Kvinner, tro og samfunn

Kåseri 8. mars 2012 – Frelsesarmeen, Lillestrøm


Da jeg ble bedt om å snakke om dette emnet, gikk tankene mine bakover – mange hundre år, faktisk – til en kvinneskikkelse som ofte omtales som «verdens første, kvinnelige politiker». Hun het Debora, og vi leser om henne i Dommernes bok i Bibelen: "Igjen gjorde israelittene det som var ondt i Herrens øyne, nå som Ehud var død. Herren ga dem i hendene på kanaaneerkongen Jabin, som regjerte i Hasor. Hærføreren hans var Sisera, som holdt til i Harosjet-Haggojim. Israelittene ropte til Herren. For Jabin hadde ni hundre jernvogner, og han undertrykte israelittene med makt i tjue år. På den tiden var profetkvinnen Debora, Lappidots kone, dommer i Israel.Hun pleide å sitte under Debora-palmen mellom Rama og Betel i Efraim-fjellene. Israelittene dro opp til henne for få dom i rettstvister" (Dom 4, 1-5).


Dommertiden var tiden mellom Josva og Israels inntog i det lovede land og kongetiden. Dommertiden var ikke uten videre noen god tid for Israel, selv om flere av helteskikkelsene i Det gamle testamente opptrådte nettopp på denne tiden. Gideon var en slik helt, Samson var en annen. Men begge to har et litt tvetydig ettermæle. Den siste dommeren som omtales var profeten Samuel, han som først salvet Saul til konge og deretter David.
Dommerne i Israel var ikke først og fremst jurister. De var heller politikere. Den eneste kvinnen i dette selskapet var altså Debora. Hun var dommer, det vil si en leder i landet, og hun var profet.

Kvinne, tro og samfunn!
Det finnes mange eksempler på den betydningen kvinner og deres tro har hatt for samfunnet og for utviklingen av dette. Noen av disse har vært av negativ art. Dronning Jesabel, for eksempel, som hadde så stor innvirkning på sin mann, kong Akab.
Fra middelalderen kan man nevne den hellige Katarina av Siena. Da jeg var i Roma før jul var jeg i den kirken der hun er begravd – Santa Maria in Transportina; den ligger rett bak Panteon. Hun hadde en enorm innflytelse i Italia på 1300-tallet, og er landets skytshelgen.

La oss rykke nærmere oss selv i tid. I år er det 100 år siden man fikk en kvinnelig stortingsrepresentant for første gang i Norge. Det henger et maleri av henne i Stortinget. En myndig dame; du ser på lang avstand at hun er lærer-inne (som det het den gang). Hun levde fra 1854 til 1938 og var en pioner i mange sammenhenger. Og hun var altså den første kvinnen på Stortinget – hun representerte et lite parti som het Frisinnede Venstre, som stilte liste sammen med Høyre. Og da Høyres representant i Kristiania ble statsminister i 1912, ble hun, som hans vararepresentant, fast medlem av Stortinget.
Hun satt også i bystyret i hovedstaden, og der satt hun sammen med en som mange av oss kjenner bedre, nemlig Othilie Tonning.
Hun var opprinnelig fra Stavanger. Hun levde fra 1865 til 1931, og var i sin ungdom en meget radikal dame. Kvinnesakskvinne, akkurat som Anna Rogstad.

Othilie Tonning er jo mer «vår dame» - fyrvokterens datter fra Stavanger-kanten som i sin ungdom var en opprører mot alle de klassiske kjønnsrollene og kjennetegnene på dette. Som gikk med bukser i stedet for skjørt – det var opprørsk rundt 1890. Som klippet håret kort – det var heller ikke «ladylike». Som brukte «mandige» symboler som spaserstokk og skalk, og som røkte sigar.
Så kom hun i kontakt med Frelsesarmeen. Noe av det som appellerte til henne, var uten tvil den framtredende stilling kvinnene hadde i denne nye, rare bevegelsen. Kvinner som forkynte Guds ord – kvinner som ledet menigheter – kvinner med lederansvar helt opp til toppnivået.
Men disse uniformerte Herrens krigere må ha appellert til noe mer enn de politiske instinktene hennes. De må ha appellert til hjertet, og en dag i 1890 gikk den 25 år gamle regnskapsføreren i en av Stavangers større forretninger fram til Frelsesarmeens botsbenk og ble frelst.
Hun var såpass kjent i byen allerede, blant annet som agitator for kvinners rettigheter, at det ble omtalt i avisa.
I løpet av kort tid ble hun først frelsessoldat, før hun ble tilbudt en jobb som regnskapsfører på Frelsesarmeens hovedkvarter i Kristiania. Den takket hun ja til, og etter en tid i den jobben ble hun utnevnt til kaptein i Frelsesarmeen. Året var 1891.
Hun hadde også andre oppgaver i de neste årene, men i 1898 fikk hun den oppgaven som ble hennes livsverk og livskall. Hun ble det som den gang het «sekretær for det sociale arbeid».
Frelsesarmeen hadde drevet sosialarbeid siden 1891. Da ble de første slumstasjonene åpnet og de første slumsøstrene beordret. De het Elise Vinje og Marie Krøble; to unge kvinner som fra et lite hus på Vaterland startet et arbeid der man oppsøkte nøden og hjalp mennesker med ulike problemer: Rus, fattigdom, sykdom.
I 1897 ble dette arbeidet skilt ut som en egen avdeling og major Lorenze Sommer, 28 år gammel, ble sjef for dette. Men Lorenze var både ung og vakker, og Frelsesarmeens nestkommanderende i Norge, brigadér William Powell, kastet sine ungkarsøyne på henne. Dermed ble hun bare i jobben som sosialsjef i ett år. Resten av livet tjenestegjorde de i England, der Lorenze døde i 1935, 64 år gammel.
Ny sosialsjef ble altså Othilie Tonning – hun var blitt adjutant siden sist. Hun var blitt 33 år, men var nok ikke like motivert for ekteskap som forgjengersken hadde vært. Hun hadde nok kastet både skalken, stokken og sigaren, og gikk i skjørt, men det korte håret hadde hun beholdt. Og engasjementet hadde hun beholdt. Noe plass for menn, enn si romantikk, var det ikke i hennes liv.
Othilie Tonning står som en av de store, sosialreformatoriske ideologene i norsk historie. Hun tok tallrike initiativ som i dag er helt selvsagte innslag i både den offentlige og private omsorgen. Hun tok initiativet til landets første institusjon for eldre – et «gamlehjem». Det ble åpnet på Ensjø i Kristiania i 1909 og het «Solefall». Hun tok initiativet til det første «redningshjemmet» - en institusjon for kvinner som hadde havnet i prostitusjon. Hun tok initiativet til mødrehjem – tilbud til kvinner som var blitt sviktet av han som var far til barnet deres. Hun skapte forløperen til den moderne formen for hjemmesykepleie – slumsøstrene som gikk rundt i hjemmene til syke og gamle og hjalp dem, eller hvor mor var syk og ikke kunne ta seg av barna sine.
Bare for å nevne noe.
Et annet «minnesmerke» over Othilie Tonning ser vi gater og torg hvert eneste år i desember – de såkalte julegrytene. Det var en idé hun hentet fra USA, og som gir store summer hvert år til diakonalt arbeid, til mat og andre former for hjelp til familier som trenger det.

Kvinner, tro og samfunn.
Jeg vet ikke om det finnes noen prekener eller andakter signert Othilie Tonning, men det finnes i hvert fall noen salmetekster. Den mest kjente heter «Kristus, vi har deg til høvding nu kåret», og ble skrevet i 1903.
I 1907 ble hun valgt inn i bystyret i Kristiania på Avholdsfolkets liste. Hun kom tilmed i formannskapet. Og her satt hun da sammen med Anna Rogstad, selv om det ikke er registrert noe sted at de samarbeidet om noen politiske saker.
I 1910 fikk hun Kongens fortjenestemedalje i gull for sitt samfunnsnyttige virke, fremdeles ikke mer enn 45 år gammel.

Jeg skal ta for meg to eksempler til som sier noe om dynamikken mellom kvinner, tro og samfunn. Vi kan kalle dem søstre av Othilie Tonning.
Den første er Laura Nadheim.
Navnet hennes lever videre i blant annet «Nadheim-prosjektet» som Kirkens Bymisjon driver i Oslo, og som er et tiltak for menn og kvinner «med prostitusjonserfaring», som det heter. Forfatteren Dag Kullerud skriver om henne i sin bok om Kirkens Bymisjon. Om henne må det kunnes sies at hun «falt på post». Hun hadde vært og besøkt en innsatt i Botsfengslet i Oslo og falt sammen utenfor porten. Hun ble bare 64 år gammel.
Laura Nadheim brukte hele sitt liv til arbeid for fanger, rusmisbrukere og prostituerte i Oslo. Hun var ansatt i det som den gang het Oslo Indremisjon (nå: Kirkens Bymisjon), og der hadde hun tittelen «gatemisjonær». Men prosjektet hennes var ikke først og fremst å omvende folk; det var å vise kjærlighet. Hun snakket med dem, hun trøstet dem, hun lette etter dem og hun fant dem. Hun elsket dem med den betingelsesløse kjærligheten som bare det guddommelige kan skape. Og derfor ble hun også elsket. Det fortelles at Oslos gatejenter tok «ei ekstra vakt» for å skaffe penger til den vakreste kransen som kunne skaffes. Hun som hadde brukt 40 år av sitt liv på å få jenter og kvinner ut av slik trafikk, ville forstått og satt pris på en slik gest.

Den tredje jeg vil nevne var ikke norsk, men bodde i Norge mesteparten av sitt voksne liv. I en historisk kronologi burde hun vært den som ble nevnt først; hun var den eldste av disse tre.
Navnet hennes var Ólafía Jóhannesdóttir. Hun ble født på Island i 1863 og døde i Oslo i 1924. Men båren hennes ble sendt hjem til Island. I Oslo står det en byste av henne på Vaterland i Oslo; det strøket av byen der hun hadde sitt viktigste virke.
Den organisasjonen hun ga sin arbeidskraft eksisterer fremdeles. Den heter «Det Hvite Bånd», og her holdes minnet om henne fremdeles høyt i hevd. Blant annet har man et eget «Olafia-fond» som gir støtte til prosjekter som arbeider for en rusfri livsstil.
Hun var datter av en alkoholisert, islandsk prest og kom tidlig i fosterhjem hos slektninger. Her fikk hun en usvikelig tro både på nestekjærlighet og likestilling. Hun ble en av de første, kvinnelige foredragsholderne i Island. Hun var den første kvinne som tok artium i Island og den første kvinne som talte i det som var forløperen til den moderne nasjonalforsamlingen i Island; Alltinget. Hun deltok i den offentlige debatt med radikale artikler både om kvinnesak og Islands selvstendighet, og ble i 1899 den første islandske kvinnelige redaktør for et kvinneblad som het «Framsókn».

Hun engasjerte seg i edruskapsarbeidet – minnet om den alkoholiserte faren satt dypt. Hun sluttet seg til Det Hvite Bånd, som var – og er – en verdensomfattende, kristen avholdsorganisasjon for kvinner, og hun deltok på konferanser i regi av Det Hvite Bånd i både i Kanada, USA og Storbritannia. I 1903kom hun til Kristiania, egentlig for å holde foredrag, men de norske Hvite Bånd-søstrene overtalte henne til å bli og hjelpe dem i deres arbeid. Blant annet jobbet de på hudavdelingene på sykehus som Ullevåll og Rikshospitalet. Mange av pasientene her var kvinner som var blitt smittet med syfilis, først og fremst som følge av sex-salg, men noen var nok også blitt smittet av sine menn fordi de hadde vært sammen med prostituerte. Hun ble en kjent skikkelse blant hovedstadens gatejenter, og gikk under navnet «Island».
Sammen med Hvite Bånd-søstrene fikk hun etablert et herberge for kvinner og ble bestyrerinne for dette. Det skjedde i 1912, og det som skapte herberget var at tre hjemløse, unge jenter banket på døren hennes en kald vintermorgen. Alle tre var gravide. Tilbudet var enkelt: Mat, bad og en ren seng å sove i.
Bare tre år senere måtte hun slutte som bestyrerinne på grunn av sykdom. Syfilis ble behandlet med kvikksølv den gang, og man var ikke klar over hvor giftig utstrålingen fra kvikksølv er. I 1916 ga hun ut boka «De ulykkeligste», der hun fortalte om arbeidet sitt. Boka vakte stor oppsikt da den kom, også utenfor Norges grenser.
I 1930 ble bysten på Vaterland avduket.

Kvinner, tro og samfunn.
Jeg har snakket litt om tre kristne kvinner som engasjerte seg i samfunnet, og som rettet engasjementet sitt mot de som hadde det vanskeligst.
Ingen av dem ble spesielt gamle: Olafia ble 60 år, Laura Nadheim 64 og Othilie Tonning 66. Men alle utrettet store ting i det samfunnet de bestemte seg for å bidra til å gjøre bedre.

Takk for oppmerksomheten!