Litt om Den internasjonale Døves dag

Innlegg på Frelsesarmeen i Kristiansand

I dag, søndag 28. september, er det den internasjonale Døves Dag, og jeg har lyst til at vi skal markere dette med en liten orientering.

Den internasjonale Døves Dag var opprinnelig en norsk idé som ble tatt opp på en nordisk kongress for døve i 1947. Verdensforbundet for døve tok tak i den, og fra omkring 1950 har den fjerde søndagen i september vært markert som en internasjonal kampdag for å sette fokus på situasjonen for døve. I Norge har ikke dagen vært markert så sterkt, i stedet har man fokusert på Døves kulturdager.

I 1917 tok Frelsesarmeen i Norge tok opp et eget arbeid rettet mot døve. Fram til da hadde det sjelesørgeriske tilbudet til døve i Norge bestått av én person, en «døveprest» som hadde hele landet som sitt sogn. I dag er Døvekirken i Norge godt innarbeidet med en egen prost og en rekke prester.
Det var Sverige som var først ute med et eget arbeid, rettet mot døve, i regi av Frelsesarmeen. Der startet man allerede i 1895, og hun som startet det, het Oktavia Wilkens. Hun var den gang 40 år gammel, og hadde før hun ble frelsesoffiser arbeidet ved en skole for døve barn. Der hadde hun lært tegnspråk.
Det som «utløste» at dette arbeidet ble startet, var et møte William Booth hadde i Stockholm vinteren 1894. En døv kvinne kom fram til forbønn. Hun var i sterk affekt, men det var ingen som kunne kommunisere med henne. Da Oktavia Wilkens, som satt på plattformen, oppdaget situasjonen, gikk hun ned til henne og begynte å snakke med henne via tegnspråk. Og damen ble frelst.

Et rykte
Kort etter begynte det å gå et rykte blant de døve i Stockholm: Det fantes en kvinnelig prest med en rar hatt som kunne tegnspråk. Oktavia fikk bruke et rom på hovedkvarteret til møter for døve, og i mars 1895 ble arbeidet startet offisielt.
Til Norge kom det i 1917, og pioneren her het Anna Gustavsen.
Her i Kristiansand fantes det allerede før 1917 en forening som het «Kristiansand og omegns kristelige forening for døve». Den var blitt startet i 1910. Nøkkelpersoner i denne foreningen var et ektepar som Bergine og Martin Hansen. De var også frelsessoldater, og var i mange år solide støttespillere for Frelsesarmeens arbeid blant døve, og som fra 1929 også omfattet blinde.
På 1930-tallet var det forholdsvis mange offiserer som var engasjert i arbeidet; på det meste om lag 15. Siden lå det gjerne på åtte-ti medarbeidere. Man hadde såkalte «døvestasjoner» rundt i landet – på det meste var det vel fem, men for det meste fire: Oslo, Larvik, Stavanger og Trondheim. I dag er ansvaret for dette en del av det ansvaret som de har som driver med telefontjeneste, over de 60 og liknende. Det er så vidt jeg vet ett stevne for døve og ett for blinde hvert år.
Frelsesarmeens døvearbeid var banebrytere på et viktig felt for de døve: De brukte alltid tegnspråk i kommunikasjonen med dem. Ellers i samfunnet var det munnavlesning som var «det store». I dag er det en veldig sterk bevissthet blant de døve selv om at tegnspråket er deres språk.

«Effata-søndag»
Døves dag – I Frelsesarmeen hadde man i mange år en tradisjon med å markere «Effata-søndagen». Det startet i 1938, og hensikten med den søndagen var å fokusere på arbeidet blant døve og blinde, og at kollekten ved korpsene den dagen skulle gis til dette arbeidet.
I 2001 kom jeg med en bok om dette arbeidet – «Tegnet i hendene. Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde». Det er en bok jeg er glad for at jeg fikk skrive. Den ble en slags avlat – som ung kadett var det nemlig en periode da jeg vurderte å melde meg til dette arbeidet. Så ble det boka om det i stedet.

Så mye om dette i denne omgang. Prekenen senere i møtet vil ta utgangspunkt i den såkalte «Effata-fortellingen» hos evangelisten Markus, og derfor syntes jeg det var naturlig å si litt om dette.

Takk for oppmerksomheten.

«Takk for rosene langs veien»

Frelsesoffiseren og salmedikteren August Storm
i sanger og fortelling

Foredrag under kulturkveld på
Frelsesarmeen i Arendal 2. juli 2014

Det er ikke så ofte at en statsminister siterer en salmestrofe når han skal kunngjøre sin avgang. Men det gjorde Oddvar Nordli da han en dag i månedsskiftet januar/februar 1981 holdt en pressekonferanse der nettopp hans avgang var tema. I den forbindelse sa han det omtrent slik: «Jeg får si som dikteren: Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem.»

«Dikteren» han henviste til var den svenske frelsesoffiseren August Storm, som skrev denne teksten i 1891, da han var 29 år gammel. I disse dager er det 100 år siden August Storm døde. Det skjedde 1. juli 1914, og han var ikke mer enn 52 år gammel.
Jeg har ofte undret meg over Oddvar Nordlis valg av diktstrofe ved denne anledningen. Nordli er hedmarking; det finnes mange diktere fra Hedmark. Han kunne sitert Alf Prøysen; han kunne sitert Hans Børli. I stedet ble det en salmestrofe fra en svensk frelsesoffiser.
Jeg er heller ikke kjent med at Oddvar Nordli har noe spesielt forhold til verken kirke eller kristenliv. Men denne strofen hadde han fått med seg. Kanskje er det fordi strofen har fått et slags ordtaks-status i mange folks bevissthet? «Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem.»
En større heder kan kanskje ikke en diktstrofe få, enn at den blir som et ordtak i folks bevissthet?

I
Hvem var han så, frelsesoffiseren som satte ord på den erfaringen som så mange føler de kan kjenne seg igjen i? «Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem.»
August Storm var fra Motala i Sverige, der han ble født i oktober 1862. Som ung skal han ha vært litt av en «gladgutt». I det vitnesbyrdet han skrev i forbindelse med at han søkte seg inn på Frelsesarmeens krigsskole, skrev han at han «forstörde mina ynglingaår i laster och orgier». Det høres jo veldig dramatisk ut, og det spørs om ikke hans definisjon av «laster og orgier» var smalere enn den ville vært i dag…
Det han kan ha tenkt på, er det faktum at mens han studerte handelsfag i Stockholm, hadde han vært en flittig gjest på teaterforestillinger, lystspill og revyer. Sporadiske besøk til Frelsesarmeens møter var også en del av repertoaret - for å kunne le av frelsessoldatene i etterkant. Frelsesarmeen var ennå ny i Sverige. Men en kveld i 1887 skal han ha blitt grepet av en sterk uro under en teaterforestilling. Han reiste seg midt under forestillingen og skyndte seg av sted til ett av Frelsesarmeens møtelokaler. Her knelte han ved botsbenken og tok imot Jesus. Da var han ikke fullt 25 år gammel. Som tidens skikk var, tok det ikke lang tid før han var blitt frelsessoldat, og var ivrig opptatt i «frelseskrigen».
Han begynte også å arbeide for Frelsesarmeen, først som bokholder og kasserer ved hovedkvarteret, snart også som finanssekretær. I denne prosessen ble han også utnevnt til offiser. Dette ble hans arbeidsoppgave resten av livet.
August Storm viste tidlig at han hadde en poetisk begavelse. Han skrev flere dikt og sangtekster som kom på trykk i Stridsropet. I 1889 skrev han sangen «Fremad, så lyder vårt feltrop i dag». Det er det man tidligere gjerne kalte «en krigersang», og den synges nok ikke andre steder enn i Frelsesarmeen. Det ble skrevet mange slike sanger i disse årene. Ikke alle er like gode, og langt fra alle har overlevd. Denne har det, selv om den knapt kan kalles noe poetisk mesterstykke. Teksten er offensiv, lyrikken upretensiøs og melodien fengende.
Melodien er engelsk, og laget av Thomas H. Bayley, som levde fra 1797 til 1839. I Frelsesarmeen brukes denne melodien også til en sang av Herberth Booth: «Herre, i blodet fra korset det er/rensning for meg».
Jeg er ikke kjent med at det er noen spesiell «bakgrunnshistorie» for denne sangen. Den er blitt til i den begeistringen og gløden som var så typisk for den første generasjonen salvasjonister, om å føre frelseskrig på alle arenaer og til alle tider, fram til «anskriket lyder i skyene snart: /«Brudgommen kommer!» Da lyder det klart: Opphør med strid! Opphør med strid.»

II
I Frelsesarmeens norske sangbok, har vi tre tekster av August Storm, men fire sanger. Det er fordi man har valgt å ta med to oversettelser av hans mest kjente sang, den som på svensk begynner slik: «Tack, min Gud, för vad som varit». Den er nemlig blitt oversatt både til bokmål og til nynorsk.
Jeg skal komme tilbake til denne sangen, men først skal vi se på et par sanger som ikke er oversatt til norsk. I Frelsesarmeens svenske sangbok, fra 1990, er det nemlig ytterligere tre sanger av August Storm.
Den ene av disse er skrevet omtrent samtidig med «Fremad, så lyder vårt feltrop i dag». Den er fra 1893 og heter «Till strid för Gud vi glatt framtåger», og synges på en melodi av den tysk-norske militærmusikeren Friedrich August Reissiger (1809-83). Reissiger har også laget melodien til en annen sang av August Storm som står i den svenske Frelsesarmé-sangboka: «Stige högt mot himlen». Første linje er slik: «Stige högt mot himlen opp/jubelsång med tro och hopp».
Den siste av disse – i norsk sammenheng – «ukjente» sangene er skrevet på et forholdsvis sent tidspunkt i August Storms liv: «O, jag ser min Faders hand i naturens under» er fra 1910. Den synges til en melodi av den svenske musikklæreren og kirkemusikeren Henry Nordin (født 1933).
O, jag ser min Faders hand i naturens under,
hör i vågens skvalp mot strand och i åskans dunder
samma röst, vars allmaktsord bragte himmel, hav och jord
fram ur tomma intet/ fram ur tomma intet.

Varje kryp i jordens stoft, himlens stjärneskara,
skogens susning, blommans doft, rymderna de klara,
alla vittnar: Gud är stor. Ja, i skapelsen han bor
stor som ingen annan/ stor som ingen annan

Skyar, stjärnor, blommors prakt kan dock inte frälsa.
Jord och hav har inte makt att med frid oss hälsa.
Gud tog människogestalt, dog på korset, löste allt
som av synden bundits/ som av synden bundits.

Att förlåtelse vi fått och från synden tvagits,
att från död till liv vi gått, till Guds hjärta dragits,
det är störst av allt vi sport en allsmäktig Gud har gjort
och förblir det största/ och förblir det största.

Tematikken i «O, jag ser min Faders hand i naturens under» kan minne om den man finner i en annen kjent, svensk salmetekst, nemlig «Å, store Gud». Det er jo en salmetekst som – via krokveier – er kjent over hele verden. Men der hvor «Å, store Gud» først og sist er en fascinasjon over skaperverket, flytter «O, jag ser min Faders hand» fokus mot korset og frelsesverket.
Jeg har forsøkt å lage en norsk tekst til denne sangen. Den ble slik:

Ja, jeg ser Guds skaperhand i naturens under,
hører bølgen gå mot strand, og i tordnens dunder
samme røst som en gang lød,skapte alt, slik som han bød,
av det tomme intet/ av det tomme intet

Alt som er i jordens dyp, stjerners store skare,
trær og blomster, dyr og kryp, himmelen, den klare.
Alle vitner: Gud er stor! I sitt skaperverk han bor,
stor som ingen andre, stor som ingen andre.

Skyer, stjerner, blomsters prakt, frelser ikke noen.
Jord og hav har ingen makt til å gi meg troen.
Gud ble menneske som oss, led og døde på et kors
for å frelse slekten, for å frelse slekten.

At tilgivelse vi fikk, og ble vasket rene,
at fra død til liv vi gikk, ved hans blod alene;
denne store kjærlighet, størst i tid og evighet
har vår Frelser vist oss, har vår Frelser vist oss.

Det å «oversette» et dikt eller en salmetekst fra ett språk til et annet, er en krevende øvelse. Enkelte diktere vil rett og slett ikke at diktene deres skal oversettes til andre språk, eller de vil velge ut selv hvem som skal få oversette tekstene deres. Kaller man det man lager for «en gjendiktning», står man litt friere.
Selv når man oversetter fra og til språk som ligner hverandre til dels veldig sterkt, oppstår det utfordringer av både språklig, litterær, poetisk og noen ganger også av teologisk art som må tas hensyn til – ikke minst når man oversetter en salmetekst. Det ser vi bl.a. ved å sammenlikne de to norske oversettelsene av «Takk, min Gud».

III
Så til «Takkesalmen»!
Noen har hevdet at denne salmen ble til etter at August Storm fikk vite at han var uhelbredelig syk. Det stemmer ikke.
Teksten er skrevet høsten 1891, og ble publisert i Stridsropet datert 5. november samme år. Det ble publisert som et dikt, og ikke som en sang. De fire versene, hvert av dem på åtte linjer, begynte alle med ordet «Takk». Diktet var bare signet «August S.», men mange var klar over at det sto for August Storm, en 29 år gamle kaptein og medarbeider ved Frelsesarmeens hovedkvarter i Stockholm.

Kanskje har strofen om rosene og tornene fått litt for stor oppmerksomhet når man snakker om denne sangen. For sangen er jo først og fremst en takk for alle de gavene Gud gir, og om velsignelsene han gir; for bønnesvar, inkludert de gangene svaret er nei. I alt er det 32 takk i denne sangen.
Det tok noen år før man oppdaget «sangpotensialet» i denne teksten, og ga den en melodi. Først i 1899 den publisert som sang, med en melodi av den svenskamerikanske komponisten Wilhelm Lindberg. Den melodien som brukes nå, er fra 1908, og er skrevet av Johannes Alfred Hultman.
Det er laget to oversettelser til norsk av denne sangen, en på nynorsk ved Anders Hovden og en til bokmål ved H.A. Tandberg. Begge står i Frelsesarmeens sangbok.
Ettertidens opplevelse av sangen vil imidlertid alltid være knyttet til den skjebne forfatteren av den fikk senere i livet. Da han var 37 år gammel og far til to små barn, ble han rammet av en ryggmargslidelse som først invalidiserte ham, og senere tok hans liv.
Den siste sangen som skal nevnes her, er «Opna hjartans dør». Den skrev August Storm i 1908. Teksten er skrevet av en 46 år gammel syk og dødsmerket frelsesoffiser satt på sitt kontor ved Frelsesarmeens hovedkvarter i Stockholm og lette etter ord som kunne formidle det som lå ham på hjertet: En appell til mennesker om å gi Jesus Kristus større rom i sitt hjerte og liv. Sangen er en appell om å leve helt for Jesus; at den troende ikke må forsøke å halte til begge sider, men være helhjertet i sin tro og tjeneste. Sangen kan også forstås som en appell til frelse og omvendelse, og det er først og fremst slik den brukes, for eksempel ved innbydelser og i ettermøter.
I 1927 fikk sangen norsk språkdrakt. Det var daværende bibelskolerektor Nils Lavik som sørget for det. Med sin vakre, nynorske tekst har han vist stor troskap mot den svenske originalen. Nils Lavik (1884 – 1966) huskes i ettertid mer som politiker enn som salmedikter og bibelskolerektor. Da han laget denne oversettelsen, hadde han blant annet møtt på Stortinget som vararepresentant for Venstre i Hordaland. I 1933 lot han seg overtale til å stille på første plass for det nystiftede Kristeleg Folkeparti i Hordaland, og ble valgt inn med god margin. Senere var han stortingsrepresentant for dette partiet fram til 1953, og regnes som en av partiets grunnleggere. Han både skrev og oversatte salmer, og er representert i Norsk Salmebok med én egen tekst og tre oversettelser.
Når det gjelder August Storm, beskrives han som en som alltid hadde tid og overskudd til sine medmennesker, til tross for sin alvorlige og smertefulle sykdom. Som leder stilte han store krav til sine medarbeidere, men størst til seg selv. Hans medarbeidere merket at han hadde et meget følsomt sinn. Han ble lett beveget når han hørte om noen som hadde det vondt eller vanskelig, og viste alltid omsorg for disse. Sine egne smerter og lidelser snakket han aldri om.
Helt fram til få måneder før han døde, var han på kontoret på hovedkvarteret hver dag. Han og hans familie hadde en leilighet i samme bygning som hovedkvarterets kontorer var. Her lå også menigheten Templet, som familien tilhørte. Han hadde derfor kort vei både til sin arbeidsplass og sin menighet, og synet av den synlig syke mannen med stokken i den ene hånden og støttet til sin kones arm med den andre, var et kjent og kjært syn for frelsessoldatene i Stockholm.

Han ble bare 52 år gammel. Datteren hans skrev mange år senere: - Pappa fikk erfare alt det han skrev om i sin sang.
«Takk for rosene langs veien – takk for tornene blant dem!»

Og jeg får si:
Takk for oppmerksomheten!

«FRELSESKRIG I STORMENS TID»

Tale for dagen, 17. mai 2013 på Frelsesarmeen i Egersund

La meg først få takke for innbydelsen til å være her, sammen med dere, i dag. Det er en god stund siden majoren ringte meg og lurte på om jeg kunne komme, og jeg tror jeg takket ja med det samme – det var en invitasjonen jeg satte – og setter – stor pris på.

En «tale for dagen» på en 17. mai kan være så mange ting.
Det kan være en tale om Grunnloven og om Eidsvollsverket.
Jeg var frelsesoffiser på Nannestad i to år og befant meg om ikke i gangavstand, så i hvert fall kort kjøreturavstand fra Eidsvollsbygningen. Jeg husket godt Grunnlovsjubileet i 1964, da Grunnloven var 150 år, og Eidsvollsbygningen ble et ikon på mynter og frimerker. Neste år er det et nytt grunnlovsjubileum – tida går.
Men jeg skal ikke snakke om Grunnloven i dag.

En «tale for dagen» kunne vært en tale om Henrik Wergeland. Hans far var en av Eidsvollsmennene, og i 1818 ble Nicolai Wergeland sokneprest på Eidsvoll. Henrik var stolt, både av å bo på Eidsvoll og av farens rolle i 1814. Han omtalte seg selv som «Grunnlovens storebror». Som voksen skulle han bidra aktivt til å få endret en av paragrafene i Grunnloven, den såkalte «jødeparagrafen»; den som sa at «jøder ere fortsatt udelukket fra Riget». Det var en skammelig paragraf, mente Wergeland, og han brukte mye tid og krefter på å få den opphevet, selv om vedtaket først skjedde seks år etter hans død.
Men jeg skal ikke snakke om Henrik Wergeland heller.

Frelsesarmeen i Norge kan i år se tilbake på 125 år med «frelseskrig» her i landet. Det er blitt markert og vil bli markert på forskjellige måter. Det blir lansert en jubileumsbok i kongressen, blant annet. Det skjedde nærmest en eksplosjon da Frelsesarmeen kom til Norge. Menighet etter menighet ble startet. Unge mennesker, mange av dem bare 18-19 år gamle, sto som hyrder, pastorer og lærere for hundrevis av mennesker. Bare i løpet av det første året, 1888, ble det startet ti nye korps, og året etter, 1889, ytterligere 17. Ett av disse var Egersund, for øvrig; jeg tar vel ikke mye feil om det planlegges noen markeringer i den forbindelse? Dagen er i oktober, har jeg lest meg til…
Det tredje året, i 1890, ble det åpnet 20 nye korps – 47 menigheter på tre år.

Hva har så dette med 17. mai å gjøre?
Frelsesarmeen er jo en internasjonal organisasjon. Det var svensker og engelskmenn som startet arbeidet her i landet, og lederskapet i Norge har også for en stor del bestått av svensker og engelskmenn. Det var imidlertid ikke til hinder for at Frelsesarmeen nær sagt fra første dag var med og markerte 17. mai som nasjonaldag og frihetsdag.
Ja, i historieboka «50 års korstog» hevdes det tilmed at det første norske Krigsropet var datert 17. mai 1888. Det stemmer nok ikke helt; bladet er datert 15. mai, som var en lørdag, men jeg vil tro 17. mai var en god salgsdag for bladet det året, selv om man på det tidspunkt kun hadde fire korps: To i hovedstaden, ett i Arendal og ett på Kongsberg.
Senere har jo Frelsesarmeens hornorkester hatt en selvsagt plass i 17. mai-togene, der hvor Armeen har hatt slike orkester. I Askim, hvor jeg har bodd i mange år, er det slik.

Nå er to stikkord på plass: Nasjonaldag og Frelsesarmeen.
Nasjonaldagen feirer vi til minne om Grunnloven. Og Grunnloven er det dokumentet som er grunnlaget for Norges selvbilde som nasjon: «..et Frit, Udeleligt og Uafhændeligt Rige», som det står i den første paragrafen. Det er en omstendelig prosess å endre Grunnloven; og slik bør det også være. I hver eneste stortingsperiode behandles forslag til endringer i Grunnloven; det er svært få av dem som blir vedtatt. En «grunnlovsfestet rettighet» står tungt, i hvert fall symbolsk, om ikke alltid praktisk. Og noen pussigheter forekommer jo. Retten til arbeid er grunnlovsfestet i Norge, men ikke retten til liv, for eksempel.

Jeg har satt en overskrift på dette foredraget: «Frelseskrig i stormens tid».
Hva tenker jeg på da?
Jeg tenker på den rolle Frelsesarmeen har spilt nettopp «i stormens tid» - når det har vært krig.
Noen synes kanskje det er et paradoks at Frelsesarmeen, med sin militære struktur, med sin krigerske retorikk, med sine uniformer, med sine kapteiner og oberster, alltid har vært en glødende motstander av de krigene som utkjempes på slagmarker. Det er ikke for ingenting at Frelsesarmeen nesten hvert år nevnes som en av kandidatene til Nobels Fredspris.
Det forhindrer ikke at mange frelsessoldater i årenes løp har vært «under våpen», i tjeneste for sitt fedreland. Slik var det under begge verdenskrigene, og på begge sider av fronten. Tyske frelsessoldater kjempet i Hitler-Tysklands armeer – selvfølgelig gjorde de det; akkurat som britiske frelsessoldater kjempet i den britiske hæren, amerikanske i USA sine styrker, franske frelsessoldater i den franske hæren - «Le Grand Armée». Ikke alle frelsessoldater har vært pasifister – eller kunne være det.

Fra okkupasjonstiden i Norge fortelles det om en tysk soldat – en vernepliktig – som gikk på Frelsesarmeens møter der hvor han var stasjonert. I ett av møtene gikk han fram til botsbenken og ble frelst. Neste dag meldte han seg for sine offiserer og sa at som kristen kunne han ikke lenger gjøre krigstjeneste.
Hva skjedde med ham?
Han ble stilt for krigsrett, anklaget for desertering, dømt til døden og skutt.
Ville det samme skjedd om han hadde vært engelsk eller amerikansk?
Sannsynligvis.
Krigens lover er like brutale på begge sider av frontlinjene.

Første gang Frelsesarmeen som bevegelse sto overfor denne problematikken, var i forbindelse med boerkrigen i Sør-Afrika. Den varte fra 1899 til 1902, og var en krig mellom de hvite sørafrikanerne, som ofte var av hollandsk avstamming – ordet «boer» kommer av et gammelhollandsk ord for «bonde» - og engelskmennene som hadde tatt kontroll over denne kolonien.
William Booth sa om denne krigen: «Uansett hvem som vinner, taper jeg, for jeg har barn på begge sider». Hans biograf Roy Hattersley skriver at generalens største angst var at en frelsessoldat fra den ene siden av krigen skulle komme til å drepe en frelsessoldat fra den andre.

Det gikk bare 12 år fra boerkrigen sluttet til første verdenskrig brøt ut. Det var en krig verden ikke hadde sett maken til – den omfattet etter hvert land i alle verdensdeler. Da den var slutt, ble den omtalt som «The Great War» - Den store krigen; man så ikke for seg at det skulle kunne komme noen større eller verre krig enn den. Det gjorde det; knapt 20 år senere. Winston Churchill skal senere ha sagt at de to verdenskrigene egentlig bare var én krig, den samme krigen, men med en 20 år lang våpenhvile.

I 1914 var William Booth død og hans sønn Bramwell var blitt general.
Han ga ordre om at ordet «fiende» ikke måtte forekomme i Frelsesarmeens publikasjoner i omtale av krigen. Frelsesarmeen har bare én fiende, og det er satan. Verken mennesker eller land skal oppfattes som eller omtales som «fiender» i blader, bøker eller trykksaker som gis ut av Frelsesarmeen, slo Bramwell Booth fast.

Selv om de dominerende krigsmaktene som sto mot hverandre i krigen 1914-18 stort sett var de samme som i krigen 1939-45, i hvert fall i Europa, var det noen viktige forskjeller.
Den viktigste er denne: Mens man i første verdenskrig hadde med føydale stater å gjøre, hadde man i andre verdenskrig med totalitære stater å gjøre. Først og fremst gjaldt denne forskjellen for Tyskland. Både Tyskland og Østerrike var i 1914 føydale stater, med en keiser i spissen. I 1939 var Tyskland et totalitært regime. Et føydalt regime er et autoritært regime med en hierarkisk struktur, med klasseforskjeller og ikke minst adelskap. Men et totalitært regime kjennetegnes nettopp ved den totale kontroll – ikke minst over folks tanker og meninger.
Jeg skjønnmaler ikke de føydale regimene, men de totalitære er verre.
Det fikk ikke minst Frelsesarmeen merke.

Da jeg var stasjonert ved Krigsropets redaksjon tidlig på 1970-tallet, oversatte jeg en bok fra engelsk som gikk som føljetong i bladet. Den het «Holy Defiance» eller «Hellig trass». Det var historien om han som var Frelsesarmeens leder i Tyskland under krigen, kommandørløytnant Johann Büsing. Selvfølgelig hadde det vært utfordringer for Frelsesarmeen i Tyskland også under første verdenskrig, men det var ingenting mot det de møtte nå. Forbud mot uniformer, forbud mot friluftsmøter, forbud mot å bruke ranger – dels en nålestikksstrategi som gikk på Frelsesarmeens identitet, det man kjente den igjen på, det den sto for. Ikke minst Frelsesarmeens engelske opprinnelse en gjenganger i myndighetenes – skal vi kalle det «krig»? – mot en organisasjon som hadde ett eneste formål: Å vinne mennesker for Guds rike, og å hjelpe personer som var i menneskelig og sosial nød.

Norge sto som land utenfor første verdenskrig, selv om krigen i Europa innebar noen utfordringer også for vårt land. Frelsesarmeen merket det kanskje best da krigen var slutt, og antallet ettersøkelsessaker «eksploderte». Det samme skjedde for øvrig da andre verdenskrig var slutt.
Men denne krigen ble Norge trukket med i. Tyske tropper okkuperte Norge 9. april 1940. Det medførte mange praktiske utfordringer både med tanke på kommunikasjon og logistikk. Flere av lokalene ble overtatt av tyskerne som soldatbrakker. Noen ble ødelagt som følge av krigshandlinger. Det var knapphet på mange ting og det gjorde både at man måtte være kreative, samtidig som det nok førte til at enkelte – dette er en generell betraktning – beveget seg litt lenger ut i gråsonene enn man ellers ville gjort.
Men også Frelsesarmeen i Norge opplevde det vi kanskje kunne kalle «overgrep» eller trakasserier. For eksempel ble speiderarbeidet forbudt. Nazimyndighetene ville ha full kontroll på alle ungdomsaktiviteter. Friluftsmøter ble forbudt. Jeg har lest en teori om at det var fordi det irriterte tyskerne at det sto mange flere og lyttet til Frelsesarmeen sto og sang med to gitarer og et trekkspill, enn når tyskerne stilte med fullt militærorkester og spilte. Og det hendte frelsesoffiserer ble arrestert fordi de var for sent ute etter et husbesøk og tida for portforbudet nærmet seg.
En annen ting som skjedde, var at navnet på bladet «Krigsropet» ikke fikk være like synlig som før – i stedet var det «Frelsesarmeens organ» som ble «hovedtittel» på bladet. Det fikk jo ingen praktisk betydning, men symboler er også viktige, ikke minst i slike tider.

«Frelseskrig i stormens tid»
Frelsesarmeen ble ikke noe «anker» i motstandskampen, slik for eksempel Den norske kirke ble. Det skulle man heller ikke vente. Den norske kirke hadde den gang 96 prosent av befolkningen som medlemmer. De hadde et helt annet apparat og hadde en helt annen innflytelse, for eksempel med tanke på skoleverket, konfirmasjoner – alle disse livsritene som «alle» deltok i den gangen, i mye større grad enn de gjør i dag.
Med det var i hvert fall én episode som ble lagt merke til.

Først litt bakgrunn: Helt siden 1905 hadde kong Haakon og hans familie vist stor interesse for Frelsesarmeens arbeid. Dronning Maud ga alltid gaver til julegryta, for eksempel, og kongen var gjerne til stede når Frelsesarmeen markerte ett eller annen. Othilie Tonning hadde fått Kongens fortjenestemedalje i gull allerede i 1911.
I august 1940 hadde kong Haakon fødselsdag. Datoen var 3. august. Og i Krigsropet sto en liten notis: «Kong Håkon 7. fyller 68 år 3. august», og deretter et vers av Elias Blix sin versjon av kongesangen:
«Gud signe kongen vår
gje fred og frie kår
i heim og slott.
Å, leid han med di hand
knyt gode truskapsband
i Noregs fagre land
kring folk og drott.»

Til å begynne med skjedde det ikke noe, men så kunne «stemmen fra London» fortelle at Krigsropet var det eneste bladet som hadde nevnt kongens fødselsdag, og at bladet gikk unna «som varmt hvetebrød», for å bruke en klisjé. Dermed ble bladet stanset i et halvt år, og redaktør Bernhard Fjærestrand fikk et like langt opphold i Møllergata 19. Her skrev han for øvrig to sangtekster som senere ble kjent: «Til grunnfjellet ned når du bygger ditt hus», og «Guds veldige Sønn».
Jeg må innrømme jeg alltid har lurt på hva i all verden det var som lå bak denne notisen. En 68-årsdag? Hadde det enda vært 70-årsdagen! Var det en bevisst provokasjon? Eller var det rett og slett at man ikke helt forsto alvoret i den politiske situasjonen? Jeg er tilbøyelig til å mene det siste.
I ettertid har man gjort et forholdsvis stort poeng av at Krigsropet ble stanset i et halvt år, og at Fjærestrand kom i fengsel, men når sant skal sies slapp både Frelsesarmeen og Fjærestrand billig. Andre aviser ville antakelig blitt stoppet for godt, og andre redaktører kunne lett ha endt i Tyskland. Kanskje gikk det så bra fordi det ennå var på et tidlig tidspunkt i krigen? Hadde det vært til kongens 70-årsdag, i 1942, man gjorde dette, kunne konsekvensene blitt langt mer dramatiske.

Frelsesarmeen ble ikke forbudt i Hitler-Tyskland, selv om det kan sies å ha vært nære på.
I de kommunistiske landene ble Frelsesarmeen forbudt. Det skjedde i Russland noen år etter revolusjonen i 1917, og det skjedde i Tsjekkoslovakia etter kuppet i 1948. Det skjedde i de baltiske landene og det skjedde i Kina i 1949. Det skjedde også i den delen av Tyskland som ble til DDR – Øst-Tyskland; det gamle Preussen, der hovedtyngden av den tyske Frelsesarmeen hadde vært. I det protestantiske Preussen hadde Frelsesarmeen forholdsvis stor oppslutning, i motsetning til det mer katolske vest- og Sør-Tyskland.

Det eneste kommunistiske landet som tillot Frelsesarmeen å fortsette, var Cuba.

«Frelseskrig i stormens tid».
Den eller de «stormens tid» som jeg har snakket om her, er vesentlig annerledes enn den «stormens tid» som pionertiden kan beskrives som. Jeg er ikke noen tilhenger av å idyllisere «stormens tid». Jeg tror ikke så mye på at «alt var mye bedre under krigen», selv om det er en kjensgjerning at svært mange menigheter – også korps i Frelsesarmeen – opplevde vekkelse under krigen der mange ble frelst, ble frelsessoldater og ble frelsesoffiserer. Det var den effekten som vi kjenner igjen fra et kjent dikt: «I slikt et vær, da får du bønner, Gud». Det er hentet fra diktet «Juleaften» av Henrik Wergeland, og er ett av de diktene han skrev i kampen for å få opphevet jødeparagrafen i Grunnloven fra 1814.

Så har vi kanskje kommet tilbake til utgangspunktet?

Jeg sier takk for oppmerksomheten, og ønsker dere en fortsatt fin nasjonal- og frihetsdag.

Jeg skriver, altså er jeg...

Kåseri ved forfatterbesøk til «Engang – alltid», Templet korps, Oslo, 1. november 2012

Jeg tenkte jeg skulle begynne med litt latin:
«Navigare necesse est, vivere non est necesse» - det er nødvendig å seile, å leve er ikke nødvendig.
Det er et utsagn som blir tillagt den romerske hærføreren Pompeius. Han skal ha sagt dette da han i år 56 f.Kr. skulle vende tilbake fra Afrika med korn til Roma, og det brøt ut en voldsom storm. I overført betydning er det mange måter å nærme seg dette på – som at litteraturen er «større enn livet». At det er viktigere å skrive enn å leve, i hvert fall i betydningen overleve. Det du har skrevet vil kunne leve videre, også etter at den som skrev er død. Slik er det i og for seg med all kunst.

Med TV-aksjonen til Amnesty lagt rett bak oss, kan jo dette også settes inn i et menneskerettighetsperspektiv: Det er viktigere å rapportere enn å overleve.
Jeg vil ikke si at jeg er der sånn ett hundre prosent for min egen del. Det er fremdeles viktigere for meg at jeg er far og bestefar, enn at jeg er forfatter, selv om jeg har sagt – og mener! – at det å stå med en ny bok i hånda som du har skrevet selv, bare kan sammenliknes med det å holde et nyfødt barn i armene og vite: Dette er blod av mitt blod; dette er ben av mine ben.

Et latinsk sitat til, og så skal jeg gi meg med det:
Renee Decartes – de som har tatt forberedende filosofiprøve på høyskoler og universitet har vært borti ham. Han levde fra 1696 til 1750. Han var fransk, men døde i Stockholm av alle steder. Han huskes av mange for følgende setning: «Cogito – ergo sum». Jeg tenker – altså er jeg. Mange har parafrasert det utsagnet. «Jeg forbruker – altså er jeg»; «jeg jobber – altså er jeg». Dette skal være mitt bidrag, og det jeg har satt som tittel på dette kåseriet: «Jeg skriver – altså er jeg.» Ifølge Googles oversetterprogram vil det hete «Scribo, ergo sum» på latin.

Jeg skriver.
Jeg husker godt når jeg begynte med det.
Det var i romjula 1961. Vi tre ungene hadde fått en bokserie i felles julegave: «Mitt skattkammer» - ti bind, men masse forskjellige tekster. Biografier, eventyr, noveller, dikt og sanger. Mange av mine første litterære opplevelser fikk jeg gjennom disse ti bøkene.

I ett av bindene sto denne teksten, signet Henrik Wergeland:
«God natt, god natt, kryp under ditt dekken
med nelliker stukket, med roser besatt.
I morgen igjen, hvis Gud så vil,
vekkes du opp til fuglenes spill.»
Senere har jeg lest et liknende vers på tysk; muligens hadde Wergeland også gjort det, og så gjendiktet det. Men det gjorde inntrykk på meg. Og det skapte noe i meg; et ønske om å sette ord på tanker og følelser. Sånn begynte det.

«Forfatterbesøk», er jeg invitert til.
Kumbel – danske Piet Hein (1905 – 1996) sier i et av sine gruk:
«En hver der kan gribe en pen – og slå klatter
har ret til at kræve at kaldes – forfatter.
Men det der gør forskjeld mellem forfatterne
står på det hvide papir mellem klatterne.»

Jeg skriver – altså er jeg forfatter?
Jeg husker første gang jeg ble referert til som «artikkelforfatteren» i en trykksak. Jeg var frelsesoffiser på Island og hadde skrevet en artikkel om Siglufjord korps til Krigsropet. Det eksisterte ikke lenger som korps da Mona og jeg var i Akureyri, men jeg hadde vært der og solgt Krigsropet – Herópid – og samlet til Selvfornektelsesuka. Jeg hadde latt meg fotografere foran inngangsdøra til korpset, og sendte det bildet med artikkelen. «Artikkelforfatteren i døra til herhúsid i Siglufjord».
Jeg har ingen oversikt lenger over hva jeg har skrevet av artikler og slikt som har stått på trykk. Det er veldig mye. Jeg har tatt vare på mye av det, og tenker at den dagen jeg er borte, får mine sønner vurdere om de skal lage en oversikt, eller om de skal brenne det alt sammen…
Jeg fikk ordre til Krigsropet første gang i 1972, da var jeg 19 år, og var litt ut og inn av redaksjonen siden, men også som korpsoffiser skrev jeg mye. Rapporter fra korpsene vi var ved, betraktninger, notiser, referat fra divisjonsarrangementer – det ble mye. Fram til 1985 var det stort sett i Krigsropet, men etter at vi sluttet som offiserer, «tok det av» med også andre blader. I 1991 ga jeg ut mine to første bøker – en andaktsbok for påskeuka og et hefte om Johan Halmrast. Og apropos det å etterlate seg mye skriftlig: Johan Halmrast etterlot seg to sekker med upubliserte manus da han døde – om få dager er det nøyaktig 100 år siden. Alt ble brent ulest…

Scribo, ergo sum.
Det hender det blir sagt om enkelte at for ham eller henne «er det viktigere å si noe, enn å ha noe å si». Det er en krass karakteristikk, men ofte berettiget. Slik kritikk kan rettes mot skribenter også. Jeg har som bokanmelder lest bøker som jeg i ettertid har tenkt: Denne kan ikke være skrevet av annen grunn enn at vedkommende syntes det var på tide med ei bok igjen.
Både Arne Paasche Aasen og Alf Prøysen hadde i mange år avtaler med det daværende Arbeiderbladet om å levere ting fast. Paasche Aasen skulle levere et lite, aktuelt rim-kåseri hver dag, mens Alf Prøysen skulle levere en stubb hver lørdag. Jeg ville nok kviet meg for å være forpliktet til å levere noe så ofte, en sak i uka til nød – hver dag ville blitt for ofte. Og Paasche Aasens ettermæle lider nok litt under mange av de tekstene som kom fra ham til denne spalten. De er, som noen har sagt, «skrevet fort og flinkt på rutinen» - jeg får litt den følelsen når noen ber meg skrive sanger til konfirmasjoner og slikt. Jeg får det nok til, men er ikke alltid så stolt av det etterpå.
Alf Prøysen kunne også slite med å levere noe hver uke. I en av stubbene ironiserer han litt over seg selv, og trøster seg med at han har en flink illustratør – Borghild Rud. «Om stubben er klein, vert tegninga fin – som vanlig», skriver han.

«Men det der gør forskjeld mellem forfatterne
står på det hvide papir mellem klatterne.»

Det finnes et stort ord for folk som skriver: Det er ordet «dikter». Er det forskjell på å være forfatter og å være dikter?
Vi har to foreninger for forfattere her i Norge. Det er den faglitterære forfatterforeningen, og det er den skjønnlitterære; den som bare heter «Den Norske Forfatterforening». Jeg er bare medlem av den første. Jeg skriver først og fremst sakprosa. Men jeg har jo også skrevet romaner. Og jeg har skrevet dikt. Sanger og dikt. Er jeg dermed – en dikter?

Jeg ble en gang spurt om hvor jeg finner det jeg vil skrive om.
Jeg tror jeg sa noe slikt som at det er ikke jeg som finner stoffet; det er stoffet som finner meg.
Det gjelder ikke minst det jeg har skrevet om Frelsesarmeen.
Både i fjor og i år har jeg gitt ut bøker som handler spesifikt om Frelsesarmeen.
Den første heter «Hærrens lette tropper. Muntre historier om Guds glad krigere». Den kom i fjor. I år kom «Vårherres sporhunder. Fortellinger om og fra Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid». Begge to har fått en del oppmerksomhet i pressen, og begge har – innbiller jeg meg, da – skapt litt positiv oppmerksomhet rundt denne rare rørsla.
Boka om «Hærrens lette tropper» er ingen avhandling. Det er noen kjente – og kanskje ikke fullt så kjente – anekdoter som jeg har samlet og satt inn i en slags sammenheng. Det er ingen vitsebok, men når jeg har hatt kåserier bygd på den boka, særlig innad i Frelsesarmeen, har latteren rullet. En historie som gjerne vekker munterhet, er når jeg forteller om en av mine egne erfaringer: Jeg sto og ventet på en buss og var kledd i uniform. En liten jente studerte dette merkelige antrekket nøye, og til slutt måtte hun spørre: - Pappa! Er den mannen politi?
Og pappaen så på meg et øyeblikk før han svarte: - Neida, vennen min. Tvert imot!

Boka om «Vårherres sporhunder» representerte en gammel drøm. Som ung løytnant på Krigsropet ble jeg satt til å oversette en engelsk bok om ettersøkelsesarbeidet. Den het «Missing». Per Raubakken var redaktør; han var kommet til redaktørkontoret fra ettersøkelseskontoret. Jeg vet at han hadde et ønske om at det skulle skrives en bok om dette også på norsk. Selv skrev han en serie med små fortellinger fra dette arbeidet, de fleste var nok selvopplevde; det var «cases», små journalistiske perler som – etter min vurdering – også hadde litterære kvaliteter. Jeg brukte en del av dem i min bok. Per Raubakken døde før boka kom ut, ellers hadde jeg sendt ham den. Jeg pleide å gjøre det, selv om jeg fikk et brev fra ham den siste gangen jeg gjorde det: «Takk for din bok, som du sendte meg. Jeg kommer ikke til å lese den. Nå er jeg over 90 år og jeg leser bare Bibelen.»
En gammel drøm, sa jeg. For egentlig var det jo litt ille at den eneste boka om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid som var kommet på norsk før min bok kom i vår, var en svensk bok. Brynolf Edbergs «Guds detektiver». Den kom på norsk rundt 1970. Det er en bok med mange «cases», men med lite om bakgrunn, historikk og metoder. Jeg har gått den motsatte veien. Jeg har få «cases», men mye om bakgrunn, historikk og i hvert fall noe om metoder.

Andre bøker med Frelsesarmé-stoff som jeg har skrevet, er «Tegnet i hendene. Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde», en bok om Askim korps («Kan ikke tie om Jesus»), og romanen «Blikkfatet». Jeg kom med en roman i år, den heter «Tåreflasken», og anmelderen i Dagen leste nok den som et slags selvportrett, blant annet fordi hovedpersonen hadde «en sterk tilknytning til Frelsesarmeen». Men den eneste tilknytningen hovedpersonen i den romanen har til Frelsesarmeen, er at han har vært sivilarbeider på herberget i Tønsberg, så her har nok den gode anmelder blingset litt.
Men sånt skjer.

For bare noen få dager siden ble nok en bok med stoff fra Frelsesarmeen presentert. Den har jeg vært redaktør for, og skrevet et par kapitler i. Den heter «Så lenge… William Booth for 100 år siden og i dag». Vi er flere som står bak den boka, med folk både innenfor og utenfor Frelsesarmeen: Jostein Nielsen, Marta Maria Espeseth og Gudrun Lydholm «innenfra», og Hallgeir Elstad – professor i kirkehistorie; Anne Christiansen – leder for JesusKvinner; og Sten Sørensen – kjent pastor og nå forlagsredaktør i Hermon «utenfra».
Vi tar for oss ulike utsagn fra William Booth. Jeg skriver om «Så lenge…»; egentlig hans avskjedsord til rørsla og verden, og «Hvorfor skal djevelen ha all den gode musikken?».

Jeg skriver, altså er jeg.
Jeg setter strek der.

Takk for oppmerksomheten!

«ORDET» - ET KÅSERI OG EN ANDAKT

Av Nils-Petter Enstad

Holdt på Frelsesarmeen i Sandvika tirsdag 2. oktober 2012

I - Kåseriet
Jeg tror jeg vil begynne med et dikt av Tor Jonsson:

Ordet
Kva hjelp det å syngje
som elv i det aude?
Kva hjelp det å kyngje
med klokker for daude?

Kva hjelp det å skapa
all venleik i verda,
når ORDET lyt tapa
for svolten og sverda?

Slik undrast og spør vi
i modlause stunder.
Men hugse det bør vi:
Eit ord er eit under.

Dei gløymest dei gjæve,
og alt det dei gjorde.
Men livet er æve,
Og evig er Ordet.

Hva er et ord?
Jeg gikk inn på nettleksikonet wikipedia for å se om de har en kort og konsis definisjon. De hadde i stedet en lang artikkel, som begynner slik: «Et ord er en språklig enhet som oppfattes å ha en egenbetydning, og som i tale skilles fra omgivelsene ved at det har selvstendig trykk. I skrift skilles ord ofte med mellomrom. Begrepet ord kan i tillegg til betydningen «enkeltord», også brukes om hele uttrykk og tekster.»

Ord.
Vi som har barn har ofte et slags vagt minne om hva det eller de første ordene barnet vårt sa, var. Ofte er det enkle ting som «mamma», «pappa» eller «mat» eller liknende ting som vi enten tror vi hører eller skulle ønske vi hørte. Jeg tror nok vi bør erkjenne at det eller de første ordene et barn sier, er en lyd som det har hørt tilstrekkelig mange ganger til at det har festet seg i hukommelsen – og kanskje også en lyd som gir gode assosiasjoner. «Mamma» gir assosiasjoner til gode ting som mat, kroppskontakt eller tørr bleie.

«Eit ord er eit under», skrev Tor Jonson.

Fra skapelsesberetningen i 1 Mos 1 kjenner vi til hvordan Gud brukte ordet når han skapte. Han uttalte et ord – «bli lys» - og så skjedde skapelsesakten; det ble lys.
Ord er en dynamisk kraft.
Nylig hørte jeg et innslag i radioen om ord som har etablert seg i språket vårt, og som ikke fantes tidligere. Man har kåringer på dette – «årets nyord». Et år var det ordet «monstermaster» som ble kåret til årets nyord.

Selv brukte jeg ordet «Grubbegate-gate» i et avisinnlegg tidligere i høst – en kobling av et gammelt begrep («Watergate») og ei gate i Oslo der tragiske ting skjedde. Det har jo vært en debatt i mediene: Hvorfor var ikke Grubbegata stengt?
Sammenhengen for nyordet var altså denne: Kan dette bli regjeringens «Grubbegate-gate»?
Jeg vet ikke om ordet kommer i ordbøkene noen gang; det var et ord som jeg så behov for der og da. Noen nyord er bare fornorskninger av engelske ord. Det engelske ordet for lydbånd eller limbånd er blitt «norske»; fra «tape» til «teip».

Et sitat fra Ibsens «Brand» - «evig eies kun det tapte» - er blitt til «evig eies kun det teipte».

Ord skaper bilder.
Noen ganger er disse bildene bedre enn virkeligheten; bedre enn fotografiet.
Knut Hamsun beskrev Isak Sellanraa i «Markens grøde» slik: «Han var som sett gjennom en hvirvel i ruten.»
Fang det bildet inn gjennom en kameralinse, du!

Ord skaper følelser.
De kan såre, de kan provosere, de kan glede. De kan formidle informasjon, men de kan også formidle det stikk motsatte. De kan være sanne og de kan være usanne.
«Har du hørt at…»
Spør du hvor denne opplysningen kommer fra, er svaret ofte: - Jeg hørte noen si det; jeg hørte noen fortelle det.
Et ord som er sluppet ut kan aldri hentes tilbake.
Fra rettsapparatet har man et uttrykk der et utsagn – et ord! – erklæres «dødt og maktesløst».
Ja vel? Og så da? Ordet lever sitt eget liv, uavhengig av om det er sant eller ikke. «Dødt og maktesløst?» Det finnes ikke noe slikt som et dødt og maktesløst ord.

Ord fører til handling.
Det kan være både på godt og vondt. Jakob sier det slik i sitt brev: «Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Et slikt menneske skal være lykkelig i sin gjerning» (1, 25). Det er herfra vi har uttrykket om ikke bare være en Ordets hører, men også dets gjører. Eller som en gammel frelsessoldat skal ha uttrykt det: - Det er ikke nok å si Halleluja; vi må gjøre det også.
Ord fører til handling.

Jeg har alltid vært en storforbruker av ord.
Det er stort sett det jeg har levd av.
Jeg har skrevet og jeg har talt. Jeg har av og til sagt at det er to grupper mennesker som er storforbrukere av ord, og det er predikanter og politikere. Og jeg har vært begge deler. Dessuten journalister og forfattere – jeg er det også, for sikkerhets skyld.

Johan Borgen skrev en gang at det viktigste bud for alle journalister og forfattere måtte være dette: «Du skal ikke bedrive ord».

Heinrich Böll – den kjente, tyske forfatteren som fikk nobelprisen i litteratur i 1972 – skrev en novelle som heter «Dr. Murkes samlede taushet». Den handler om en medarbeider i tysk radio. Han redigerer innslag – debatter, foredrag, kåserier. Han er omgitt av ord, ord, ord.
Handlingen er lagt til spolebåndenes tid, den gang man klippet i båndene for å fjerne ting eller legge til ting. Og denne medarbeideren sparer på slike båndrester. Og det han sparer på, er pausene. Blir det for lange pauser i et innslag, må den biten klippes vekk. Og disse pausene tar han vare på. Han skjøter dem sammen og så tar han spolen med seg hjem. Der setter han båndet på og lytter til – pausene. Han lytter til fraværet av ord. «Der holdt han kjeft», og «der stoppet jeg munnen på henne».
Favoritten hans er båndet med «Dr. Murkes samlede taushet» - denne Murke er en gjenganger i radio, men det er så mye om og men og dill og dall med ham, og det blir så mye redigering og så mange pauser. Han fyller en spole helt alene.

Handler dette om ord?
Ja, det gjør det. For ord er ikke bare en ressurs og en gave. De kan også være en plage. De kan være et våpen som både brukes til forsvar og angrep. De kan oppmuntre og velsigne – men de kan også drepe.
Derfor er det ingen ting totalitære myndigheter er så redde for som det frie ord. Derfor er det ingen steder der det fengsles og drepes så mange journalister og forfattere som i totalitære samfunn.

Noen av oss husker sikkert den oppmerksomheten det ble rundt en nokså gal, amerikansk «pastor» da han brant et eksemplar av Koranen for et par år siden. Andre har brent Bibelen, og andre igjen andre bøker. Jeg synes at det å brenne bøker offentlig er den mest groteske form for kulturvandalisme som finnes. Ikke fordi bøkene ikke kan erstattes; det er nok av både bibler og koraner å få kjøpt. Men det å brenne en bok er et angrep – ikke på det som boka formidler; det finnes gode bøker og det finnes dårlige bøker – men på ordet som sådan. Det frie ordet. Underet som ordet representerer – dialogen, samtalen, meldingen, budskapet.

Bokbålenes historie er lang, vond og stygg. Inkvisisjonen i Spania i middelalderen – nazi-Tyskland i mellomkrigstida. Man skal tenke seg godt om før man gjør noe som fører til at man blir assosiert med slike tradisjoner.
Eit ord er eit under.

Det er også en kraft. Grundtvig skriver i salmen «Guds ord, det er vårt arvegods»: «Dets gåte er et guddomsord/som skaper hva det nevner».
Eller salmisten; kanskje er det selveste David: «Han talte, og det skjedde, han befalte, og det sto der» (Salme 33,9).

Jeg skal avrunde.

Jeg begynte med et dikt av Tor Jonsson. Jeg skal avslutte med et av mine egne.
Det heter:
Dei verkelege orda

Det kjem ein dag
då alle ord er sagt
og alle tankar tenkt
og alt er skrevet ned.

Det kjem ein dag
då alle spørsmål er stilte,
og alle svar er gjevne.

Det kjem ein dag
då kvar tone har lydt
og alle songar er kvedne,
då kvar bøn er bedt,
og orda ikkje finst.

Den dagen
vil eg sette meg ned
og lytte
etter dei verkelege orda.

TAKK FOR OPPMERKSOMHETEN

II - Andakten

Bibelteksten vår er hentet fra Johannes-evangeliet, det første kapittel og de fem første vers; i Jesu navn:
«I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.»
Og vers 14:
«Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Slik lyder Herrens ord!


Jeg har nettopp fått meg en ny bibel. Det er oversettelsen fra 2011 – jeg var på en pressekonferanse i Bibelselskapet og fikk den med meg derfra.
Da jeg satte den i hylla, slo det meg at der står det faktisk en del bibler fra før. Jeg vil dele noen tanker med dere rundt dette.

Neste sommer blir jeg 60 år.
Da er det også 50 år siden jeg fikk min første bibel. Den står i hylla mi ennå, med den hilsen som faren min skrev i den.
Det var oversettelsen fra 1930 med disse litt vanskelige ordene for en 10-åring: «I» og «eder». «La ikke eders hjerte bli grepet av angst…»
Det var vel omtrent på den tida – kanskje året etter? – at vi fikk utdelt et nytestamente på skolen. Det var den såkalte «ungdomsoversettelsen». Jeg må medgi at den aldri ble «min»; den var og ble en slags skolebok.

Senere har jeg fått/kjøpt/skaffet meg mange forskjellige bibler.
Da jeg gikk på bibelskolen i Bergen vinteren 1971 var det en del av de andre elevene som hadde Bibelen på nynorsk. Så jeg skaffet meg den. Og en utgave på engelsk: New English Bible. På realskolen tror jeg vi må ha fått et nytestamente av King James-oversettelsen; den var jo enda eldre enn vår norske fra 1930. Der sto det at Hebreerbrevet var skrevet av apostelen Paulus, husker jeg.
Så kom den såkalte Acta-oversettelsen – den skulle være konservativ, og samtidig mer moderne i språket. Den omfattet bare NT i første omgang. I dag huskes nok den best fordi det også ble laget en engelsk versjon, og den norske og engelske teksten ble trykket ved siden av hverandre, og det er vel den som fortsatt brukes i de nytestamentene som Gideon-bevegelsen deler ut.
Den katolske teologen Erik Gunnes ga også ut en oversettelse av NT; den kom som «kjempefakkel» på Gyldendal.

Fremdeles er vi tidlig på 70-tallet, og det begynte allerede da å bli noen bibler i bokhylla mi.

Som frelsesoffiser i Island og Danmark fikk jeg både islandsk og dansk bibel – og jeg har dem ennå, begge to, stående i hylla mi. Hva skal jeg med så mange bibler? I vår datatid er det virkelig et godt spørsmål, for når jeg leser Bibelen i dag, er det stort sett på skjerm. Via internett. Men skal jeg sammenlikne forskjellige oversettelser, trenger jeg jo boka – den engelske, den danske, den islandske. Eller en av de gamle oversettelsene. Eller en av de alternative.

I begynnelsen var Ordet.
Utgangspunktet for hele skaperverket er nettopp dette: Et ord. Et utsagn. En kommando. «Bli lys» - og det ble lys.
Fra Jesu virke ser vi også flere ganger hvordan det talte ordet skapte forandring. Mennesker ble helbredet ved at Jesus talte. «Far ut av henne,» sa Jesus til de onde åndsmaktene – og de for ut. De måtte adlyde.
Fra fortellingen om Moses, har vi en litt underlig episode: Under ørkenvandringen hadde Moses flere ganger slått på klippen for å skaffe folket vann. Når han slo på klippen, rant vannet fram. Men den siste gangen folket fikk vann fra klippen, hadde Moses fått en annen beskjed. Vi leser fra 4 Mos 20, 8-13; det er Herren som taler til Moses: «Ta staven og kall menigheten sammen, du og din bror Aron. Dere skal tale til klippen foran øynene på dem. Da skal den gi fra seg vann. Du skal få vann til å strømme ut til dem fra klippen. Slik skal du la folket og buskapen få drikke.»
Moses tok staven som lå foran Herrens ansikt, slik han hadde pålagt ham. Han og Aron kalte forsamlingen sammen foran klippen og sa til dem: «Hør nå, dere opprørere! Tror dere vi kan få vann til å strømme ut til dere fra denne klippen?» Så løftet Moses hånden og slo to ganger på klippen med staven sin. Da fosset vannet fram, og både folket og buskapen deres drakk.
Men Herren sa til Moses og Aron: «Dere trodde ikke på meg og helliget meg ikke foran øynene på israelittene. Derfor skal dere ikke få føre denne forsamlingen inn i landet som jeg har gitt dem.»
Dette er Meriba-kilden, hvor israelittene trettet med Herren, og hvor han viste at han er hellig.»

Moses hadde fått beskjed om å bruke ordets kraft, men han valgte å bruke den fysiske. Hvorfor det? Kanskje han ikke hadde tillit nok til at det ordet han skulle tale var virkningsfullt nok, enda det var Gud som hadde sagt at han skulle tale, ikke slå?

I 5 Mos 30, der Moses holder sin avskjedstale til folket, heter det: «Disse budene som jeg gir deg i dag, er verken ufattelige eller langt borte. De er ikke i himmelen, så du må si: «Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente dem ned, så vi kan få høre dem og leve etter dem?» De er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: «Hvem vil dra over havet for oss og hente dem, så vi kan høre dem og leve etter dem?» Nei, ordet er deg helt nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det» (v. 11 – 14).
Og i Romerbrevet utdyper Paulus dette: «Moses skriver om den rettferdighet loven gir: Det mennesket som lever etter budene, skal ha liv ved dem. Men den rettferdigheten som kommer av tro, sier: Tenk ikke med deg selv: Hvem skal fare opp til himmelen? – det vil si for å hente Kristus ned – eller: Hvem skal stige ned i avgrunnen? – det vil si for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Dette er troens ord, det som vi forkynner. For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst. Skriften sier: Ingen som tror på ham, skal bli til skamme. For her er det ikke forskjell på jøde og greker. Alle har samme Herre, og han er rik nok for alle som påkaller ham. Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst» (10, 5 – 13).

Hva er å påkalle?
Det er å bruke ord. Si et navn – påkalle Herrens navn.

«Ordet ble kjød», het det i den gamle bibeloversettelsen; den jeg fikk for snart 50 år siden. Ordet manifesterte seg. Det ble en virkelighet. En kraft. En realitet. Noe mer enn en lyd. En kraft. En realitet.
Derfor kan vi si: Slik lyder Herrens ord!

Amen

Annie Skau Berntsen - damen med det store hjertet

Kåseri i Frogner menighet lørdag 29. september 2012


De fleste av oss har sett bildet før: En stor, europeisk kvinne på pluss/minus 70 år og en liten, asiatisk kvinne på pluss/minus 40 som omfavner hverandre. Gjensynsgleden stråler fra dem begge to.




Bildet er fra et fjernsynsprogram som gikk over norske fjernsynsskjermer en høstlig lørdagskveld i 1985. Det var fremdeles i NRK-monopolets tid, så det var bokstavelig talt «et helt folk» som var vitne til dette sterke møtet mellom to kvinner, og til programmet i sin helhet. Programmet var det første i en serie som Harald Tusberg hadde fått ideen til fra Sverige, og det het «Dette er ditt liv». Hovedpersonen i det første programmet var misjonæren, sykepleieren og ikke minst: hjertemennesket Annie Skau Berntsen. Annie Skau Berntsen, eller «søster Annie», som hun gjerne kalte seg, ble allemannseie gjennom dette programmet, og erobret en plass i det norske folks bevissthet som hun beholdt resten av livet.

Annie Margaret Skau Berntsen, som etter hvert ble hennes fulle navn, ble født i Kristiania 29. mai 1911 og døde i Horten 26. november 1992, 81 år gammel.

Foreldrene hennes var ikke kristne, men hun hadde en bestemor som var det. I memoarboka «Min kinesiske dagbok», som kom året etter fjernsynsprogrammet, forteller hun at hun som sju-åring feiret jul hjemme hos besteforeldrene sine, og på nyttårsaften – det må ha vært i 1918 – ba hun til Jesus første gang. «Kjære Jesus, frels mamma, pappa og meg», var bønnen hennes.

I den samme boka stiller hun spørsmål om hun ble virkelig gjenfødt den nyttårskvelden, for hun kjente ingen frelsesglede. I mange år bar hun på det hun selv kaller «en åndelig tørst», og denne tørsten prøvde hun å slukke på ulike måter. Blant annet engasjerte hun seg i politisk arbeid, som leder for et AUF-lag. Hennes yngre bror Leif var politisk engasjert hele livet, og var blant annet justisminister i en av Gro Harlem Brundtlands regjeringer.

Da Annie skulle velge utdannelse, ville foreldrene hennes at hun skulle bli lærer. Selv valgte hun sykepleien, og 20 år gammel begynte hun på denne utdannelsen. På søknadsskjemaet skrev hun «Gud har kalt meg til å bli sykepleier», til tross for at hun altså selv ikke hadde noen visshet om at hun var «frelst», som man gjerne sier i mange miljøer.
Vi er kommet fram til 1931, og på den tiden hadde den svensk-finske evangelisten Frank Mangs vekkelse i misjonsmenigheten Betlehem i Oslo. Annie begynte å gå på disse møtene, og her fikk hun det åndelige gjennombruddet som hun ikke hadde opplevd som sju-åring.

Etter endt sykepleierutdannelse arbeidet hun ved Ullevål sykehus og ved Dikemark, men det var misjonær hun ønsket å bli.

Hun meldte seg til tjeneste, og på lille julaften i 1938 kom hun til den kinesiske provinsen Shaanxi som utsending fra Det Norske Misjonsforbund. Det gikk sju år før hun så Norge og familien igjen. I mellomtiden hadde verdenskrigen gjort sine herjinger over hele kloden, også over Asia. Etter hjemlandsferie reiste hun tilbake til Kina. Kina var blitt hennes land; kineserne hennes folk.

Noen anekdoter fra hennes tjeneste i Kina:
Fra historien vet vi at det skjedde store endringer i Kinas styre og stell i disse årene. På 1930-tallet var store deler okkupert av japanerne, men i 1949 overtok kommunistpartiet og «formann Mao» makten i landet.

En beretning fra 1941: En fjellandsby i det området der søster Annie arbeidet var plaget av tørke. Jorda var så uttørket at det bare var snakk om dager før hele årets avling ville være ødelagt. Lokalbefolkningen prøvde å mobilisere de lokale gudene, og når søster Annie og hennes medarbeider ikke ville delta i det religiøse opptoget, ville mennene i landsbyen drepe dem. Da sa den norske misjonæren: «Min Gud kan skaffe dere regn, men det kan ikke avgudene deres.» Det gjorde nok ikke stemningen noe bedre, men det ble inngått en slags avtale: Hvis den Gud «kjempekvinnen» trodde på kunne få det til å regne før midnatt, skulle de ikke drepe henne…

De andre misjonærene ble nokså bleke da de hørte om denne «dealen», men søster Annie var rolig, og ja: Før midnatt strømmet regnet ned…

En junidag i 1949 kom en kinesisk offiser inn på søster Annies kontor, slo seg ned i stol og slang beina på bordet. Men et kaldt flir fortalte han at han representerte de nye, kommunistiske myndighetene. Nå var det slutt på alt det gamle, og hun som misjonær og fremmed måtte være forberedt på å dø, kanskje alt neste dag.
– Å dø har jeg vært forberedt på, men å møte en uhøflig kineser hadde jeg aldri trodd jeg skulle oppleve, svarte den norske misjonæren rolig.

Offiseren rødmet, tok beina ned fra bordet, og sa at det var ikke sikkert hun skulle dø riktig ennå likevel.

Men to år senere, sommeren 1951 måtte hun forlate Kina. Neste stopp ble Hong Kong. Hit kom hun i 1953.

Håpets Havn
I Hong Kong bygde hun opp det som på mange måter ble livsverket hennes: Misjonsstasjonen «Håpets havn», som i utgangspunktet var ment å være et sanatorium, men som etter hvert tok opp en rekke andre funksjoner også.
Det ble skrevet flere bøker om «Søster Annie» på denne tiden – misjonsarbeid i Hong Kong hadde sterk appell til norske hjerter. Mange husker Agnar Espegren, for eksempel, og arbeidet han drev blant de mange narkomane som var i bystaten/kronkolonien. Det var opium de røkte, et gammelt og velkjent kinesisk rusmiddel – det var nesten noe eksotisk ved det den gangen.

Bøker om Annie Skau, ja – en amerikansk forfatter som het Gene Gleason var en av de første. Det var denne boka som ble trykket opp på nytt, men ny tittel, etter fjernsynsprogrammet høsten 1985. Jeg ble ansatt i Ansgar Forlag ikke så lenge etterpå, og Gleason, som da var en eldre mann, ble nokså forundret over disse store beløpene som plutselig rullet inn fra Norge – det var da mange år siden han hadde skrevet noe om eller fra Norge?

Det var boka om søster Annie som solgte unna for unna – helt til det kom nye bøker i årene som fulgte: «Min kinesiske dagbok» i 1986 og «Min fars datter» i 1988.

Annie Skau ble på Håpets Havn til 1978. Da var hun blitt 67 år gammel og hadde nådd pensjonsalderen.

Også andre ting hadde skjedd: Midt på 1960-tallet kom kjærligheten inn i livet hennes på en ny måte.

Forretningsmannen Reidar Berntsen hadde i mange år vært en god venn av søster Annie, og de hadde holdt kontakten gjennom brev. Han tilhørte også Misjonsforbundet. Den ugifte Reidar hadde også bidratt med betydelige gaver til arbeidet hennes.

I «Min kinesiske dagbok» forteller Annie at brevene dem i mellom etter hvert fikk en annen og varmere tone. Ekteskap var ikke noe hun hadde hatt i tankene, og hun og Reidar ble derfor enige om å be om Guds veiledning. Var det ikke Guds vilje at de skulle ha hverandre, måtte de bryte kontakten.

I 1966 sto bryllupet. Bruden var da 55 år gammel, brudgommen var 67. Han ble da med henne ut til Hong Kong og ble vel en slags «misjonærkone» for henne.

Da de kom hjem fra misjonsmarken siste gang, i 1978, slo de seg ned i Reidars hjemby Horten og her ble de boende resten av livet.

Etter fjernsynsprogrammet høsten 1985 fulgte en travel tid med mange reiser, møter og intervjuer. Da første bind av selvbiografien hennes kom ut høsten 1986, ble den trykket i tre opplag på i alt 70 000 bøker i løpet av tre måneder. To år senere kom det neste bindet, «Min fars datter». Begge disse utgivelsene medførte mye reising, blant annet med et nytt besøk til Kina og Hong Kong.

Reidar døde i 1990, mens Annie sovnet stille inn 26. november 1992, 81 år gammel. De ligger begge begravd i Horten.

Bare tre uker før hun døde, skrev hun et brev til forfatteren Arvid Møller. Han hadde skrevet en bok om henne tidligere, og nå ønsket han å skrive en ny, der søster Annies himmellengsel skulle være den røde tråden.
Hun svarte at det ville hun gjerne være med på, men akkurat der og da hadde hun ikke tid. Om de kunne møtes over nyttår?
Så døde hun altså, bare tre uker senere. Boka ble likevel skrevet. Den heter «Søster Annie: Hjemme i himlen», og kom på Lunde forlag høsten 1993.

Bare en måned før hun døde, ble hun også intervjuet av Gimlekollen Radio i Kristiansand. Dette programmet ble sendt den dagen hun ble begravd. «Jeg forsto meningen med livet da jeg fant Jesus – eller rettere sagt da Jesus fant meg», sa hun i dette intervjuet. «Det eneste jeg lengter etter nå, er å oppleve mer av Jesus.»

Når intervjueren spør henne hvordan det blir å komme til himmelen, ler hun: «Jo, der er det Jesus jeg vil møte først av alt. Og så skal det bli stort å møte mange kinesere der.»

«To meter høy, en meter bred og med et hjerte som har plass til alle mennesker.»

Slik er Annie Skau Berntsen blitt beskrevet. Med sin ruvende skikkelse, sin sterke stemme og med sin enorme, personlige utstråling tok hun både enkeltmennesker og store forsamlinger det norske folket med storm. Det hun utstrålte, var først og fremst varme, omsorg og kjærlighet – noen vil sikkert også si fromhet. Hun er trolig den eneste i nyere tid som har kunnet kalle en forsamling «kjære nådesøsken» uten at det hørtes påtatt eller kunstig ut.

Det finnes mange særmerkte personligheter i norsk misjonshistorie. Få – om noen – ble folkeie i den grad som Annie Skau Berntsen ble det. Hun ble en norsk Mor Teresa.

Takk for oppmerksomheten!

Litteratur:
Berntsen, Annie Skau: Min kinesiske dagbok (Ansgar 1986)
Berntsen, Annie Skau: Min fars datter (Ansgar 1988)
Gleason, Gene: Søster Annie – dette er mitt liv (Ansgar 1985)
Møller, Arvid: Annie Skau (Luther, 1977)
Møller, Arvid: Søster Annie: Hjemme i himlen (Lunde, 1993)

Gospelartisten Elvis - 35 år etter

Kåseri på Frelsesarmeen i Askim torsdag 16. august 2012

Han tilhører den tragiske rekken av artister og kunstnere som døde tidlig, gjerne som en konsekvens av et hardt liv, rusmisbruk og manglende fotfeste i tilværelsen. Torsdag 16. august var det 35 år siden den amerikanske artisten Elvis Presley døde, 42 år gammel. Mens han levde ble han oppfattet som ”rockens konge”. Etter sin død huskes han i enda større grad som gospelartist. Alt mens han levde var det for sine gospelinnspillinger han ble prisbelønt.

Historien om hans liv er skrevet inn i musikkhistorien for all framtid, både som fortellingen om den unge lastebilsjåføren som ble en av verdens mest populære artister, om den snille, kristne mammadalten som ble et opprørsymbol for unge over hele verden og om den amerikanske tragedien, om han som mistet kontakten med seg selv og som gikk under i piller og rus, og døde i ung alder.

Bakgrunn fra pinsemenighet
Elvis Aaron Presley, som var hans fulle navn, vokste opp i det amerikanske bibelbeltet. Han ble født som tvilling, men broren døde bare noen timer gammel, og Elvis vokste opp som enebarn. Som praktisk talt alle i det såkalte «bibelbeltet», gikk familien regelmessig til gudstjeneste, og familien Presley gikk i den lokale pinsemenigheten. Musikken i denne menigheten var sterkt preget av den country/gospeltradisjonen som hadde vokst fram blant negrene i sørstatene. Denne musikken kom til å prege Elvis for hele livet, og fikk fram de beste kvalitetene i ham som sanger. I 1953 ga han ut sin første plate, og han ble raskt en meget populær artist. Sceneshowet hans var etter manges mening inspirert av hvordan karismatiske predikanter i pinsemenigheten framførte sine prekener.

Gospel eller rock?
Det kan være god grunn til å spørre om det var som rockeartist eller som gospelsanger Elvis var «størst». Faktum er at alle de tre gangene han fikk den prestisjetunge bransjeprisen «Grammy Award», var det for gospelinnspillinger. Da han i 2001 ble innlemmet i The Gospel Hall of Fame, sa datteren hans at det var denne musikken som sto hans hjerte nærmest. Når noen kalte ham «konge», skal han ha svart: -Det er Jesus som er konge. Jeg er bare en sanger.
At han var en mangfoldig artist som ikke kunne settes i bare én bås, ser man av det faktum at han er votert inn i til sammen fire musikalske æresgallerier, nemlig rockens (1986), countrymusikkens (1998), gospelmusikkens (2001) og rockabillyens (2007).
Allerede i 1957 laget han en EP med fire gospelsanger. En av disse var «Peace in the Valley». Samme år ga han ut en LP med julesanger, der disse fire var tatt med. Da han samme år opptrådte i det prestisjetunge Ed Sullivan Show på fjernsyn, insisterte han på at «Peace in the Valley» skulle være en av sangene han framførte. I februar 1961 kom han så med sitt første «rene» gospelalbum. Det het «His Hand in Mine». Det solgte til gullplate i løpet av forholdsvis kort tid.

Gospelsuksess
De neste årene var bedrøvelige for Elvis, rent kunstnerisk. Det eneste lyspunktet i dette mørket var en gospelinspirert sang: I 1964 hadde han stor suksess med singelen «Crying in the Chapel». Den lå på førsteplass i flere land, i en periode da Beatles-feberen var på det sterkeste.
I mai 1966 gikk han så i studio for å spille inn noe annet enn et filmalbum. Av de i alt 18 sangene som det ble gjort opptak av, kom 12 av dem med på «How Great Thou Art», som ble Elvis sitt andre gospelalbum. Platen kom ut i 1967, og samme år fikk Elvis Grammy-prisen for tittelsporet. Dette var den første bransjeprisen han fikk i sin karriere. Platen ble både en musikalsk og kommersiell suksess. Med to millioner solgte eksemplarer kom den på 18. plass over de mest solgte LP-platene i USA det året. For et rent gospelalbum var dette meget bra.
De fleste av sangene på platen var gospelsanger Elvis kjente fra sin barndoms menighet, men tittelsporet var ikke en av disse. Den var faktisk helt ny for ham. «How Great Thou Art» skal være den eneste sangen Elvis spilte inn som har skandinavisk opprinnelse. «Å, store Gud» ble skrevet av svenske Carl Boberg i 1886. Senere ble den en av Elvis sine kjenningsmelodier, og han kalte den «My favourite gospel». I tillegg til å ha fått en Grammy-pris for innspillingen av denne sangen, fikk han også en Grammy for en konsertversjon av «How Great Thou Art».
I 1971 laget han et nytt gospelalbum: «You never walk alone». Tittelsangen er ingen tradisjonell gospel, og sangen er kjent som klubbsangen til fotballklubben Liverpool. Året etter kom han med enda et gospelalbum, nemlig «He touched me». For dette albumet fikk Elvis den tredje og siste av sine Grammy-priser. I alt spilte Elvis inn 87 gospelsanger på plate, noe som er i overkant av ti prosent av de i alt 745 sangene han spilte inn.

Ble bare 42 år
De siste leveårene til Elvis Presley var preget av artistisk suksess og personlig tragedie. Han holdt store konserter og ble dyrket av sine trofaste fans, samtidig som skilsmissen fra den ti år yngre Pricilla i 1973 tok mye av livsgnisten hans. Han begynte å misbruke medisiner i stor grad, og dette var nok den viktigste årsaken til hjerteanfallet som tok hans liv i 1977, bare 42 år gammel. Meldingen om dødsfallet gjorde at salget av Elvis-plater eksploderte, og 35 år etter hans død er det solgt mer enn halvannen milliard Elvis-plater verden over.

Kilder:
Martin Alfsen: JESUS I MUSIKKEN (Oslo, 2002)
Sven Erik Lundby: MØTE MED ELVIS PRESLEY (Oslo, 1985)
www.wikipedia.org – diverse søkeord