstand at hun er lærer-inne (som det het den gang). Hun levde fra 1854 til 1938 og var en pioner i mange sammenhenger. Og hun var altså den første kvinnen på Stortinget – hun representerte et lite parti som het Frisinnede Venstre, som stilte liste sammen med Høyre. Og da Høyres representant i Kristiania ble statsminister i 1912, ble hun, som hans vararepresentant, fast medlem av Stortinget.
Hun satt også i bystyret i hovedstaden, og der satt hun sammen med en som mange av oss kjenner bedre, nemlig Othilie Tonning.
Hun var opprinnelig fra Stavanger. Hun levde fra 1865 til 1931, og var i sin ungdom en meget radikal dame. Kvinnesakskvinne, akkurat som Anna Rogstad.

Othilie Tonning er jo mer «vår dame» - fyrvokterens datter fra Stavanger-kanten som i sin ungdom var en opprører mot alle de klassiske kjønnsrollene og kjennetegnene på dette. Som gikk med bukser i stedet for skjørt – det var opprørsk rundt 1890. Som klippet håret kort – det var heller ikke «ladylike». Som brukte «mandige» symboler som spaserstokk og skalk, og som røkte sigar.
Så kom hun i kontakt med Frelsesarmeen. Noe av det som appellerte til henne, var uten tvil den framtredende stilling kvinnene hadde i denne nye, rare bevegelsen. Kvinner som forkynte Guds ord – kvinner som ledet menigheter – kvinner med lederansvar helt opp til toppnivået.
Men disse uniformerte Herrens krigere må ha appellert til noe mer enn de politiske instinktene hennes. De må ha appellert til hjertet, og en dag i 1890 gikk den 25 år gamle regnskapsføreren i en av Stavangers større forretninger fram til Frelsesarmeens botsbenk og ble frelst.
Hun var såpass kjent i byen allerede, blant annet som agitator for kvinners rettigheter, at det ble omtalt i avisa.
I løpet av kort tid ble hun først frelsessoldat, før hun ble tilbudt en jobb som regnskapsfører på Frelsesarmeens hovedkvarter i Kristiania. Den takket hun ja til, og etter en tid i den jobben ble hun utnevnt til kaptein i Frelsesarmeen. Året var 1891.
Hun hadde også andre oppgaver i de neste årene, men i 1898 fikk hun den oppgaven som ble hennes livsverk og livskall. Hun ble det som den gang het «sekretær for det sociale arbeid».
Frelsesarmeen hadde drevet sosialarbeid siden 1891. Da ble de første slumstasjonene åpnet og de første slumsøstrene beordret. De het Elise Vinje og Marie Krøble; to unge kvinner som fra et lite hus på Vaterland startet et arbeid der man oppsøkte nøden og hjalp mennesker med ulike problemer: Rus, fattigdom, sykdom.
I 1897 ble dette arbeidet skilt ut som en egen avdeling og major Lorenze Sommer, 28 år gammel, ble sjef for dette. Men Lorenze var både ung og vakker, og Frelsesarmeens nestkommanderende i Norge, brigadér William Powell, kastet sine ungkarsøyne på henne. Dermed ble hun bare i jobben som sosialsjef i ett år. Resten av livet tjenestegjorde de i England, der Lorenze døde i 1935, 64 år gammel.
Ny sosialsjef ble altså Othilie Tonning – hun var blitt adjutant siden sist. Hun var blitt 33 år, men var nok ikke like motivert for ekteskap som forgjengersken hadde vært. Hun hadde nok kastet både skalken, stokken og sigaren, og gikk i skjørt, men det korte håret hadde hun beholdt. Og engasjementet hadde hun beholdt. Noe plass for menn, enn si romantikk, var det ikke i hennes liv.
Othilie Tonning står som en av de store, sosialreformatoriske ideologene i norsk historie. Hun tok tallrike initiativ som i dag er helt selvsagte innslag i både den offentlige og private omsorgen. Hun tok initiativet til landets første institusjon for eldre – et «gamlehjem». Det ble åpnet på Ensjø i Kristiania i 1909 og het «Solefall». Hun tok initiativet til det første «redningshjemmet» - en institusjon for kvinner som hadde havnet i prostitusjon. Hun tok initiativet til mødrehjem – tilbud til kvinner som var blitt sviktet av han som var far til barnet deres. Hun skapte forløperen til den moderne formen for hjemmesykepleie – slumsøstrene som gikk rundt i hjemmene til syke og gamle og hjalp dem, eller hvor mor var syk og ikke kunne ta seg av barna sine.
Bare for å nevne noe.
Et annet «minnesmerke» over Othilie Tonning ser vi gater og torg hvert eneste år i desember – de såkalte julegrytene. Det var en idé hun hentet fra USA, og som gir store summer hvert år til diakonalt arbeid, til mat og andre former for hjelp til familier som trenger det.

Kvinner, tro og samfunn.
Jeg vet ikke om det finnes noen prekener eller andakter signert Othilie Tonning, men det finnes i hvert fall noen salmetekster. Den mest kjente heter «Kristus, vi har deg til høvding nu kåret», og ble skrevet i 1903.
I 1907 ble hun valgt inn i bystyret i Kristiania på Avholdsfolkets liste. Hun kom tilmed i formannskapet. Og her satt hun da sammen med Anna Rogstad, selv om det ikke er registrert noe sted at de samarbeidet om noen politiske saker.
I 1910 fikk hun Kongens fortjenestemedalje i gull for sitt samfunnsnyttige virke, fremdeles ikke mer enn 45 år gammel.

Jeg skal ta for meg to eksempler til som sier noe om dynamikken mellom kvinner, tro og samfunn. Vi kan kalle dem søstre av Othilie Tonning.
Den første er Laura Nadheim.
Navnet hennes lever videre i blant annet «Nadheim-prosjektet» som Kirkens Bymisjon driver i Oslo, og som er et tiltak for menn og kvinner «med prostitusjonserfaring», som det heter. Forfatteren Dag Kullerud skriver om henne i sin bok om Kirkens Bymisjon. Om henne må det kunnes sies at hun «falt på post». Hun hadde vært og besøkt en innsatt i Botsfengslet i Oslo og falt sammen utenfor porten. Hun ble bare 64 år gammel.
Laura Nadheim brukte hele sitt liv til arbeid for fanger, rusmisbrukere og prostituerte i Oslo. Hun var ansatt i det som den gang het Oslo Indremisjon (nå: Kirkens Bymisjon), og der hadde hun tittelen «gatemisjonær». Men prosjektet hennes var ikke først og fremst å omvende folk; det var å vise kjærlighet. Hun snakket med dem, hun trøstet dem, hun lette etter dem og hun fant dem. Hun elsket dem med den betingelsesløse kjærligheten som bare det guddommelige kan skape. Og derfor ble hun også elsket. Det fortelles at Oslos gatejenter tok «ei ekstra vakt» for å skaffe penger til den vakreste kransen som kunne skaffes. Hun som hadde brukt 40 år av sitt liv på å få jenter og kvinner ut av slik trafikk, ville forstått og satt pris på en slik gest.

Den tredje jeg vil nevne var ikke norsk, men bodde i Norge mesteparten av sitt voksne liv. I en historisk kronologi burde hun vært den som ble nevnt først; hun var den eldste av disse tre.
Navnet hennes var Ólafía Jóhannesdóttir. Hun ble født på Island i 1863 og døde i Oslo i 1924. Men båren hennes ble sendt hjem til Island. I Oslo står det en byste av henne på Vaterland i Oslo; det strøket av byen der hun hadde sitt viktigste virke.
Den organisasjonen hun ga sin arbeidskraft eksisterer fremdeles. Den heter «Det Hvite Bånd», og her holdes minnet om henne fremdeles høyt i hevd. Blant annet har man et eget «Olafia-fond» som gir støtte til prosjekter som arbeider for en rusfri livsstil.
Hun var datter av en alkoholisert, islandsk prest og kom tidlig i fosterhjem hos slektninger. Her fikk hun en usvikelig tro både på nestekjærlighet og likestilling. Hun ble en av de første, kvinnelige foredragsholderne i Island. Hun var den første kvinne som tok artium i Island og den første kvinne som talte i det som var forløperen til den moderne nasjonalforsamlingen i Island; Alltinget. Hun deltok i den offentlige debatt med radikale artikler både om kvinnesak og Islands selvstendighet, og ble i 1899 den første islandske kvinnelige redaktør for et kvinneblad som het «Framsókn».

Hun engasjerte seg i edruskapsarbeidet – minnet om den alkoholiserte faren satt dypt. Hun sluttet seg til Det Hvite Bånd, som var – og er – en verdensomfattende, kristen avholdsorganisasjon for kvinner, og hun deltok på konferanser i regi av Det Hvite Bånd i både i Kanada, USA og Storbritannia. I 1903kom hun til Kristiania, egentlig for å holde foredrag, men de norske Hvite Bånd-søstrene overtalte henne til å bli og hjelpe dem i deres arbeid. Blant annet jobbet de på hudavdelingene på sykehus som Ullevåll og Rikshospitalet. Mange av pasientene her var kvinner som var blitt smittet med syfilis, først og fremst som følge av sex-salg, men noen var nok også blitt smittet av sine menn fordi de hadde vært sammen med prostituerte. Hun ble en kjent skikkelse blant hovedstadens gatejenter, og gikk under navnet «Island».
Sammen med Hvite Bånd-søstrene fikk hun etablert et herberge for kvinner og ble bestyrerinne for dette. Det skjedde i 1912, og det som skapte herberget var at tre hjemløse, unge jenter banket på døren hennes en kald vintermorgen. Alle tre var gravide. Tilbudet var enkelt: Mat, bad og en ren seng å sove i.
Bare tre år senere måtte hun slutte som bestyrerinne på grunn av sykdom. Syfilis ble behandlet med kvikksølv den gang, og man var ikke klar over hvor giftig utstrålingen fra kvikksølv er. I 1916 ga hun ut boka «De ulykkeligste», der hun fortalte om arbeidet sitt. Boka vakte stor oppsikt da den kom, også utenfor Norges grenser.
I 1930 ble bysten på Vaterland avduket.

Kvinner, tro og samfunn.
Jeg har snakket litt om tre kristne kvinner som engasjerte seg i samfunnet, og som rettet engasjementet sitt mot de som hadde det vanskeligst.
Ingen av dem ble spesielt gamle: Olafia ble 60 år, Laura Nadheim 64 og Othilie Tonning 66. Men alle utrettet store ting i det samfunnet de bestemte seg for å bidra til å gjøre bedre.

Takk for oppmerksomheten!

I MILLA SEG OG HIMLEN

Innlegg ved boklansering – Prøysenhuset onsdag 5. mai

”Men kan du ikke spørre meg om jeg tror på Gud, da?”
Journalist Reidar Anthonsen fra Dagbladet skulle lage et intervju med Alf Prøysen for radioprogrammet Søndagsposten, noen uker før jul i 1962. Journalisten hadde ikke liten prestasjonsangst, og ville gjerne forberede intervjuet. Men Prøysen ville at intervjuet skulle være spontant. ”Du må bare snakke i vei,” sa Prøysen, før han la til at journalisten kunne jo spørre ham om han trodde på Gud. – Det er vel ikke blitt forbudt å tro på Gud? sa han i løpet av samtalen, som gikk på lufta til hele det norske folk – i hvert fall den betydelige delen av det som hørte til Søndagspostens lyttere. En av dem som hørte intervjuet, var en from, kristen kvinne som aldri hadde likt Alf Prøysen fordi hun syntes det var så mye fyll og spetakkel i visene hans. ”Neimen, er han virkelig en gudelig mann,” sa hun til journalisten senere.
Denne lille anekdoten bare som en innledning til denne presentasjonen av en liten bok jeg har skrevet: ”I milla seg og himlen. En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap”.

Ingen har klart å rokke ved Alf Prøysens posisjon som den kanskje mest folkekjære dikteren i Norge i det 20. århundre. Gjennom de knapt 25 år han hadde sitt virke som forfatter, strødde han ut tekster i form av viser, fortellinger og ikke minst den sjangeren som ble helt hans egen: ”stubbene”, som han skrev hver lørdag i Arbeiderbladet i 20 år.
Denne boka er et forsøk på å vise at den kristne troen er langt mer til stede i Alf Prøysens forfatterskap enn man har pleid å forestille seg. I ni kapitler tar jeg for meg ulike sider ved forfatterskapet som viser dette.

Boka er blitt til over lang tid. Det begynte som en artikkel om Julekveldsvisa, og så har stoffet bare fått lov å ”balle på seg” – jeg har oppdaget nye tekster, og jeg har lest hva andre har tenkt, sagt og skrevet om dette. Det er en forholdsvis omfattende litteraturliste, med tanke på at boka ikke er på mer enn 90 små sider.

At boka kommer nå, håper jeg kan være med å minne om at det i år er 40 år siden Alf Prøysen døde. Jeg må vel tilstå at jeg rent personlig også har tenkt på at han døde da han var nokså nøyaktig så gammel som jeg er nå. Da meldingen kom var det akkurat som om en ble borte som hadde vært der ”bestandig” – Alf Prøysen sto for noen av de aller første kulturopplevelsene jeg hadde, gjennom viser og fortellinger i Barnetimen for de minste i radio, og etter hvert også i Barne-TV.
Alf Prøysen etterlot seg et allsidig litterært terreng med mange forskjellige landskap. Barnelandskapet er det mest kjente, og trolig også det mest omfangsrike. Man finner også et politisk landskap i dette terrenget – deler av det står tydelig i klassekampens tegn. Dessuten finnes det altså et religiøst landskap i dette terrenget – det er en hage som til dels ligger for seg selv, til dels glir sammen med de andre landskapene. Dette religiøse landskapet innbyr til en egen, liten vandring. Det er ikke så stort, men det er adskillig å stanse opp for her, både ved den skjønnhet det har og ved den kraft det har.
Det er denne vandringen jeg gjerne vil invitere leseren til å gjøre sammen med meg.
”Julekveldsvisa” er det første man tenker på når man hører stikkordene ”Prøysen” og ”kristendom”. Men også i en rekke andre tekster ligger det kristne under som en premiss, og dette forsøker jeg å påvise i boka. For eksempel har mange av disse tekstene klare referanser til sanger og vendinger Alf Prøysen må ha fått med seg når Frelsesarmeen fra Brumunddal hadde sine friluftsmøter langs Præstvægen hver vår. I teksten ”Vekkelse om våren” fra 1959 gir han en nokså munter, men respektfull skildring av disse møtene.
Det eldste eksemplet på denne påvirkningen fra Frelsesarmeen er i diktet ”Sangen”, som sto på trykk i Arbeidermagasinet alt i 1939. Det ”hun” som diktet skildrer, er en kvinnelig frelsessoldat som
”står og håndterer gitaren
og synger om hyrdens får”.
I de fem versene finner man tydelige referanser til sanger som ”I det fjerne jeg skuer”, ”Jesus har bedt oss å komme”, ”En underfull frelser jeg eier” og ”Han skal åpne perleporten”. Alt dette er sanger som synges mye i vekkelsesmiljøene, ikke minst i Frelsesarmeen. I tillegg er det referanser til liknelsen om den rike bonden.
Det er et tidlig dikt i Prøysens produksjon, og er neppe av de beste han skrev, men gir et interessant glimt inn i en undring han må ha følt overfor en del av kristentroens paradokser. Og den gir et nært kjennskap til de litterære og kulturelle kodene i miljøet.
”Perleporten” brukes som metafor i en langt senere tekst av Prøysen, nemlig ”Visa hennes Hilma” fra 1967. I det første verset er det en referanse til en sangtekst (”hu kom med verset om perleporten”), og i det fjerde en litt utydelig referanse til ”Løftene kan ikke svikte”. I de andre versene refereres det først og fremst til bibelske fortellinger, så som Isak og Rebekka, liknelsen om brudepikene, løftet til Abraham og Marta og Maria.

Noen steder er referansene veldig tydelige, men andre steder er de mer subtile. Viseteksten ”Kjærringkjeft” leser jeg som en småbrukerkone sin oppfylling av Martin Luthers prinsipp om at han ville plante et tre i dag, selv om han visste at verden går under i morgen.
Matja, som ”kjerringa” i visa heter, konkluderer slik:
Å sku det gå så gæli
at væla skal forgå
og alt jeg hogge opp i kveld
sku vara fåfengt arbe lell,
så ska jeg stå på skire trass
og ta en kabbe tel….

Takk for oppmerksomheten!

EN SALME FOR 1. MAI

Tale for dagen - Frelsesarmeen, Sarpsborg, lørdag 1. mai 2010

Kjære venner; kjære kamerater!

Det er 1. mai, og jeg vil åpne med å si: Til lykke med dagen.
Her på Frelsesarmeen i Sarpsborg kan jeg si det uten å bli mistenkt for å ha noen politiske baktanker verken den ene eller andre veien. Dette er menighetens fødselsdag her i Sarpsborg. Frelsesarmeen startet sitt arbeid her i byen 1. mai 1889. Det er 121 år siden; vi bærer alderen godt!
Ut fra en historisk tilnærming er faktisk Frelsesarmeen i Sarpsborg eldre enn markeringen av dagen ellers i samfunnet, i hvert fall her i Norge, og mange vil vel mene at ”den eldste er yngst”, i hvert fall sprekest. I Askim, der jeg bor, en kommune med lange industritradisjoner, var det omtrent ingen markeringer av 1. mai i år.

I

Jeg har talt på 1. mai i Frelsesarmeen i Sarpsborg før, og har fortalt om bakgrunnen for denne dagen. Det var den amerikanske fagbevegelsen American Federation of Labour som tok initiativet til en slik dag – det skjedde i 1888. Året etter tok Den Sosialistiske Arbeiderinternasjonale, eller den annen internasjonale, som den kalles, opp dette på sin stiftelseskongress i Paris, og i 1890 ble de første 1. maidemonstrasjonene holdt i en rekke byer. Én av disse var Kristiania. Men da hadde Frelsesarmeen i Sarpsborg allerede vært i drift i ett år.
I Norge vedtok Stortinget i 1947 at 1. mai skulle være offentlig høytidsdag og fridag. Det er sikkert ulike meninger om hvor lurt dette var, om ikke det gjorde noe med dagen. Fram til da hadde 1. mai-demonstrasjonene og markeringene vært henvist til å foregå etter arbeidstid. Nå ble det en ekstra fridag på våren, med de konsekvensene det har fått.
Samme år som Stortinget vedtok å gjøre 1. mai til offentlig høytidsdag og fridag, sendte biskopene i Den norske kirke et rundskriv til landets prester om gudstjenester denne dagen. I 1977 fikk dagen også egne tekster og egen kollektbønn.
De lengste tradisjonene når det gjelder gudstjenestelige markeringer av 1. mai-dagen i Norge er det Frelsesarmeen som har. Eldre salvasjonister forteller at så langt tilbake som deres hukommelse går, mot slutten av 1920-årene, var "1. mai-fest" på Frelsesarmeen en selvsagt post på programmet.
Så gratulerer med dagen – enda en gang.

II
Jeg vet ikke hvor ofte dere går på teater. Jeg går ikke ofte på teater, men for nokså nøyaktig ett år siden var jeg på Det Norske Teater i Oslo og så ”De elendige” – Les Miserables – basert på Victor Hugos roman fra 1862 om oppstanden i Paris 30 år før, den såkalte ”juli-revolusjonen”. Selve musikalen er fra 1980 og regnes som den mest kjente og populære musikal i verden, større enn både Cats og Evita og Jesus Christ Superstar.
Det er mye flott musikk i denne musikalen; mange flotte sanger. Mange av dere har sikkert sett og hørt Susan Boyle, den arbeidsløse 47-åringen som dukket opp i ”Britian got talent” og sang fletta av hele salen med ”I dreamed a dream”. Men min favoritt fra denne musikalen er en annen sang, kanskje den korteste av sangene, litt under to minutter, men likevel er det den som sitter i min bevissthet. Det er den som ER denne musikalen. Sangen heter ”Do you hear the people sing?”

Do you hear the people sing?
Singing the song of angry men?
It is the music of a people who will not be slaves again.
When the beating of your heart echoes the beating of the drums,
there is a life about to start when tomorrow comes.

Den har vært oversatt av andre, men jeg har gjort et forsøk, jeg også:
Kan du høre folkets sang?
Det er en sang fra sinte menn.
Det er musikken til et folk som ikke vil bli trell igjen.
Banker hjertet ditt i dag
helt nå i takt med trommens slag,
da lyder sangen om en bedre morgendag.

Helt siden jeg hørte den sangen første gang, i London for mange år siden, har jeg tenkt: Dette er en salme for 1. mai. Skal det skrives en salme for 1. mai, er det slik den må lyde: En opprørsk sang mot sult og nød, mot undertrykkelse, mot utnyttelse. En sang der sinnet ikke blir noe destruktivt, men noe som bygger opp. Noe som gir et bedre samfunn. Noe som gir et varmere samfunn.
Er dette politikk, sier du?
Nei, det er langt mer enn politikk.
Det er et evangelium.
Det er evangeliet om brødet fra himmelen.
Det er evangeliet om det rettferdige samfunn.

III
Om arbeiderbevegelsens pionerer ble det sagt at de ønsket å bygge himmelen på jorden. Som historisk analyse er vel det bare passe presist. Det er litt avhengig av hvilken arbeiderbevegelse vi snakker om. Den britiske arbeiderbevegelsen var ikke så opptatt av å bygge himmelen på jorden, som av å bringe himmelen ned til jorden. Det er blitt sagt at britisk arbeiderbevegelse står i like stor gjeld til brødrene Wesley (John og Charles Wesley; metodismens grunnleggere; vi befinner oss i den byen der den første metodistmenigheten i Norge ble etablert) som til Karl Marx (ikke brødrene Marx….).
Vi har hørt to bibeltekster lest her tidligere i møtet. Det var tekster om nettopp brødet fra og om det rettferdige samfunn.
Brødet FRA himmelen – ikke brødet I himmelen
Et rettferdig samfunn – her nede; ikke et rettferdig samfunn der oppe.
Ikke bygge himmelen PÅ jorden, men bringe himmelen ned TIL jorden.
En salme for 1. mai – ”Kan du høre folkets sang”.
Banker hjertet ditt i dag
helt nå i takt med trommens slag.

Jeg har vært trommeslager i Frelsesarmeens hornmusikkorps – jeg kjenner igjen både hjerteslaget og trommeslaget. William Booth ble en gang utfordret på forskjellen mellom kirkeklokker og trommer. Han svarte at der kirkeklokken sier ”kom, kom”, sier tromma: ”Hent dem! Hent dem!”
Det handler altså ikke om å bygge himmelen på jorden ved hjelp av politiske beslutninger, eller ved dugnadsinnsats. Det handler om å ta ut noen av de himmelske kreftene og realisere dem i møtet med andre mennesker. Det handler om å bringe himmelen ned til jorden. Det handler om å la himmelen fortrenge helvete. La den himmelske rettferdighet fortrenge den demoniske urettferdighet. La himmelens skatter og retter fortrenge den demoniske armod og sult.
Det er musikken til et folk som ikke vil bli trell igjen.

IV
William Booth sa det slik: ”Det nytter ikke å preke evangeliet for en mage som skriker av sult!” Det var ikke noe han hadde funnet på av seg selv. Det var noe han hadde lært av Mesteren selv – han som sa til disiplene sine: ”Dere skal gi dem mat!” To ganger leser vi i evangeliene om hvordan Jesus mettet tusenvis av mennesker med litt brød og fisk; han ville ikke la dem gå sultne bort. Og han brukte disiplene som sine redskaper. De fikk dele det ut. Og de delte det ut. De delte det ut. De delte det ut. Ressursene var der. De ble forvaltet med guddommelig visdom og guddommelig kraft. Da strakk de til. Evangeliet om brødet fra himmelen.
Det er en gammel tjeneste i kirken, dette. Apostlene, som hadde vært øyenvitner til bespisningsundrene, som hadde sett hvordan Jesus mettet de som trengte mat, de hadde lært av Jesu eksempel.
Derfor ble det allerede i urmenighetens tid, i apostelkirkens dager, organisert en hjelpetjeneste, en sosialtjeneste, i regi av menigheten. Det ble pekt ut sju diakoner, leser vi i Apostlene gjerninger, og de skulle ha ansvaret for utdelingen til de fattige. ”Har de ikke brød? Da må dere skaffe dem brød”.
”Det nytter ikke å preke evangeliet for en tom mage. Ingen kan høre hva Gud sier til dem dersom tarmene skriker av sult.” Det går en direkte linje fra diakonene i den første menighet og til dagens menigheter og det ansvaret vi har.


V
Hva er jeg prøver å si?
Jeg tror det må være omtrent dette: Det å vise omsorg, det å gjøre en kjærlighetsgjerning, sier mer om Gud enn tegn og under. Jeg tror på tegn og under. Men jeg tror mer på kjærlighetsgjerningene. Jeg tror mer på den kristne omsorgen. Tegnene og undrene en del av omsorgen, er en del av kjærlighetsgjerningene.
Jeg er slett ikke sikker på at det var særlig mange som tenkte over hvor maten kom fra, av de tusenvis som satt rundt på bakkene og vollene og fikk mat av Jesus da han gjorde dette bespisningsunderet. De gledet seg over at de fikk mat, men jeg tror ikke de tenkte så mye på hvor maten kom fra. Det var omsorgen som gjorde dem interessert, mer enn underet som lå bak og som førte til denne omsorgen.

Evangeliet om brødet fra himmelen.
Evangeliet om det det rettferdige samfunn.
Får et slikt evangelium lyde, vil summen av smerte, nød og lidelse i denne verden bli mindre. Ikke fordi vi har bygget en himmel her på jorden, men fordi den himmel som Gud har skapt – i himmelen! – får komme ned til jorden.
Banker hjertet ditt i dag
helt nå i takt med trommens slag,
da lyder sangen om en bedre morgendag.

Det er salmen for 1. mai.
Takk for oppmerksomheten, og til lykke med dagen.