I MILLA SEG OG HIMLEN

Innlegg ved boklansering – Prøysenhuset onsdag 5. mai

”Men kan du ikke spørre meg om jeg tror på Gud, da?”
Journalist Reidar Anthonsen fra Dagbladet skulle lage et intervju med Alf Prøysen for radioprogrammet Søndagsposten, noen uker før jul i 1962. Journalisten hadde ikke liten prestasjonsangst, og ville gjerne forberede intervjuet. Men Prøysen ville at intervjuet skulle være spontant. ”Du må bare snakke i vei,” sa Prøysen, før han la til at journalisten kunne jo spørre ham om han trodde på Gud. – Det er vel ikke blitt forbudt å tro på Gud? sa han i løpet av samtalen, som gikk på lufta til hele det norske folk – i hvert fall den betydelige delen av det som hørte til Søndagspostens lyttere. En av dem som hørte intervjuet, var en from, kristen kvinne som aldri hadde likt Alf Prøysen fordi hun syntes det var så mye fyll og spetakkel i visene hans. ”Neimen, er han virkelig en gudelig mann,” sa hun til journalisten senere.
Denne lille anekdoten bare som en innledning til denne presentasjonen av en liten bok jeg har skrevet: ”I milla seg og himlen. En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap”.

Ingen har klart å rokke ved Alf Prøysens posisjon som den kanskje mest folkekjære dikteren i Norge i det 20. århundre. Gjennom de knapt 25 år han hadde sitt virke som forfatter, strødde han ut tekster i form av viser, fortellinger og ikke minst den sjangeren som ble helt hans egen: ”stubbene”, som han skrev hver lørdag i Arbeiderbladet i 20 år.
Denne boka er et forsøk på å vise at den kristne troen er langt mer til stede i Alf Prøysens forfatterskap enn man har pleid å forestille seg. I ni kapitler tar jeg for meg ulike sider ved forfatterskapet som viser dette.

Boka er blitt til over lang tid. Det begynte som en artikkel om Julekveldsvisa, og så har stoffet bare fått lov å ”balle på seg” – jeg har oppdaget nye tekster, og jeg har lest hva andre har tenkt, sagt og skrevet om dette. Det er en forholdsvis omfattende litteraturliste, med tanke på at boka ikke er på mer enn 90 små sider.

At boka kommer nå, håper jeg kan være med å minne om at det i år er 40 år siden Alf Prøysen døde. Jeg må vel tilstå at jeg rent personlig også har tenkt på at han døde da han var nokså nøyaktig så gammel som jeg er nå. Da meldingen kom var det akkurat som om en ble borte som hadde vært der ”bestandig” – Alf Prøysen sto for noen av de aller første kulturopplevelsene jeg hadde, gjennom viser og fortellinger i Barnetimen for de minste i radio, og etter hvert også i Barne-TV.
Alf Prøysen etterlot seg et allsidig litterært terreng med mange forskjellige landskap. Barnelandskapet er det mest kjente, og trolig også det mest omfangsrike. Man finner også et politisk landskap i dette terrenget – deler av det står tydelig i klassekampens tegn. Dessuten finnes det altså et religiøst landskap i dette terrenget – det er en hage som til dels ligger for seg selv, til dels glir sammen med de andre landskapene. Dette religiøse landskapet innbyr til en egen, liten vandring. Det er ikke så stort, men det er adskillig å stanse opp for her, både ved den skjønnhet det har og ved den kraft det har.
Det er denne vandringen jeg gjerne vil invitere leseren til å gjøre sammen med meg.
”Julekveldsvisa” er det første man tenker på når man hører stikkordene ”Prøysen” og ”kristendom”. Men også i en rekke andre tekster ligger det kristne under som en premiss, og dette forsøker jeg å påvise i boka. For eksempel har mange av disse tekstene klare referanser til sanger og vendinger Alf Prøysen må ha fått med seg når Frelsesarmeen fra Brumunddal hadde sine friluftsmøter langs Præstvægen hver vår. I teksten ”Vekkelse om våren” fra 1959 gir han en nokså munter, men respektfull skildring av disse møtene.
Det eldste eksemplet på denne påvirkningen fra Frelsesarmeen er i diktet ”Sangen”, som sto på trykk i Arbeidermagasinet alt i 1939. Det ”hun” som diktet skildrer, er en kvinnelig frelsessoldat som
”står og håndterer gitaren
og synger om hyrdens får”.
I de fem versene finner man tydelige referanser til sanger som ”I det fjerne jeg skuer”, ”Jesus har bedt oss å komme”, ”En underfull frelser jeg eier” og ”Han skal åpne perleporten”. Alt dette er sanger som synges mye i vekkelsesmiljøene, ikke minst i Frelsesarmeen. I tillegg er det referanser til liknelsen om den rike bonden.
Det er et tidlig dikt i Prøysens produksjon, og er neppe av de beste han skrev, men gir et interessant glimt inn i en undring han må ha følt overfor en del av kristentroens paradokser. Og den gir et nært kjennskap til de litterære og kulturelle kodene i miljøet.
”Perleporten” brukes som metafor i en langt senere tekst av Prøysen, nemlig ”Visa hennes Hilma” fra 1967. I det første verset er det en referanse til en sangtekst (”hu kom med verset om perleporten”), og i det fjerde en litt utydelig referanse til ”Løftene kan ikke svikte”. I de andre versene refereres det først og fremst til bibelske fortellinger, så som Isak og Rebekka, liknelsen om brudepikene, løftet til Abraham og Marta og Maria.

Noen steder er referansene veldig tydelige, men andre steder er de mer subtile. Viseteksten ”Kjærringkjeft” leser jeg som en småbrukerkone sin oppfylling av Martin Luthers prinsipp om at han ville plante et tre i dag, selv om han visste at verden går under i morgen.
Matja, som ”kjerringa” i visa heter, konkluderer slik:
Å sku det gå så gæli
at væla skal forgå
og alt jeg hogge opp i kveld
sku vara fåfengt arbe lell,
så ska jeg stå på skire trass
og ta en kabbe tel….

Takk for oppmerksomheten!