«ORDET» - ET KÅSERI OG EN ANDAKT

Av Nils-Petter Enstad

Holdt på Frelsesarmeen i Sandvika tirsdag 2. oktober 2012

I - Kåseriet
Jeg tror jeg vil begynne med et dikt av Tor Jonsson:

Ordet
Kva hjelp det å syngje
som elv i det aude?
Kva hjelp det å kyngje
med klokker for daude?

Kva hjelp det å skapa
all venleik i verda,
når ORDET lyt tapa
for svolten og sverda?

Slik undrast og spør vi
i modlause stunder.
Men hugse det bør vi:
Eit ord er eit under.

Dei gløymest dei gjæve,
og alt det dei gjorde.
Men livet er æve,
Og evig er Ordet.

Hva er et ord?
Jeg gikk inn på nettleksikonet wikipedia for å se om de har en kort og konsis definisjon. De hadde i stedet en lang artikkel, som begynner slik: «Et ord er en språklig enhet som oppfattes å ha en egenbetydning, og som i tale skilles fra omgivelsene ved at det har selvstendig trykk. I skrift skilles ord ofte med mellomrom. Begrepet ord kan i tillegg til betydningen «enkeltord», også brukes om hele uttrykk og tekster.»

Ord.
Vi som har barn har ofte et slags vagt minne om hva det eller de første ordene barnet vårt sa, var. Ofte er det enkle ting som «mamma», «pappa» eller «mat» eller liknende ting som vi enten tror vi hører eller skulle ønske vi hørte. Jeg tror nok vi bør erkjenne at det eller de første ordene et barn sier, er en lyd som det har hørt tilstrekkelig mange ganger til at det har festet seg i hukommelsen – og kanskje også en lyd som gir gode assosiasjoner. «Mamma» gir assosiasjoner til gode ting som mat, kroppskontakt eller tørr bleie.

«Eit ord er eit under», skrev Tor Jonson.

Fra skapelsesberetningen i 1 Mos 1 kjenner vi til hvordan Gud brukte ordet når han skapte. Han uttalte et ord – «bli lys» - og så skjedde skapelsesakten; det ble lys.
Ord er en dynamisk kraft.
Nylig hørte jeg et innslag i radioen om ord som har etablert seg i språket vårt, og som ikke fantes tidligere. Man har kåringer på dette – «årets nyord». Et år var det ordet «monstermaster» som ble kåret til årets nyord.

Selv brukte jeg ordet «Grubbegate-gate» i et avisinnlegg tidligere i høst – en kobling av et gammelt begrep («Watergate») og ei gate i Oslo der tragiske ting skjedde. Det har jo vært en debatt i mediene: Hvorfor var ikke Grubbegata stengt?
Sammenhengen for nyordet var altså denne: Kan dette bli regjeringens «Grubbegate-gate»?
Jeg vet ikke om ordet kommer i ordbøkene noen gang; det var et ord som jeg så behov for der og da. Noen nyord er bare fornorskninger av engelske ord. Det engelske ordet for lydbånd eller limbånd er blitt «norske»; fra «tape» til «teip».

Et sitat fra Ibsens «Brand» - «evig eies kun det tapte» - er blitt til «evig eies kun det teipte».

Ord skaper bilder.
Noen ganger er disse bildene bedre enn virkeligheten; bedre enn fotografiet.
Knut Hamsun beskrev Isak Sellanraa i «Markens grøde» slik: «Han var som sett gjennom en hvirvel i ruten.»
Fang det bildet inn gjennom en kameralinse, du!

Ord skaper følelser.
De kan såre, de kan provosere, de kan glede. De kan formidle informasjon, men de kan også formidle det stikk motsatte. De kan være sanne og de kan være usanne.
«Har du hørt at…»
Spør du hvor denne opplysningen kommer fra, er svaret ofte: - Jeg hørte noen si det; jeg hørte noen fortelle det.
Et ord som er sluppet ut kan aldri hentes tilbake.
Fra rettsapparatet har man et uttrykk der et utsagn – et ord! – erklæres «dødt og maktesløst».
Ja vel? Og så da? Ordet lever sitt eget liv, uavhengig av om det er sant eller ikke. «Dødt og maktesløst?» Det finnes ikke noe slikt som et dødt og maktesløst ord.

Ord fører til handling.
Det kan være både på godt og vondt. Jakob sier det slik i sitt brev: «Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Et slikt menneske skal være lykkelig i sin gjerning» (1, 25). Det er herfra vi har uttrykket om ikke bare være en Ordets hører, men også dets gjører. Eller som en gammel frelsessoldat skal ha uttrykt det: - Det er ikke nok å si Halleluja; vi må gjøre det også.
Ord fører til handling.

Jeg har alltid vært en storforbruker av ord.
Det er stort sett det jeg har levd av.
Jeg har skrevet og jeg har talt. Jeg har av og til sagt at det er to grupper mennesker som er storforbrukere av ord, og det er predikanter og politikere. Og jeg har vært begge deler. Dessuten journalister og forfattere – jeg er det også, for sikkerhets skyld.

Johan Borgen skrev en gang at det viktigste bud for alle journalister og forfattere måtte være dette: «Du skal ikke bedrive ord».

Heinrich Böll – den kjente, tyske forfatteren som fikk nobelprisen i litteratur i 1972 – skrev en novelle som heter «Dr. Murkes samlede taushet». Den handler om en medarbeider i tysk radio. Han redigerer innslag – debatter, foredrag, kåserier. Han er omgitt av ord, ord, ord.
Handlingen er lagt til spolebåndenes tid, den gang man klippet i båndene for å fjerne ting eller legge til ting. Og denne medarbeideren sparer på slike båndrester. Og det han sparer på, er pausene. Blir det for lange pauser i et innslag, må den biten klippes vekk. Og disse pausene tar han vare på. Han skjøter dem sammen og så tar han spolen med seg hjem. Der setter han båndet på og lytter til – pausene. Han lytter til fraværet av ord. «Der holdt han kjeft», og «der stoppet jeg munnen på henne».
Favoritten hans er båndet med «Dr. Murkes samlede taushet» - denne Murke er en gjenganger i radio, men det er så mye om og men og dill og dall med ham, og det blir så mye redigering og så mange pauser. Han fyller en spole helt alene.

Handler dette om ord?
Ja, det gjør det. For ord er ikke bare en ressurs og en gave. De kan også være en plage. De kan være et våpen som både brukes til forsvar og angrep. De kan oppmuntre og velsigne – men de kan også drepe.
Derfor er det ingen ting totalitære myndigheter er så redde for som det frie ord. Derfor er det ingen steder der det fengsles og drepes så mange journalister og forfattere som i totalitære samfunn.

Noen av oss husker sikkert den oppmerksomheten det ble rundt en nokså gal, amerikansk «pastor» da han brant et eksemplar av Koranen for et par år siden. Andre har brent Bibelen, og andre igjen andre bøker. Jeg synes at det å brenne bøker offentlig er den mest groteske form for kulturvandalisme som finnes. Ikke fordi bøkene ikke kan erstattes; det er nok av både bibler og koraner å få kjøpt. Men det å brenne en bok er et angrep – ikke på det som boka formidler; det finnes gode bøker og det finnes dårlige bøker – men på ordet som sådan. Det frie ordet. Underet som ordet representerer – dialogen, samtalen, meldingen, budskapet.

Bokbålenes historie er lang, vond og stygg. Inkvisisjonen i Spania i middelalderen – nazi-Tyskland i mellomkrigstida. Man skal tenke seg godt om før man gjør noe som fører til at man blir assosiert med slike tradisjoner.
Eit ord er eit under.

Det er også en kraft. Grundtvig skriver i salmen «Guds ord, det er vårt arvegods»: «Dets gåte er et guddomsord/som skaper hva det nevner».
Eller salmisten; kanskje er det selveste David: «Han talte, og det skjedde, han befalte, og det sto der» (Salme 33,9).

Jeg skal avrunde.

Jeg begynte med et dikt av Tor Jonsson. Jeg skal avslutte med et av mine egne.
Det heter:
Dei verkelege orda

Det kjem ein dag
då alle ord er sagt
og alle tankar tenkt
og alt er skrevet ned.

Det kjem ein dag
då alle spørsmål er stilte,
og alle svar er gjevne.

Det kjem ein dag
då kvar tone har lydt
og alle songar er kvedne,
då kvar bøn er bedt,
og orda ikkje finst.

Den dagen
vil eg sette meg ned
og lytte
etter dei verkelege orda.

TAKK FOR OPPMERKSOMHETEN

II - Andakten

Bibelteksten vår er hentet fra Johannes-evangeliet, det første kapittel og de fem første vers; i Jesu navn:
«I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.»
Og vers 14:
«Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Slik lyder Herrens ord!


Jeg har nettopp fått meg en ny bibel. Det er oversettelsen fra 2011 – jeg var på en pressekonferanse i Bibelselskapet og fikk den med meg derfra.
Da jeg satte den i hylla, slo det meg at der står det faktisk en del bibler fra før. Jeg vil dele noen tanker med dere rundt dette.

Neste sommer blir jeg 60 år.
Da er det også 50 år siden jeg fikk min første bibel. Den står i hylla mi ennå, med den hilsen som faren min skrev i den.
Det var oversettelsen fra 1930 med disse litt vanskelige ordene for en 10-åring: «I» og «eder». «La ikke eders hjerte bli grepet av angst…»
Det var vel omtrent på den tida – kanskje året etter? – at vi fikk utdelt et nytestamente på skolen. Det var den såkalte «ungdomsoversettelsen». Jeg må medgi at den aldri ble «min»; den var og ble en slags skolebok.

Senere har jeg fått/kjøpt/skaffet meg mange forskjellige bibler.
Da jeg gikk på bibelskolen i Bergen vinteren 1971 var det en del av de andre elevene som hadde Bibelen på nynorsk. Så jeg skaffet meg den. Og en utgave på engelsk: New English Bible. På realskolen tror jeg vi må ha fått et nytestamente av King James-oversettelsen; den var jo enda eldre enn vår norske fra 1930. Der sto det at Hebreerbrevet var skrevet av apostelen Paulus, husker jeg.
Så kom den såkalte Acta-oversettelsen – den skulle være konservativ, og samtidig mer moderne i språket. Den omfattet bare NT i første omgang. I dag huskes nok den best fordi det også ble laget en engelsk versjon, og den norske og engelske teksten ble trykket ved siden av hverandre, og det er vel den som fortsatt brukes i de nytestamentene som Gideon-bevegelsen deler ut.
Den katolske teologen Erik Gunnes ga også ut en oversettelse av NT; den kom som «kjempefakkel» på Gyldendal.

Fremdeles er vi tidlig på 70-tallet, og det begynte allerede da å bli noen bibler i bokhylla mi.

Som frelsesoffiser i Island og Danmark fikk jeg både islandsk og dansk bibel – og jeg har dem ennå, begge to, stående i hylla mi. Hva skal jeg med så mange bibler? I vår datatid er det virkelig et godt spørsmål, for når jeg leser Bibelen i dag, er det stort sett på skjerm. Via internett. Men skal jeg sammenlikne forskjellige oversettelser, trenger jeg jo boka – den engelske, den danske, den islandske. Eller en av de gamle oversettelsene. Eller en av de alternative.

I begynnelsen var Ordet.
Utgangspunktet for hele skaperverket er nettopp dette: Et ord. Et utsagn. En kommando. «Bli lys» - og det ble lys.
Fra Jesu virke ser vi også flere ganger hvordan det talte ordet skapte forandring. Mennesker ble helbredet ved at Jesus talte. «Far ut av henne,» sa Jesus til de onde åndsmaktene – og de for ut. De måtte adlyde.
Fra fortellingen om Moses, har vi en litt underlig episode: Under ørkenvandringen hadde Moses flere ganger slått på klippen for å skaffe folket vann. Når han slo på klippen, rant vannet fram. Men den siste gangen folket fikk vann fra klippen, hadde Moses fått en annen beskjed. Vi leser fra 4 Mos 20, 8-13; det er Herren som taler til Moses: «Ta staven og kall menigheten sammen, du og din bror Aron. Dere skal tale til klippen foran øynene på dem. Da skal den gi fra seg vann. Du skal få vann til å strømme ut til dem fra klippen. Slik skal du la folket og buskapen få drikke.»
Moses tok staven som lå foran Herrens ansikt, slik han hadde pålagt ham. Han og Aron kalte forsamlingen sammen foran klippen og sa til dem: «Hør nå, dere opprørere! Tror dere vi kan få vann til å strømme ut til dere fra denne klippen?» Så løftet Moses hånden og slo to ganger på klippen med staven sin. Da fosset vannet fram, og både folket og buskapen deres drakk.
Men Herren sa til Moses og Aron: «Dere trodde ikke på meg og helliget meg ikke foran øynene på israelittene. Derfor skal dere ikke få føre denne forsamlingen inn i landet som jeg har gitt dem.»
Dette er Meriba-kilden, hvor israelittene trettet med Herren, og hvor han viste at han er hellig.»

Moses hadde fått beskjed om å bruke ordets kraft, men han valgte å bruke den fysiske. Hvorfor det? Kanskje han ikke hadde tillit nok til at det ordet han skulle tale var virkningsfullt nok, enda det var Gud som hadde sagt at han skulle tale, ikke slå?

I 5 Mos 30, der Moses holder sin avskjedstale til folket, heter det: «Disse budene som jeg gir deg i dag, er verken ufattelige eller langt borte. De er ikke i himmelen, så du må si: «Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente dem ned, så vi kan få høre dem og leve etter dem?» De er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: «Hvem vil dra over havet for oss og hente dem, så vi kan høre dem og leve etter dem?» Nei, ordet er deg helt nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det» (v. 11 – 14).
Og i Romerbrevet utdyper Paulus dette: «Moses skriver om den rettferdighet loven gir: Det mennesket som lever etter budene, skal ha liv ved dem. Men den rettferdigheten som kommer av tro, sier: Tenk ikke med deg selv: Hvem skal fare opp til himmelen? – det vil si for å hente Kristus ned – eller: Hvem skal stige ned i avgrunnen? – det vil si for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Dette er troens ord, det som vi forkynner. For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst. Skriften sier: Ingen som tror på ham, skal bli til skamme. For her er det ikke forskjell på jøde og greker. Alle har samme Herre, og han er rik nok for alle som påkaller ham. Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst» (10, 5 – 13).

Hva er å påkalle?
Det er å bruke ord. Si et navn – påkalle Herrens navn.

«Ordet ble kjød», het det i den gamle bibeloversettelsen; den jeg fikk for snart 50 år siden. Ordet manifesterte seg. Det ble en virkelighet. En kraft. En realitet. Noe mer enn en lyd. En kraft. En realitet.
Derfor kan vi si: Slik lyder Herrens ord!

Amen