«FRELSESKRIG I STORMENS TID»

Tale for dagen, 17. mai 2013 på Frelsesarmeen i Egersund

La meg først få takke for innbydelsen til å være her, sammen med dere, i dag. Det er en god stund siden majoren ringte meg og lurte på om jeg kunne komme, og jeg tror jeg takket ja med det samme – det var en invitasjonen jeg satte – og setter – stor pris på.

En «tale for dagen» på en 17. mai kan være så mange ting.
Det kan være en tale om Grunnloven og om Eidsvollsverket.
Jeg var frelsesoffiser på Nannestad i to år og befant meg om ikke i gangavstand, så i hvert fall kort kjøreturavstand fra Eidsvollsbygningen. Jeg husket godt Grunnlovsjubileet i 1964, da Grunnloven var 150 år, og Eidsvollsbygningen ble et ikon på mynter og frimerker. Neste år er det et nytt grunnlovsjubileum – tida går.
Men jeg skal ikke snakke om Grunnloven i dag.

En «tale for dagen» kunne vært en tale om Henrik Wergeland. Hans far var en av Eidsvollsmennene, og i 1818 ble Nicolai Wergeland sokneprest på Eidsvoll. Henrik var stolt, både av å bo på Eidsvoll og av farens rolle i 1814. Han omtalte seg selv som «Grunnlovens storebror». Som voksen skulle han bidra aktivt til å få endret en av paragrafene i Grunnloven, den såkalte «jødeparagrafen»; den som sa at «jøder ere fortsatt udelukket fra Riget». Det var en skammelig paragraf, mente Wergeland, og han brukte mye tid og krefter på å få den opphevet, selv om vedtaket først skjedde seks år etter hans død.
Men jeg skal ikke snakke om Henrik Wergeland heller.

Frelsesarmeen i Norge kan i år se tilbake på 125 år med «frelseskrig» her i landet. Det er blitt markert og vil bli markert på forskjellige måter. Det blir lansert en jubileumsbok i kongressen, blant annet. Det skjedde nærmest en eksplosjon da Frelsesarmeen kom til Norge. Menighet etter menighet ble startet. Unge mennesker, mange av dem bare 18-19 år gamle, sto som hyrder, pastorer og lærere for hundrevis av mennesker. Bare i løpet av det første året, 1888, ble det startet ti nye korps, og året etter, 1889, ytterligere 17. Ett av disse var Egersund, for øvrig; jeg tar vel ikke mye feil om det planlegges noen markeringer i den forbindelse? Dagen er i oktober, har jeg lest meg til…
Det tredje året, i 1890, ble det åpnet 20 nye korps – 47 menigheter på tre år.

Hva har så dette med 17. mai å gjøre?
Frelsesarmeen er jo en internasjonal organisasjon. Det var svensker og engelskmenn som startet arbeidet her i landet, og lederskapet i Norge har også for en stor del bestått av svensker og engelskmenn. Det var imidlertid ikke til hinder for at Frelsesarmeen nær sagt fra første dag var med og markerte 17. mai som nasjonaldag og frihetsdag.
Ja, i historieboka «50 års korstog» hevdes det tilmed at det første norske Krigsropet var datert 17. mai 1888. Det stemmer nok ikke helt; bladet er datert 15. mai, som var en lørdag, men jeg vil tro 17. mai var en god salgsdag for bladet det året, selv om man på det tidspunkt kun hadde fire korps: To i hovedstaden, ett i Arendal og ett på Kongsberg.
Senere har jo Frelsesarmeens hornorkester hatt en selvsagt plass i 17. mai-togene, der hvor Armeen har hatt slike orkester. I Askim, hvor jeg har bodd i mange år, er det slik.

Nå er to stikkord på plass: Nasjonaldag og Frelsesarmeen.
Nasjonaldagen feirer vi til minne om Grunnloven. Og Grunnloven er det dokumentet som er grunnlaget for Norges selvbilde som nasjon: «..et Frit, Udeleligt og Uafhændeligt Rige», som det står i den første paragrafen. Det er en omstendelig prosess å endre Grunnloven; og slik bør det også være. I hver eneste stortingsperiode behandles forslag til endringer i Grunnloven; det er svært få av dem som blir vedtatt. En «grunnlovsfestet rettighet» står tungt, i hvert fall symbolsk, om ikke alltid praktisk. Og noen pussigheter forekommer jo. Retten til arbeid er grunnlovsfestet i Norge, men ikke retten til liv, for eksempel.

Jeg har satt en overskrift på dette foredraget: «Frelseskrig i stormens tid».
Hva tenker jeg på da?
Jeg tenker på den rolle Frelsesarmeen har spilt nettopp «i stormens tid» - når det har vært krig.
Noen synes kanskje det er et paradoks at Frelsesarmeen, med sin militære struktur, med sin krigerske retorikk, med sine uniformer, med sine kapteiner og oberster, alltid har vært en glødende motstander av de krigene som utkjempes på slagmarker. Det er ikke for ingenting at Frelsesarmeen nesten hvert år nevnes som en av kandidatene til Nobels Fredspris.
Det forhindrer ikke at mange frelsessoldater i årenes løp har vært «under våpen», i tjeneste for sitt fedreland. Slik var det under begge verdenskrigene, og på begge sider av fronten. Tyske frelsessoldater kjempet i Hitler-Tysklands armeer – selvfølgelig gjorde de det; akkurat som britiske frelsessoldater kjempet i den britiske hæren, amerikanske i USA sine styrker, franske frelsessoldater i den franske hæren - «Le Grand Armée». Ikke alle frelsessoldater har vært pasifister – eller kunne være det.

Fra okkupasjonstiden i Norge fortelles det om en tysk soldat – en vernepliktig – som gikk på Frelsesarmeens møter der hvor han var stasjonert. I ett av møtene gikk han fram til botsbenken og ble frelst. Neste dag meldte han seg for sine offiserer og sa at som kristen kunne han ikke lenger gjøre krigstjeneste.
Hva skjedde med ham?
Han ble stilt for krigsrett, anklaget for desertering, dømt til døden og skutt.
Ville det samme skjedd om han hadde vært engelsk eller amerikansk?
Sannsynligvis.
Krigens lover er like brutale på begge sider av frontlinjene.

Første gang Frelsesarmeen som bevegelse sto overfor denne problematikken, var i forbindelse med boerkrigen i Sør-Afrika. Den varte fra 1899 til 1902, og var en krig mellom de hvite sørafrikanerne, som ofte var av hollandsk avstamming – ordet «boer» kommer av et gammelhollandsk ord for «bonde» - og engelskmennene som hadde tatt kontroll over denne kolonien.
William Booth sa om denne krigen: «Uansett hvem som vinner, taper jeg, for jeg har barn på begge sider». Hans biograf Roy Hattersley skriver at generalens største angst var at en frelsessoldat fra den ene siden av krigen skulle komme til å drepe en frelsessoldat fra den andre.

Det gikk bare 12 år fra boerkrigen sluttet til første verdenskrig brøt ut. Det var en krig verden ikke hadde sett maken til – den omfattet etter hvert land i alle verdensdeler. Da den var slutt, ble den omtalt som «The Great War» - Den store krigen; man så ikke for seg at det skulle kunne komme noen større eller verre krig enn den. Det gjorde det; knapt 20 år senere. Winston Churchill skal senere ha sagt at de to verdenskrigene egentlig bare var én krig, den samme krigen, men med en 20 år lang våpenhvile.

I 1914 var William Booth død og hans sønn Bramwell var blitt general.
Han ga ordre om at ordet «fiende» ikke måtte forekomme i Frelsesarmeens publikasjoner i omtale av krigen. Frelsesarmeen har bare én fiende, og det er satan. Verken mennesker eller land skal oppfattes som eller omtales som «fiender» i blader, bøker eller trykksaker som gis ut av Frelsesarmeen, slo Bramwell Booth fast.

Selv om de dominerende krigsmaktene som sto mot hverandre i krigen 1914-18 stort sett var de samme som i krigen 1939-45, i hvert fall i Europa, var det noen viktige forskjeller.
Den viktigste er denne: Mens man i første verdenskrig hadde med føydale stater å gjøre, hadde man i andre verdenskrig med totalitære stater å gjøre. Først og fremst gjaldt denne forskjellen for Tyskland. Både Tyskland og Østerrike var i 1914 føydale stater, med en keiser i spissen. I 1939 var Tyskland et totalitært regime. Et føydalt regime er et autoritært regime med en hierarkisk struktur, med klasseforskjeller og ikke minst adelskap. Men et totalitært regime kjennetegnes nettopp ved den totale kontroll – ikke minst over folks tanker og meninger.
Jeg skjønnmaler ikke de føydale regimene, men de totalitære er verre.
Det fikk ikke minst Frelsesarmeen merke.

Da jeg var stasjonert ved Krigsropets redaksjon tidlig på 1970-tallet, oversatte jeg en bok fra engelsk som gikk som føljetong i bladet. Den het «Holy Defiance» eller «Hellig trass». Det var historien om han som var Frelsesarmeens leder i Tyskland under krigen, kommandørløytnant Johann Büsing. Selvfølgelig hadde det vært utfordringer for Frelsesarmeen i Tyskland også under første verdenskrig, men det var ingenting mot det de møtte nå. Forbud mot uniformer, forbud mot friluftsmøter, forbud mot å bruke ranger – dels en nålestikksstrategi som gikk på Frelsesarmeens identitet, det man kjente den igjen på, det den sto for. Ikke minst Frelsesarmeens engelske opprinnelse en gjenganger i myndighetenes – skal vi kalle det «krig»? – mot en organisasjon som hadde ett eneste formål: Å vinne mennesker for Guds rike, og å hjelpe personer som var i menneskelig og sosial nød.

Norge sto som land utenfor første verdenskrig, selv om krigen i Europa innebar noen utfordringer også for vårt land. Frelsesarmeen merket det kanskje best da krigen var slutt, og antallet ettersøkelsessaker «eksploderte». Det samme skjedde for øvrig da andre verdenskrig var slutt.
Men denne krigen ble Norge trukket med i. Tyske tropper okkuperte Norge 9. april 1940. Det medførte mange praktiske utfordringer både med tanke på kommunikasjon og logistikk. Flere av lokalene ble overtatt av tyskerne som soldatbrakker. Noen ble ødelagt som følge av krigshandlinger. Det var knapphet på mange ting og det gjorde både at man måtte være kreative, samtidig som det nok førte til at enkelte – dette er en generell betraktning – beveget seg litt lenger ut i gråsonene enn man ellers ville gjort.
Men også Frelsesarmeen i Norge opplevde det vi kanskje kunne kalle «overgrep» eller trakasserier. For eksempel ble speiderarbeidet forbudt. Nazimyndighetene ville ha full kontroll på alle ungdomsaktiviteter. Friluftsmøter ble forbudt. Jeg har lest en teori om at det var fordi det irriterte tyskerne at det sto mange flere og lyttet til Frelsesarmeen sto og sang med to gitarer og et trekkspill, enn når tyskerne stilte med fullt militærorkester og spilte. Og det hendte frelsesoffiserer ble arrestert fordi de var for sent ute etter et husbesøk og tida for portforbudet nærmet seg.
En annen ting som skjedde, var at navnet på bladet «Krigsropet» ikke fikk være like synlig som før – i stedet var det «Frelsesarmeens organ» som ble «hovedtittel» på bladet. Det fikk jo ingen praktisk betydning, men symboler er også viktige, ikke minst i slike tider.

«Frelseskrig i stormens tid»
Frelsesarmeen ble ikke noe «anker» i motstandskampen, slik for eksempel Den norske kirke ble. Det skulle man heller ikke vente. Den norske kirke hadde den gang 96 prosent av befolkningen som medlemmer. De hadde et helt annet apparat og hadde en helt annen innflytelse, for eksempel med tanke på skoleverket, konfirmasjoner – alle disse livsritene som «alle» deltok i den gangen, i mye større grad enn de gjør i dag.
Med det var i hvert fall én episode som ble lagt merke til.

Først litt bakgrunn: Helt siden 1905 hadde kong Haakon og hans familie vist stor interesse for Frelsesarmeens arbeid. Dronning Maud ga alltid gaver til julegryta, for eksempel, og kongen var gjerne til stede når Frelsesarmeen markerte ett eller annen. Othilie Tonning hadde fått Kongens fortjenestemedalje i gull allerede i 1911.
I august 1940 hadde kong Haakon fødselsdag. Datoen var 3. august. Og i Krigsropet sto en liten notis: «Kong Håkon 7. fyller 68 år 3. august», og deretter et vers av Elias Blix sin versjon av kongesangen:
«Gud signe kongen vår
gje fred og frie kår
i heim og slott.
Å, leid han med di hand
knyt gode truskapsband
i Noregs fagre land
kring folk og drott.»

Til å begynne med skjedde det ikke noe, men så kunne «stemmen fra London» fortelle at Krigsropet var det eneste bladet som hadde nevnt kongens fødselsdag, og at bladet gikk unna «som varmt hvetebrød», for å bruke en klisjé. Dermed ble bladet stanset i et halvt år, og redaktør Bernhard Fjærestrand fikk et like langt opphold i Møllergata 19. Her skrev han for øvrig to sangtekster som senere ble kjent: «Til grunnfjellet ned når du bygger ditt hus», og «Guds veldige Sønn».
Jeg må innrømme jeg alltid har lurt på hva i all verden det var som lå bak denne notisen. En 68-årsdag? Hadde det enda vært 70-årsdagen! Var det en bevisst provokasjon? Eller var det rett og slett at man ikke helt forsto alvoret i den politiske situasjonen? Jeg er tilbøyelig til å mene det siste.
I ettertid har man gjort et forholdsvis stort poeng av at Krigsropet ble stanset i et halvt år, og at Fjærestrand kom i fengsel, men når sant skal sies slapp både Frelsesarmeen og Fjærestrand billig. Andre aviser ville antakelig blitt stoppet for godt, og andre redaktører kunne lett ha endt i Tyskland. Kanskje gikk det så bra fordi det ennå var på et tidlig tidspunkt i krigen? Hadde det vært til kongens 70-årsdag, i 1942, man gjorde dette, kunne konsekvensene blitt langt mer dramatiske.

Frelsesarmeen ble ikke forbudt i Hitler-Tyskland, selv om det kan sies å ha vært nære på.
I de kommunistiske landene ble Frelsesarmeen forbudt. Det skjedde i Russland noen år etter revolusjonen i 1917, og det skjedde i Tsjekkoslovakia etter kuppet i 1948. Det skjedde i de baltiske landene og det skjedde i Kina i 1949. Det skjedde også i den delen av Tyskland som ble til DDR – Øst-Tyskland; det gamle Preussen, der hovedtyngden av den tyske Frelsesarmeen hadde vært. I det protestantiske Preussen hadde Frelsesarmeen forholdsvis stor oppslutning, i motsetning til det mer katolske vest- og Sør-Tyskland.

Det eneste kommunistiske landet som tillot Frelsesarmeen å fortsette, var Cuba.

«Frelseskrig i stormens tid».
Den eller de «stormens tid» som jeg har snakket om her, er vesentlig annerledes enn den «stormens tid» som pionertiden kan beskrives som. Jeg er ikke noen tilhenger av å idyllisere «stormens tid». Jeg tror ikke så mye på at «alt var mye bedre under krigen», selv om det er en kjensgjerning at svært mange menigheter – også korps i Frelsesarmeen – opplevde vekkelse under krigen der mange ble frelst, ble frelsessoldater og ble frelsesoffiserer. Det var den effekten som vi kjenner igjen fra et kjent dikt: «I slikt et vær, da får du bønner, Gud». Det er hentet fra diktet «Juleaften» av Henrik Wergeland, og er ett av de diktene han skrev i kampen for å få opphevet jødeparagrafen i Grunnloven fra 1814.

Så har vi kanskje kommet tilbake til utgangspunktet?

Jeg sier takk for oppmerksomheten, og ønsker dere en fortsatt fin nasjonal- og frihetsdag.