Kjære venner; kjære kamerater her i Sarpsborg korps!
Til lykke med dagen!
Jeg husker første gang jeg hørte noen bruke det uttrykket «Gratulerer med dagen» i forbindelse med en 1. mai. Det var i 1990, jeg var nettopp blitt ansatt som redaktør for bladet «Brorskap» - som det het den gang – organ for Norges Kristne Arbeideres Forbund; som dét het den gang. Siljan menighet i Telemark hadde bedt om å få en taler til gudstjenesten fra Kristne Arbeideres Forbund, og det falt i min lodd å dra.
Og da jeg kom inn i kirken, la jeg merke at når de frammøtte hilste på hverandre, sa de også: «Gratulerer med dagen!»
Når jeg bruker en slik hilsen her i dag, er det av to grunner.
Det ene er den historiske betydningen denne dagen har, etter manges mening. Den andre er det faktum at dette også er dagen for menighetens årsfest her i Frelsesarmeen i Sarpsborg. Menigheten er blitt 123 år gammel. Åpningen skjedde 2. mai – for å være helt nøyaktig – men årsfesten har vært markert 1. mai. Slik det har skjedd her i dag.
Så langt historikken for menigheten vi er i. For vi er i en menighet. Vi er i Guds hus.
I min lokalavis leste jeg programmet for årets 1. mai i de sju kommunene i Indre Østfold. I tre av dem begynner dagen med en gudstjeneste. Det gjorde det naturlig for meg å gjøre meg noen tanker rundt nettopp dette: Å markere en kampdag med en gudstjeneste.
De fleste er kjent med historien som ligger bak at 1. mai ble arbeidernes kampdag. Det var den amerikanske fagbevegelsen American Federation of Labour som tok initiativet til en slik dag – det skjedde i 1888. Året etter Den Sosialistiske Arbeiderinternasjonale, eller den annen internasjonale, som den kalles, opp dette på sin stiftelseskongress i Paris, og i 1890 ble de første 1. maidemonstrasjonene holdt i en rekke byer. Én av disse var Kristiania.
I Norge vedtok Stortinget i 1947 at 1. mai skulle være offentlig høytidsdag og fridag. Det er sikkert ulike meninger om hvor lurt dette var, om ikke det gjorde noe med dagen. Fram til da hadde 1. mai-demon¬strasjonene og markeringene vært et dugnadsprosjekt og noe som foregikk etter arbeidstid. Nå ble det en ekstra fridag på våren, med de konsekvensene det har fått.
Samme år som Stortinget vedtok å gjøre 1. mai til offentlig høytidsdag og fridag, sendte biskopene i Den norske kirke et rundskriv til landets prester om gudstjenester denne dagen. I 1977 fikk dagen også egne tekster og egen kollektbønn.
Å skulle preke i en 1. mai-gudstjeneste kunne være utfordrende på flere måter. En utfordring kunne være dagens egenart som kampdag og med den politiske dynamikken som kunne ligge i det. En annen utfordring kunne rett og slett være det å finne en egnet prekentekst. I de tekstrekkene man hadde helt fram til i 2011, var det «den gylne regel» som dominerte, to tekster fra Lukas, som handler om denne og om å elske sine fiender. Som predikant oppfatter jeg begge disse tekstene som lite spennende. De kan begge lett kan ende i forholdsvis generelt snikksnakk om å være greie mot hverandre.
Som overskrift på denne talen har jeg satt: «Fra Amos til Lasarus». Jeg skal forklare hvorfor etter hvert. Men la meg først si at jeg syntes det var en gledelig overraskelse å lese de tekstene som er satt for årets 1. mai-gudstjenester. I evangelieteksten er det Jesu utfordring til betingelsesløs gjestfrihet som er tema: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde» (Luk 14, 12-13). Noen av oss kjenner igjen problemstillingen fra liknelsen om kongesønnens bryllup.
Enda mer kraft er det i teksten fra profeten Amos, denne refseren av Guds nåde, så å si, som skildrer de kommersielle kreftene i samfunnet som bare venter på at høytidene og helligdagene skal ta slutt, så de kan begynne å kjøpe og selge igjen, for «Da gjør vi målet for lite og prisen for høy og fusker med falske vekter. Da kjøper vi småkårsfolk for penger, en fattig for et par sandaler, og selger avfallskorn» (Amos 8, 5-6).
Begge disse tekstene kan med letthet anvendes på mange aktuelle situasjoner, selv i 2012. Og tilleggsteksten man kan velge, er der hvor Jesus forteller liknelsen om den rike mann og Lasarus.
Derfor altså, her i kveld: Fra Amos til Lasarus.
Profeten Amos – refseren i den gamle pakt – en gjeter som nærmest kom ut av ingenting og refset kongen og maktstrukturene. «Herren skal tordne fra Sion, la røsten runge fra Jerusalem!» Slik åpner han sine profetier.
Amos får meg til å tenke på en av de mest særpregede skikkelsene fra den svenske arbeiderbevegelsens historie. Fabian Månsson het han – han var opprinnelig frelsessoldat og satt mange år i den svenske Riksdagen. Ved et landsmøte i det sosialdemokratiske partiet skal han ha refset både partiet og ledelsen for at de var blitt så altfor selvtilfredse. Innlegget hans skal ha endt med at han pekte mot sentralstyret og ropte: «Herren er trøtt av dere!» Deretter forlot han møtet.
Kanskje noen skulle ha sagt noe liknende i dag? I nær sagt hvilket som helst parti? Herren skal tordne fra Sion! Herren er trøtt av dere!
Og den fattige Lasarus i Jesu liknelse – man som ble utnyttet, oversett og glemt.
Liknelsen om den rike mann og Lasarus er ikke noen enkel tekst å fortolke. Den kan veldig lett forstås dit hen at den som er fattig blir alltid frelst, mens den som er rik går fortapt. Evangeliet er ikke slik. Jeg leser liknelsen som en liknelse om forvalterskap. Jeg leser den som en liknelse om sosialt og menneskelig ansvar. Det var der den rike mannen trådte feil. Vi ser det samme i en annen liknelse; den om den rike bonden. «I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal da ha alt du har samlet?»
Profeten Amos: «Hør dette, dere som tråkker fattige ned og gjør ende på de hjelpeløse i landet! Dere sier: «Når er nymånefesten over, så vi kan selge korn, og sabbaten, så vi kan åpne kornsalget? Da gjør vi målet for lite og prisen for høy og fusker med falske vekter.Da kjøper vi småkårsfolk for penger, en fattig for et par sandaler, og selger avfallskorn!»
Og konklusjonen: «Herren har sverget ved Jakobs stolthet: Aldri vil jeg glemme noe av det de har gjort!» Det er kort vei fra profeten Amos til frelsessoldaten og politikeren Fabian Månsson: «Herren er trøtt av dere!»
Det er også en kort vei både fra Jesus og profeten Amos til aktuelle debatter i dagens virkelighet og dagens Norge. Jesu ord hos Lukas virker – i hvert fall for denne predikant! – høyst relevant med tanke på debatten om asylbarna, og det substansielle i refsen fra Amos kan være relevant for noe så prosaisk som åpningstidsdebatt og det stadig sterkere presset mot folks kvalitetstid, fritid, rekreasjonstid. Dette presset møter både ansatte og kunder.
At «politikk og religion» ikke hører sammen, er en retorisk øvelse som er blitt gjentatt så ofte og så slapt at den for mange representerer en ren selvfølgelighet. Men tilsynelatende selvfølgeligheter bør utfordres og etterprøves. For noen av oss vil «politikk og religion» da høre nesten organisk sammen.
Min referanseramme er kristendommen, og ut fra den er det god grunn til å spørre: Hvor troverdig er rå kommersialisering i møtet med Amos?
Hvor troverdig er isolasjonisme og proteksjonisme i møtet med Jesu ord om gjestfrihet?
Hvor troverdig er selvopptatthet og egoisme i møtet med liknelsen om den rike mann og Lasarus?
Hvor troverdig er det å forbruke der Bibelen oppfordrer til å forvalte?
Historien har vist altfor ofte at en kristen bekjennelse og en kristen kultur i seg selv ikke behøver å være noe dike verken mot utnyttelse, kommersialisering eller miljøvandalisme. Både forbrytelser og forsømmelser kan skje med follede hender.
Det finnes ikke bare én fortelling om forholdet mellom makt og kirke, politikk og kirke, i historien. Det finnes fortellinger om kirken som opprører mot maktbruk og utnyttelse, og det finnes fortellinger om kirken som maktens servile medspiller og seremonimester. Begge disse fortellingene er «sanne», isolert sett, men ingen av dem er det dersom man bare velger den ene versjonen. I tillegg har man den tredje fortellingen, nemlig den om at kirken verken applauderte eller revolterte, men bare var taus. På mange måter er det den mest pinlige.
I tre av sju kommuner i mitt nærområde ble årets 1. mai-feiring åpnet med en gudstjeneste. Den bevegelsen som trolig har de lengste tradisjonene når det gjelder gudstjenestelige markeringer av 1. mai-dagen i Norge, er oss i Frelsesarmeen. Det har neppe vært de partipolitiske markeringene som har preget disse samlingene sterkest i historiens løp, selv om mange frelsessoldater har vært politisk aktive og i partier over praktisk talt hele det politiske spekter. Samtidig har Frelsesarmeen hatt tradisjon for å gå inn samfunnsoppgaver som nødvendigvis også måtte omfatte politiske prosesser. Frelsesarmeens slumsøstre var blant pionerne både i hjemmesykepleien og eldreomsorgen her i landet. Og Frelsesarmeen er vel ett av de få miljøene der ordet «kamerat» fremdeles kan brukes på en naturlig måte.
William Booth sa det slik: «Man kan ikke forkynne evangeliet for en mage som skriker av sult.»
En sterkere preken for 1. mai kan man knapt tenke seg.
Fortsatt til lykke med dagen – og takk for oppmerksomheten!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar